Takk for denne gang - Sees snart!

Det er natt nå. Jeg vet jeg burde ha funnet senga for lengst(!), men det er noe deilig befriende ved å sitte oppe. Jeg er helt alene, alle i huset sover og i stua er det ikke en lyd annet en summingen fra PC ’n. 

Etter 3mnd i Afghanistan nyter jeg den siste dagen alene, før det bærer ned til fellesrom, fellesdusj og matsal med ferdig servert mat. 

Jeg gleder meg til å komme ned igjen! 

Det blir utrolig godt å komme i gang med «hverdagen», jobb, trening og rutiner. Selv om deler av turnusen vår er slitsom er det noe avslappende ved å ha rutiner. Her hjemme flyter dagene og nettene mer eller mindre inn i hverandre. 

Jeg har vært så heldig at jeg har vært kraftig forkjølt halvparten av tiden hjemme. Ikke akkurat overraskende… Jeg har ikke så mange sykedager, for jeg pleier so regel å få det i helger og ferier. 

Det kommer når jeg slapper av og i dette tilfellet hjalp nok klimaforskjellene litt på også ;) Det skal likevel sies at min søsters pleie og oppvarting hadde nok ikke målt seg med noen døgn i en isolatkontainer nede i sandkassa, så jeg kan ikke klage! 

Når jeg kommer ned igjen vil jeg nok bare minnes glade solskinnsdager med gode venner i Oslo, tur og trening med Noah og kosetiden med familien. Forkjølelse, lite trening og gråværsdager kommer til å være glemt om kort tid! 

Takk for denne gang – sees snart igjen!

Bytte av lag - 2Charlie

Det mangler et viktig lagsmedlem her, men Ingrid (til venstre for meg) tok plassen hans for bildets skyld! :)

Å dele nyheter gjennom bloggen har blitt en utfordring. Nett tilgangen der nede er langt fra hva den er her hjemme og både opplasting av bilder og nye innlegg har tidvis vært et «prakk».

Så bedre sent enn aldri; jeg har byttet lag og er nå en del av 2Charlie (for de som skulle kjenne til noen der!?). Selv føler jeg at overgangen har vært lett! Gutta er lette å komme overens med og både min nye lagfører og nestlagfører er dyktige i hva de gjør.
2Charlie trengte en vognfører, så da var jeg den heldige som fikk stillingen fordi mitt tidligere lag allerede hadde flere vognførere å ta av :)

Jeg kjenner de nye lagsmedlemmene dårligere enn hva jeg gjorde med de jeg jobbet sammen med tidligere, men jeg er minst like komfortabel! Det er litt godt å få muligheten til og «starte på nytt» her nede.

Jeg ser på det som en mulighet til å utvikle meg selv mer, både som soldat og person. 
Uansett hvem jeg jobber sammen med må vi finne vår egen balanse, eller rytme som passer oss. Så det å bytte lag vil gi meg enda større erfaring rundt samarbeid med ulike individer. Vi er trent for å gjøre de samme oppgavene og selv om noe har vært ulikt har vi løst det på en god måte; jeg er veldig fornøyd! :)

Eselet min gode venn i Afghanistan

Det er lenger om lengst siden sist jeg fikk skrevet noe,
nettet i Afghanistan gjør det ganske enkelt vanskelig å få gjennomført noe bloggskriving.
Har i stedet skrevet en del på ark og skal få posta noe når jeg nå er hjemme en tur.

Det er mye som er nytt, bant annet har jeg bytta lag, ting endrer seg stadig i leiren pga flyttingen og Ramadan er over.
Skal komme tilbake til dette senere! :)
I dag skal jeg bare vise noen bilder av to flotte gutter/esler som gjør hverdagen min mye kosligere enn om de ikke var her!

Meg og yndlingen med et alt for vanskelig navn ;)

Eieren til eselet er en herlig gladgutt og veldig tolmodig med mine sprellopper

Dette er en eselhingst med navnet Schei (usikker på skrivemåte )

Han var først litt skeptisk til hun "kosedama"

Men ble fort vant :)

Som kvinnelig soldat i Afghanistan

Som kvinnelig soldat hjemme i Norge, er det mest yngre barn og eldre som er nysgjerrige og viser ekstra interesse for oss jentene kledd i uniform.

Her nede har jeg fått oppleve noe nytt; andre soldaters interesse!
Her om dagen opplevde jeg å bli spurt om å få bli tatt bilder av når jeg sto med full utrustning, både av sivilarbeidere i camp og soldater fra andre nasjoner. En litt spesiell, men morsom opplevelse å ha noen som vil «pose» og bli tatt bilder av sammen med «lille meg».


De er jo ikke ukjent med kvinner i Forsvaret selv, så helt hva som er årsaken vet jeg ikke. Kanskje er det ikke så vanlig at damer løper rundt med alt utstyret på kropp. Uansett ble det en utrolig trivelig dag, hvor jeg kom i snakk med mange nye mennesker! :)



*kjendis Vivian* ;)


Bildet av meg som titter utover det vakre landskapet i Metmaneh finner du HER

Vann i Afghanistan er en mangelvare…

Da sier det vel seg selv at det å skulle få oppleve å bade her nede slett ikke er hverdagskost! Så da jeg i nærmere 40 varmegrader kom bak i kennelen og fant en badende Halveis (navnet på en av våre firbeinte arbeidskollegaer), klarte jeg ikke å dy meg; « får jeg lov??»


Og da tålmodige Ingrid gav meg sitt ja tok det ikke lange stunda før jeg bare sto der i sportstopp og boxer – klar for sommerens første bad.

Med et plask var jeg i bassenget sammen med en glad og leken hund og borte var alle tankene på det skittene vannet jeg faktisk badet i.


For hundenes basseng er som en skulle forvente; møkkete(!), fylt med hår og med en noe mindre frisk duft som kommer av at det ikke byttes vann ofte nok.

Likevel fant jeg og Halveis stor glede i det å bade sammen og med en deilig dusj og skrubb i etterkant får jeg vel satse på at jeg slapp «billig» unna noe helseproblematikk ;)


Se bilder fra badeseansen HER

Omsorgen for dyr - En dag i gaten

Du vet du er ei ordentlig hestejente, når du tar deg selv i å trekke inn lukta av eselet til en av arbeiderne i leiren. Lukta av "hest" blandet med frisk luft og gress kan bare forståes av en ordentlig heste/dyreelsker ;)
Bare det å få leie rundt på det, ri på eselet eller klø det bak øret, gir en deilig følelse...

Det å være med og gi omsorg for dyr koster så lite, men gir så utolig mye tilbake! :)

Som heste -og hundejente er lengselen etter å bare "være" med dyr veldig stor! Noe våre tolmodige hundeførere har fått merket mye til. Det har blitt mye mas om å "få være med", både på lufting, bading og det å se hunden i arbeid. Heldigvis er disse hundeførerene våre lidenskaplig opptatt i jobben sin, så de forteller gjerne om hunden(e) sin(e), jobben og treninga de legger til grunn for det gode sammarbeidet med hunden! Selv sluker jeg til meg informasjon og deler bildedlig om min egen fantastiske Noah... ;)

...
Når vi står i gaten jobber vi tett opp mot flere personer med mange ulike oppgaver her på leiren. Vi tuller og ler mye og har en veldig god tone, både med hundeførerne, våre egne som farter inn og ut av leiren og de afghanske arbeiderne. De sistnevnte gir mye av seg selv! De lærer gjerne bort språket sitt og er interessert i å lære noe om vårt land og kulturog i dag har jeg til og med fått lov å ri esel hele tre ganger!
Ikke rart vi bli glade i disse gla-gutta! :)

Nei, livet i gaten er (på godt militært språk) God stemning!

Vivian


pst: skal foresten prøve å fikse noen bilder snart. har fått tatt en masse med disse flotte eselgutta (hingster) "våre" :)

Leave "soldatens ferie"

Det er rart hvordan dagen forsvinner, en etter en. Hvordan noen dager virker uendelig lange, mens andre dager er borte før du rekker å få tenkt deg om.


De første fem ukene har gått fort! Selv om 20. dager på tårnvakt natt ikke er det som får tiden til å "løpe fra deg", så har dagene fått "ben å gå på".
Men noe har endret "prosessen" litt.. Leave, ordet som brukes om soldatens ferie fra Afghanistan, får hjemlengselen til øke i noe grad.

Å være på flyplass-sikring og se kjæresten og gode kolleger reise hjem til Norge, uten å kunne si "hadet" skapte en merkelig følelse i meg.
En følelse blandet av vemod, missunnelse, glede på deres vegne og et snev av ensomhet...
Det er noe med det å se folk reise herfra. Vi lever i en egen boble, isolert fra omverden hvor vi ser de samme folka, løper den samme løypa og går i de samme klærne hver dag. Å se folk reise hjem skaper nok en spenning og forventning hos meg, til hvordan min egen leave/ferie vil bli...

Selv er det enda godt over en mnd til jeg skal forlate sanden og varmen til fordel for frodige Norge!
Jeg kan ikke nekte for at jeg gleder meg til å se familie og venner, grønn natur og kjenne den friske sjøen slå over bena når jeg vasser i fjæra med hunden min Noah.
Men for hver dag her nede blir også gleden større for å komme hjem, så enda venter jeg tolmodig på min tur! :)

En mnd i Afghanistan

Tenk at jeg har vært i Afghanistan i over en mnd, det føles ikke sånn i det hele tatt. Tiden på Setermoen kjennes både fjernt og nært på samme tid, men det er mer enn 2mnd siden...

Når jeg først kom ned hit til Meymaneh var alt spennende! Forholdene i camp, det Afghanske folket, markedet vi har tilgjengelig inne i camp - ja alt!
Likevel har det ikke tatt lange tiden før ting har begynt å å bli normalen. Arbeidsoppgavene blir en rutine (med fokus på å gjøre en god jobb!), å se afghanere er ikke noe mindre vanlig enn å se folk i uniform.

Jeg har det veldig bra her nede! Vi blir godt i varetatt med all velferden og ting begynner å falle på plass og tiden går overraskende fort! Vi her nede har ikke fridager, vi er på jobb 24/7, selv om noen dager er latere enn andre. Det gjør det tidvis vanskelig å holde styr på dag og dato og vips har det gått ei uke før jeg får ringt hjem!

Så er spørsmålet; når jeg først ringer hjem, hva skal jeg snakke om? jeg gjør jo det samme store deler av tiden og når jeg ikke ser spenningen i det så vet jeg ikke hva jeg skal fortelle. Og kanskje er det litt slik for de der hjemme og?! Det skal sies at jeg setter uendelig stor pris på å høre om hverdagen der hjemme, alle de små tingene gjører at jeg får tatt en liten del i familiens og vennenes hverdag! :)
Så om samtalene blir korte og med lite innhold, så er det stemmen til noen jeg er glad i jeg hører i den andre enden - og det i seg selv er veldig godt!

Savnet er der, men heldigvis er det ikke så mye tid og rom for å savne, det gjør dagene lettere!

Min første tur utenfor murene

Som vognfører er drømmen selvfølgelig å få kjøre utenfor leiren, her i Meymaneh!
Å dure rundt her inne i gangfart gir begrensa spenning og trening i hverdagen, så da jeg i dag gjennomførte min jomfrutur bak rattet - utenfor leir, var det med et stor smil om munnen.

Jeg hadde nok en forventning om at det skulle være litt mer "skummelt" med den første turen ut, men å kjøre bil er på en måte det samme uansett hvor i verden du er! Bilen har fire hjul, ratt, gass og brems og det sitter allerede i kroppen, så da er det tid til å fokusere på å gjøre en god jobb som vognfører.

Det skal sies at trafikkbildet her nede er langt i fra noe som ligner det vi har hjemme og om det er manglende respekt eller forståelse for trafikken, det vet jeg ikke! Men her nede kan du få både bil, moped eller folk rett foran eller ved kjøretøyet når du er ute å kjører.
Det gjelder å holde tunga rett i munnen! Som en sa, "det er som å kjøre i Oslo i rushtrafikken - men uten regler".

Ikke bare har jeg fått kjørt, men jeg har også fått sett større deler av Meymanhe! :)
De barna, de er så nydelige! Med små heder vinker og smiler de mot store militærbiler som nesten dekker hele gata! Og med tegn og signaler spør de håpefult om vann eller ball.
Skulle ha gitt de hele verden om jeg hadde kunnet, men i stedet gjengjelder vi smilene og vinker tilbake før vi kjører videre...

Den første opplevelsen av afghanerene.

Etter litt fomling i sola og overtakelse av utstyr har vi endelig kommet ordentlig i gang.
Vi har begynt å ivarte ta vårt ansvar som er sikkerheten rundt leiren!

I ettermiddag og i natt har jeg tilbringt store deler av tiden i tårn.
Jeg har sett glade barns om leker i gatene, eldre barn/ungdom som gjør daglige sysler som å gjete geit og bære vann. Voksne menn som graver og bygger er heller ikke uvanlig, men kvinnene er sjeldent å se...

Det er spennende i seg selv å studere dette folkeslaget som lever og bor så ulikt fra oss hjemme.
De er unektelig pent kledd de aller fleste av dem! Jentebarna har kjoler (med lang arm og bukse under) og guttene går kledd i afghanske klesdrakter, gjerne med hodeplagg eller pen jakke til.

De virker fredlige og glade og barna elsker når du gir dem oppmerksomhet! :) Jeg har allerede blitt sjarmert mang en gang av små barnehender som vinker opp til meg og et smil som viser hvite tenner.
Mange av barna vil gjerne ha noe av oss som sitter i tårnene. vann, penner, mat eller lignende... Det er vanskelig å la det være, men forståelig nok er det ikke lov. Likevel smiler og vinker de til oss, de skjønne barna!

Vivian

Mine første dager i Afghanistan

På søndag gikk jeg opp den berømte "flytrappa".
Etter mer enn tre uker ferie var det faktisk mer deilig enn trist å reise. Tre lange uker med ferie fikk jeg, hvor de to første var utrolig deilig, mens den siste bar mer preg av rastløshet.
Det var på en måte godt med en "litt for lang ferie", for da økte lysten på å reise og savnet etter de hjemme ble litt mer "glemt".

Jeg føler meg utrolig heldig da, det skal sies! For min kjære søster har tatt meg inn i hele to uker, hvor vi har virkelig kost oss! Jeg har også fått mye tid med venner og annen familie, fått oppleve ordenltig norsk sommer, skog og fjell og fått bruke mye tid sammen med min firbeinte følgesvenn. Det er nok den lengste ferien jeg har hatt sammenhengende siden barneskolen - en ny opplevelse! :)

Men nå er jeg altså her!
Reisen gikk veldig greit. Jeg ble kjørt av min snille svigerbror som lasta opp bil med både utstyr og hund og kjørte meg fram og ble med inn på flyplassen. Veldig godt å slippe å reise inn alene synes jeg! :) Selv om jeg vet flere av mine nærmeste gjerne hadde blitt med hvis ikke andre itng hadde hindret dem.

Turen gikk fra Værnes til Gardermoen, hvor jeg møtte mange andre i ørkenuniform. Det var unektelig godt å være tilbake i uniform og mange av de kjente ansiktene fikk meg til å smile litt ekstra! Dette er folk som er mer enn bare en arbeidskollega! :)

Så gikk ferden videre..
Vi var så heldige å være 1/3 av de som bruker å reise, så det var virkelig ikke trangt om plassen. Likevell ødela "reisesyken" for søvnen, så i stedet ble det mye film, prat og en god del halvslumring ;)

Så var vi plutselig i Afghanistan(!).
Jeg hadde lenge trodd jeg skulle få en liten "a-ha opplevelse" når jeg kom ned, men den kom ikke.. I stedet ble jeg gledelig overraska over å kjenne at varmen var deilig og ikke uholdbar som jeg hadde forventa.
Det var før jeg hadde tenkt over hva klokka egenltig var.. *ler*
Den vanvittige varmen har vært her, men det går overraskende greit! Å være blaut av svette er langt bedre enn å være blåfrossen på fingre og tær!

Ellers er det mange nye inntrykk og jeg skal prøve å dele så mange av dem jeg kan - men det er andre ting osm kaller i øyeblikket!

Vivian

Det Norske Flagget

Hva vet egentlig vi nordmenn om flagget vårt?

Under oppsetning (opptrening for utenlandstjeneste) har vi lært mye om Afghanistan, blant annet om flaggets betydning. 

Selv har jeg aldri tenkt over at jeg ikke viste betydningen av mitt eget flagg, helt til jeg i dag ble stil akkurat det spørsmålet… Jeg ble litt satt ut og tok meg selv i å bli overrasket av at jeg ikke hadde noe godt svar! Jeg har alltid sett flagget i sammenheng med frihet(!), men utover det har jeg ikke hadde noe større viten om temaet. 

Flaggets farger, rødt, hvitt og blått vil vi kunne se igjen i den franske ”Trikoloren” og det amerikanske ”Stars and stripes «og er kjent som frihetens farger.

Flagget ble i 1882 tegnet av Fredrik Meltzer som mente at flagget skulle ha et kristent kors, på lik linje med våre naboland. Mange frie land brukte fargene rødt, hvitt og blått, og derfor ble disse brukt i flagget vårt. Meltzer tok også hensyn til fargene i nabolandenes flagg, hvor det røde og hvite representere unionen med Danmark, mens blåfargen samtidig refererte til unionen med Sverige.

Historien er interessant og verd å ta en titt på! Likevel kjenner jeg at jeg er litt skuffet over at hver enkelt farge ikke har en større betydning. Andre land har en større symbolikk med hver farge i sitt flagg og jeg hadde forventet å finne det samme for vårt kjære flagg! Uansett så har flagget en helt spesiell betydning for meg! Stoltheten jeg kjenner når jeg ser flagget vaie i vinden og følelsen av nærhet til folket og landet mitt er ubeskrivelig!

Jeg er nordmann langt inn i hjerterota og i dag har jeg foreviget det norske flagget på kroppen min; 

 

        Tatoveringen har for meg en bred betydning og jeg er utrolig stolt av den!

Første uke i frihet er over.

Klokka har passert 08.00 og jeg titter trøtt på klokka, smilet brer seg i ansiktet mitt når jeg innser at jeg kan sove så lenge jeg vil! Herlig!!

Det er en rar følelse å oppleve at verden fungerer som normalt og at alle kjente og kjære løper til og fra jobb, mens jeg selv har ferie midt i mai. Underlig, men ikke no mindre deilig av den grunn!

Jeg hadde store planer om å være impulsiv, men det stoppet med en reise til Oslo... "Å være" har på en måte vært mer enn nok de siste dagene. Nyte muligheten til å slappe av, spille høy musikk og traske rundt i gatene å se på folk. Det er mye underholdning i lite...

Om ikke lenge skal jeg bytte bort friheten min med varme dager i Afghanistan, men for øyeblikket føles det litt fjernt!
En liten pekepinn på at jeg snart må pakke baggen og vende nesa hjem til familien, slik at tankeprosessen får seg et "spark bak".
Det er ikke noe mindre viktig å reflektere over oppdraget nå enn tidligere, det er bare få dager til det vi har trent på blir en realitet...

  

Medmenneskelighet

Mandag, tirsdag, onsdag.. wow er det lørdag? Hvilken uke?

Det er mange timer i døgnet på jobb og helger med arbeid som gjør at tidsbegrepet faller litt i fra. Øvelse Faryab er for lengst i gang og skal avsluttes om ikke lenge.
Jeg har sett gutta løpe rundt og gitt bånn gass, mens jeg selv fikk en heller uventet start på øvelsen!

For min egen del har jeg deltatt bare 50% pga familieforhold og har rett og slett gått glipp av mye.Likevel føler jeg ikke noe økt stressmoment for å reise ut og den erfaringen jeg har fått fra øvelsen har vært veldig god!

I begynnelsen av oppsetningsperioden ble jeg intervjuet på P1, hvor jeg fikk spørsmålet; " Føler du at avdelingen har omsorg for sine soldater?!"
Det kan jeg nå svare JA(!) på. Mine sjefer har lagt til rette og vist en enorm forståelse for min situasjon og jeg har fått lov til å bruke den tiden jeg trenger for å komme meg tilbake i gjenge.
Selv om behovet for å være med mine nærmeste har vært stort, opplever jeg støtten som unik! :)

Arbeidsmiljø er utrolig viktig!
Jeg jobber i en avdeling med mange flotte mennesker! Det er ikke mulig å være "bestevenn" med alle, men jeg opplever heller ingen større konflikter mellom enkelt individ!
Selv om fokuset på medmenneskelighet forsvinner litt nå i stresset på å bli "klar" for utreise så glemmer vi ikke at vi skal leve tett sammen frem til desember.
Så til syvende og sist er vi medmennesker like mye som vi er soldater.

På toppen sitter hodet og hodet påvirkes av tanker og tanker av handlinger...

Det nærmer seg avreise

Etter påska opplevde jeg det som utrolig tungt å reise tilbake!
Påska var akkurat lang nok til at jeg rakk å få følelsen av "hverdagsliv" og det var deilig å få flere dager sammen med min bedre halvdel og min firbeinte bestevenn!

 Tiden har bare flydd av gårde og nå er det bare snakk om uker før vi går opp flytrappa...
Jeg begynner å innse at det kan bli tyngre enn først ventet å reise fra familie og venner, hverdagslivet, kjæresten og min firbeinte bestevenn!

I den siste tiden har jeg opplevd at den vanlige ha det- klemmen har blitt lengre og den vennlige avskjeden har føltes mer som en siste hilsen...
Jeg har på en måte sagt "ha det" for "siste gang" med min familie nordpå, min lillesøster, far, farmor, onkler og tanter.
Jeg har tatt "en siste fest" med min bestevenninne og vet jeg ikke får sett henne igjen før jeg kommer tilbake igjen, etter seks lange måneder i Meymaneh...

Ikke et sekund angrer jeg på valget jeg har tatt om å reise til Afghanistan, men det er utrolig tungt å ta farvel med familie. Seks måneder virker uendelig lenge!

I påska hadde jeg en helt fantastisk ferie sammen med min kjæreste og hans familie! Det var rent herlig å ha privatliv og mulighet til å bruke tiden på det jeg selv ville og hadde behov for. Og selv om det tok bare få timer på jobb før jeg var tilbake i "modus", var det tungt å reise tilbake igjen.

Jeg minnes presten sitt bidrag under familiedagen, hvor han snakket om at det kanskje ikke var et beste å legge kjærestehelga som det siste vi gjør før vi drar. Det ville kommet til å gjøre reisen enda vanskeligere, for begge parter!
I tillegg er det kanskje slik at noen av oss vil "skyve" partneren litt i fra oss?! Ikke bevisst, men som en handling for å beskytte oss selv litt...

Selv om kjæresten er ekstra kjekk nå og armkroken bedre enn vanlig, så er det kanskje ikke det beste å bli super romantiske nå mot slutten av opptreningsperioden.
Noe som er lettere sagt enn gjort!
Når en treffes så sjeldent så får en jo så lyst å gjøre det lille ekstra for den en er glad i! I hvert fall får jeg det og det kan se ut som om det gjelder for han hjemme også ;)

Hvordan vi løser det, det må vi bare finne ut av! Men jeg skal huske det presten sa; Når en begynner å lure på følelsene sine og om det kommer til å vare, når avstanden kjennes så uendelig stor... Ja da er det kroppen vår som prøver å beskytte oss selv mot følelsene våre med å skyve det gode fra oss...

Meg og min kjære

God avslutning

På onsdag hadde vi hatt casetrening.
Det innebærer at vi trener på scenario som vi kan møte på når vi kommer ned til Afghanistan.
Tidligere har vi trent mer på et og et moment, men nå har vi fått prøvd oss på mer komplekse caser som er sammensatt av alle disse enkelt momentene.
Denne type trening gjør at vi vil være mer robuste i møte med ulike hendelser og settinger der nede.

For min egen del har jeg fått testa blodpumpa litt. For det er slik at selv om jeg er vognfører så må jeg også trå til andre steder om behovet melder seg! Vi er først og fremst soldater, deretter spesialister(!) og må evne å være fleksible i jobben vår.
Dette fikk jeg kjenne på på onsdag da jeg både fikk vært vognfører, toppcover og behandler av skadet personell.
Utrolig spennende og selv om ikke alt fløyt like bra, så kjente jeg likevell en god mestring.
Viktigst av alt er at vi "spiller hverandre gode"! Noe en av mine medsoldater gjorde ved å gi meg gode anbefalinger som resulterte i at utfallet ble bedre enn hva det ellers ville ha vært.

Jeg reiste hjem på påskeferie med en god magefølelse, for jeg har sett at vi stadig blir bedre og de områdene vi må jobbe med har vi fått belyst på en god måte!
I påska er det god tid å reflektere og jobbe litt med mine svakheter, både for egen del og for lagets! :)


GOD PÅSKE !!

Familie "farvel"

Helga er over og jeg er på tur tilbake til Setermoen. Tre korte dager med mange inntrykk er lagt tilbake...

Hjemme i Breivika var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på skolebesøk til lillesøster, men jeg var også på familiebesøk til mine nærmeste.
Gjemsel, sang og lek med innslag av alvorlige samtaler om helgas tragiske hendelse og min reise til Afghanistan. Vi samlet store deler av familien til tacomiddag på lørdag formiddag og jeg fikk mulighet til å tilbringe tid med så mange som mulig. Godt!

På lørdag dro jeg på besøk til min aller beste venninne. Linn er for meg like viktig som familie og uansett hvor ofte eller sjeldent vi treffes så fortsetter vi der vi slapp. Vi snakker om det aller meste og jeg føler vi forstår hverandre utrolig godt.

Å være sammen med familie og venner betyr utrolig mye for meg, men i helga var det litt mer spesielt. Dette er mennesker jeg ikke har muligheten til å treffe så ofte og det slo meg at det er mulighet for at jeg ikke ser de før jeg er tilbake fra Afghanistan...
Jeg har ingen planer om å bli skadd eller miste livet, ei heller tror jeg at det vil skje men det er noe ved det å utnytte den "siste tiden" best mulig.
For "enn hvis/hva hvis" er selfølgelig tilstede og akkurat det gjorde det enda litt mer vanskelig å si ha det.

I klassen til min lillesøster var det en av niåringene som spurte; synes du ikke det er vanskelig å være så langt unna hjemme?
Og med godt soldathjerte svarte jeg at vi som reiser ut kjenner hverandre så godt og er nesten en familie, så vi føler oss ikke alene selv om vi er langt borte.
Men sannheten er at selvfølgelig vil det være tungt å være langt hjemmefra, jeg kommer til å savne Thomas som jeg kan krype inntil, helgebesøkene til familien, lange turer med hunden min Noah og muligheten til å bare "være". 
Jeg tror det vil være tøft å reise fra det kjente og vite at jeg gir opp en større del av friheten min! På samme tid føler jeg også at det er sant det jeg sa; vi vil ikke bli ensomme, vi har hverandre vi soldatene og det vil alltid være noen som kan gi en klem ved behov eller noen å prate om alt og ingenting med.

Vi tar vare på hverandre, men familien og vennene hjemme vil aldri bli mindre viktig <3


 

Besøk på skolen

Tragedien om det savnede Hercules flyet har siden i går tatt mye av min oppmerksomhet. Jeg tenker på hvordan det har gått, på de fem ombord og deres pårørende, venner og kollegaer.
Tankene surrer å går og jeg tar meg i å lytte til radioen og lese på nettet til enhver tid...

Midt opp i alt dette hadde jeg i dag en fin opplevelse.
Jeg har vært på skolen til min lillesøster Sandra og snakket om Forsvaret og Afghanistan (se tidligere innlegg: "lillesøster"). Barn er herlig engasjerte, nysgjerrige og ærlige. De spør om det de lurer på og er lett å kommunisere med.

Meg og sandra en høstdag

Da jeg kom inn i klasserommet ble jeg møtt av 11 flotte elever og en kjempe klem av min lillesøster. Jeg skal ikke nekte for at jeg kjente litt på nervene, da lærerinnen gikk for å ordne noe og overlot meg til klassen alene. Hvem hadde trodd at 11 niåringer kan være så skremmende?!
Men de åpnet med å stille masse spørsmål og vips gikk ting av seg selv.

Jeg fortalte litt om Afghanistan og hvorfor Norge er der. Hvem jeg reiser ut sammen med og hva som er vår og min oppgave når vi er der.
Etterpå viste jeg frem ulike bilder fra Afghanistan og svarte på mange spørsmål om dyrene, hvordan de lever og om hva vi nordmenn hjelper til med.
Mange gode spørsmål, som jeg tror mange voksne også lurer på, men ikke tørr å spørre!

Jeg fikk også vist frem en video av oss soldatene og gav et bilde på kameratskapet og at vi faktisk er helt vanlige mennesker, men med en litt annerledes jobb.
Til slutt hadde vi en spørsmålsrunde i klassen hvor barna hadde forberedt mange spørsmål som de lurte på. Noen omhandlet også hva vi soldatene spiser og da hadde jeg med drytech og åpnet en pakke for å vise frem. Denne fikk de beholde slik at de kunne prøvesmake etter dagens gymtime, fordi jeg fortalte at "skal en spise så mye mat; ja da må en trene!" :)
Jeg hadde også tatt med noen buffer som vi delte ut på familiedagen, til stor begeistring for barna! 
Og disse ble brukt på bildet som Avisa Nordland tok av oss alle sammen etterpå.

Da jeg skulle dra hjem var det friminutt for barna, så jeg fikk både klemmer, spørsmål og omvisning i skolegården og selv satte jeg meg i bilen med et smil om munnen

Barn er herlige!!

Lillesøster

En gang var jeg den yngste i søskenflokken, helt til min bitte-lillesøster kom til verden for ni år siden.

Illustrasjonsbilde.

 Det å være attpåklatt byr nok på en del andre utfordringer enn det gjør for oss som har vokst opp i en jevnaldrendre søskenflokk.
Min lillesøster har ikke hatt en jevnaldrende søster eller bror å krangle med, gråte eller le sammen med. Men hun er heldig å ha søskenbarn og tantebarn i samme alder.
   Som attpåklatt bærer en også fordeler og ulemper av å være bortskjemt, fordi foreldre har gjerne bedre økonomi når de får barn i voksen alder.

Sandra nyter godt av å ha litt ekstra, men hun er på samme tid ei følsom og omtenksom lita  jente.
Som ikke er så lita alikavell....

Sandra vet at jeg skal reise til Afghanistan og har spurt om jeg kan bli skutt.. Hun har snakket mye om meg og det hun oppfatter at jeg skal gjøre i klassen og med lærerne. Hun viser tydelig bekymring for hun vet det er krig i Afghansistan....

For meg kom denne problemstillingen noe overraskende. Jeg hadde ganske enkelt ikke tenkt gjennom at dette påvirket henne også. Hvordan forklarer jeg min ni år gamle lillesøster at jeg skal reise i krig, bruken av våpen og at jeg i værstefall kan bli drept??
Hvor mye forstår hun? Hvor mye kan jeg si?

Det er ikke sikkert det er riktig av meg, men jeg er veldig opptatt av at jeg ikke skal lyve, men skjerme henne så langt det lar seg gjøre.
Nå på fredag skal jeg besøke henne på skolen og snakke med klassen hennes.
Jeg har snakket litt med feltpresten og fått reflektert litt over hvilke spørsmål jeg kan få og hvordan jeg skal besvare dem på en god måte.

Det er vanskelig, det er det ingen tvil om! Så om noen av mine lesere har noen innspill så blir jeg veldig takknemlig!! :)

Å gi slipp

Telling, lining, organisering og pakking...
Det er tid for forflytning og klargjøring for samtrening med resten av PRT'n.

bildet illustrerer lining, tatt i 2008 ( LVabn Tren tr. )

Jeg har sittet våpenvakt i en stor hangar og med PC'n på fanget. Ingen av oss soldatene ønsker å sitte våpenvaktvakt, men i uka som gikk føltes det som en deilig "pust i bakken".
Eneste lydene du hører inne i den store hallen er vifta og vinden som tar i veggene, ganske så avslappende...

Det er litt vemodig å reise fra Ørland! Selv om været innebærer alle fire årstidene på en dag så er det likevel en god plass å være. Luftforsvaret har virkelig tatt godt vare på oss og vi har ikke manglet noe.
På samme tid føles det nok litt tungt for min egen del å skulle være så langt hjemmefra, fordi reisen som brukte å ta to timer nå vil ta mellom sju og ti...
 Kanskje merkelig å være så opptatt av det når en har sagt seg villig til å reise til Afghanistan i seks mnd?!
Kanskje er det akkurat derfor jeg er så opptatt av det?
Før jeg gikk inn i denne stillingen var jeg aktivt deltakende i livet til mine nærmeste. Å ta en dagstur for å hjelpe søstra med å shoppe klær eller bare komme hjem for å gå en tur med mamma og hundene var og er noe jeg setter stor pris på.

I helga fikk jeg kjenne litt på hva valget mitt innebærer for meg selv og familien min..
Det er med en klump i halsen at jeg innser at jeg går glipp av to bryllup, 10-årsjubileum for klassen, toårsdagen til gullgutten min (nevø)... Og det er "bare" noen av de store tingene. Hva med alle de små hverdagsøyeblikkene jeg har valgt å gi slipp på.
Det er ikke anger jeg kjenner, men sorg over å måtte gi slipp på min rolle i hverdagen.

Det er litt som om jeg gir slipp på en del av meg selv, som til nå har vært utrolig viktig for meg.
Jeg synes det er tungt å vite at når jeg kommer tilbake så har mine nærmeste formet en ny hverdag, som jeg er ganske fjern fra.
Jeg vil ikke kunne henge med på hvem som har blitt sammen - og gjort det slutt igjen, eller de små tingene som har skjedd med bygging og endringer som er så små at de ikke blir nevnt, men kan virke så store når jeg kommer hjem...

Det er viktig å få lov å sørge litt over det som går tapt, men så er det viktig å løfte hodet igjen; for jeg gir ikke bare opp en viktig del av meg selv, jeg gir plass for noe nytt og minst like viktig!
Jeg oppfyller et ønske og en drøm om å få bidra og delta i internasjonale operasjoner.


Vivian J. Skoglund