Fjellvettreglene
- Legg ikke ut på langtur uten trening.
- Meld fra hvor du går.
- Vis respekt for været og værmeldingen.
- Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever.
- Lytt til erfarne fjellfolk.
- Bruk kart og kompass.
- Gå ikke alene.
- Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
- Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.
Pulken stappa og klar, sekken på ryggen og Noah var ikledd kløv. Endelig var
vi klare for skitur, jeg, Thomas og min firbeinte bestevenn Noah :)
 |
| Full lasta pulk |
Da vi startet var det strålende sol og ikke spesielt mye vind, pulken
kjentes lett og humøret kunne ikke ha vært stort bedre! Noah bykset avgårde og
var ivrig etter å hilse på både to- og firbeinte i løypa og pistret fortvilt når
vi dro han med oss videre. Selv om det bare tok to sekunder før oppmerksomheten
var rettet fremover igjen.
Så begynte bakkene å komme. Det skal sies at løypeski ikke er noe særlig
egna, når du har 25kg + hengende bak deg i bakker som mer eller mindre går rett
opp. På de bratteste stedene måtte jeg ta av meg skiene og gå bakken opp med
hjelp av staver. En utfordring jeg ikke hadde forventet, men som er grei å ta
med seg!
 |
| Mye vind i mot når vi kom opp... |
Vi kom oss opp og terrenget begynte å flate ut litt mer. Med lettere terreng
økte også vindstyrken og vi måtte ta på oss mer klær for å holde varmen. Noah
fikk på seg sokker og så ut til å klare seg fint.
Vi tok en kjapp rast med litt mat, drikke og selvfølgelig kvikklunsj, men
da vi startet igjen hadde Noah en merkelig oppførsel!
Han hoppa og bjeffa uten stans, prøvde å sette seg men spratt rundt igjen og
slik fortsatte det.. Det tok lang tid før jeg innså hva som var i ferd med å
skje, men det har seg slik at puddelen ikke har underpels.. og et understell
som henger lett tilgjengelig for en bitende vind!
 |
| Tillitsfulle Noah i pulken |
Noah skalv og ballene hans var langt kaldere enn hva de burde være...
Vi prøvde mange ting, ekstra ullsokker, hud mot hud og ble til slutt enige om
å stoppe og sette Noah i vindposen (
nonstopp multipose for hund). Noah ble
roligere og la seg ned, men hvordan skulle vi nå forflytte oss?
Vi ønsket å komme halvveis før vi skulle kvelde, for det var meldt snø og
dårlig sikt...
Vi tok Noah opp på pulken og prøvde å stroppe han fast, men løsningen var
langt fra holdbar i mer enn noen få km. Det var både slitsomt å vanskelig å balansere
pulken med en 22kg bevegelig hund oppå.
Det var problematisk å holde pulken stødig, da Noah til stadighet prøvde å sette
seg opp, så vi bestemte oss for å sette oss i vindposen (nød bivuakk). Vi
stekte pølser på primusbrenneren til middag og koste oss virkelig! I
mellomtiden økte snømengden og vinden og sikten forsvant sakte men sikkert.
Avgjørelsen ble tatt, vi skulle bli værende der for natta.
 |
| Noah og Thomas steker pølsemiddag |
Selve natta gikk greit! Noah var utslitt og lå i soveposen uten å røre noe
særlig på seg. Jeg var bekymra for han og sjekka han jevnlig, men fikk samme
resultatet; en tørr og varm Noah som sov!
Selv delte vi, Thomas og jeg, et liggeunderlag og en jervenduk. Vi hadde med
oss soveposer, men det var bare jeg som valgte å bruke den, da jeg slet med å
få varme i bena. Temperaturen var rundt -10 og sterk vind, men vindposen gjorde
at vi klarte å holde varmen natta gjennom og våknet ganske utvilt i femtiden på
morgenen.
 |
| Jeg og Noah koser ved leggetid |
Det hadde snødd tett gjennom natta og det ble bare en kjapp frokost før vi
var klar for ny start.
Jeg kjente godt på kroppen at jeg hadde våknet jevnt gjennom natta, mye pga
bekymringene for Noah som tydelig bar preg av at han hadde vært sliten og kald.
Også nå på morgenen...
Han fikk sokker, dekken og regndress og fikk gå løs, men det var tungt å gå
i 20cm nysnø og umulig å finne løypa.
Vi prøvde oss med kart og kompass, men vi så ikke lenger enn en meter foran
nesa på oss selv og fikk lide for at vi ikke hadde gjort et bedre forarbeid
kvelden før(!).
Jeg kjente på usikkerheten over å ikke vite hvor vi skulle og ubehaget over
å ha ansvaret for en hund som tydelig ikke hadde det på sitt beste.
Etter gjentatte forsøk på å finne veien over fjellet måtte vi ta det tunge
valget --> Vi måtte snu!
 |
| Her sov vi (duken ligger bak pulken) |
 |
| Noah godt påkledd! |
Av hensyn til Noah var det helt klart et riktig og klokt valgt, han var
min uendelige bekymring! Likevel kjentes det ut som et nederlag å "gi
opp"! Vi hadde gledet oss stort til å komme opp og kunne se ned på den
andre siden. Vi kunne ha ventet til det klarnet for så å finne veien over
fjellet, men det kunne ta tid. Noe jeg følte vi ikke hadde...
Litt molefonken og matt snudde vi. Humøret steg raskt når vi begynte å komme
tilbake på kjente veier og oppoverbakkene fra dagen før hadde blitt til nedoverbakker;)
Været var variabelt og skiftet stadig, men det føltes trygt å vite at om få
timer var vi nede og jeg kunne gi hunden min det han trengte!
Vi gikk jevnt uten stopp, men det gikk ikke fort! Snøen klabbet under skia
og jeg med pulken måtte virkelig stake for å få noe som helst gli i
nedoverbakkene. Bare i de bratteste bakkene fikk jeg slappe litt av. Likevel var
det herlig å kjenne at det bar nedover med oss og det ble lunere jo lenger ned
vi kom.
Den hustrige vinden forsvant litt og ble byttet ut med omringende skog som
gav ly der vi gikk.
 |
| Thomas på tur ned. Begynner å bli bedre sikt her! :) |
En kvikklunsj ble delt mens vi gikk og plutselig var bilen der, varm og
ventende.
Herlig! Jeg pakket Noah inn i et tykt ullpledd bak i bilen, mens vi lasta
inn utstyret.
Vel hjemme fikk han en varm dusj og masse god mat og så ble noen timer på
øyet for hele gjengen; Thomas og jeg på sofaen og Noah utstrakt på matta på
gulvet.
Slitne, glade og klar for resten av påska
 |
| Turen PÅSKA 2012 |
