Som kvinnelig soldat i Afghanistan

Som kvinnelig soldat hjemme i Norge, er det mest yngre barn og eldre som er nysgjerrige og viser ekstra interesse for oss jentene kledd i uniform.

Her nede har jeg fått oppleve noe nytt; andre soldaters interesse!
Her om dagen opplevde jeg å bli spurt om å få bli tatt bilder av når jeg sto med full utrustning, både av sivilarbeidere i camp og soldater fra andre nasjoner. En litt spesiell, men morsom opplevelse å ha noen som vil «pose» og bli tatt bilder av sammen med «lille meg».


De er jo ikke ukjent med kvinner i Forsvaret selv, så helt hva som er årsaken vet jeg ikke. Kanskje er det ikke så vanlig at damer løper rundt med alt utstyret på kropp. Uansett ble det en utrolig trivelig dag, hvor jeg kom i snakk med mange nye mennesker! :)



*kjendis Vivian* ;)


Bildet av meg som titter utover det vakre landskapet i Metmaneh finner du HER

En mnd i Afghanistan

Tenk at jeg har vært i Afghanistan i over en mnd, det føles ikke sånn i det hele tatt. Tiden på Setermoen kjennes både fjernt og nært på samme tid, men det er mer enn 2mnd siden...

Når jeg først kom ned hit til Meymaneh var alt spennende! Forholdene i camp, det Afghanske folket, markedet vi har tilgjengelig inne i camp - ja alt!
Likevel har det ikke tatt lange tiden før ting har begynt å å bli normalen. Arbeidsoppgavene blir en rutine (med fokus på å gjøre en god jobb!), å se afghanere er ikke noe mindre vanlig enn å se folk i uniform.

Jeg har det veldig bra her nede! Vi blir godt i varetatt med all velferden og ting begynner å falle på plass og tiden går overraskende fort! Vi her nede har ikke fridager, vi er på jobb 24/7, selv om noen dager er latere enn andre. Det gjør det tidvis vanskelig å holde styr på dag og dato og vips har det gått ei uke før jeg får ringt hjem!

Så er spørsmålet; når jeg først ringer hjem, hva skal jeg snakke om? jeg gjør jo det samme store deler av tiden og når jeg ikke ser spenningen i det så vet jeg ikke hva jeg skal fortelle. Og kanskje er det litt slik for de der hjemme og?! Det skal sies at jeg setter uendelig stor pris på å høre om hverdagen der hjemme, alle de små tingene gjører at jeg får tatt en liten del i familiens og vennenes hverdag! :)
Så om samtalene blir korte og med lite innhold, så er det stemmen til noen jeg er glad i jeg hører i den andre enden - og det i seg selv er veldig godt!

Savnet er der, men heldigvis er det ikke så mye tid og rom for å savne, det gjør dagene lettere!

Min første tur utenfor murene

Som vognfører er drømmen selvfølgelig å få kjøre utenfor leiren, her i Meymaneh!
Å dure rundt her inne i gangfart gir begrensa spenning og trening i hverdagen, så da jeg i dag gjennomførte min jomfrutur bak rattet - utenfor leir, var det med et stor smil om munnen.

Jeg hadde nok en forventning om at det skulle være litt mer "skummelt" med den første turen ut, men å kjøre bil er på en måte det samme uansett hvor i verden du er! Bilen har fire hjul, ratt, gass og brems og det sitter allerede i kroppen, så da er det tid til å fokusere på å gjøre en god jobb som vognfører.

Det skal sies at trafikkbildet her nede er langt i fra noe som ligner det vi har hjemme og om det er manglende respekt eller forståelse for trafikken, det vet jeg ikke! Men her nede kan du få både bil, moped eller folk rett foran eller ved kjøretøyet når du er ute å kjører.
Det gjelder å holde tunga rett i munnen! Som en sa, "det er som å kjøre i Oslo i rushtrafikken - men uten regler".

Ikke bare har jeg fått kjørt, men jeg har også fått sett større deler av Meymanhe! :)
De barna, de er så nydelige! Med små heder vinker og smiler de mot store militærbiler som nesten dekker hele gata! Og med tegn og signaler spør de håpefult om vann eller ball.
Skulle ha gitt de hele verden om jeg hadde kunnet, men i stedet gjengjelder vi smilene og vinker tilbake før vi kjører videre...

Den første opplevelsen av afghanerene.

Etter litt fomling i sola og overtakelse av utstyr har vi endelig kommet ordentlig i gang.
Vi har begynt å ivarte ta vårt ansvar som er sikkerheten rundt leiren!

I ettermiddag og i natt har jeg tilbringt store deler av tiden i tårn.
Jeg har sett glade barns om leker i gatene, eldre barn/ungdom som gjør daglige sysler som å gjete geit og bære vann. Voksne menn som graver og bygger er heller ikke uvanlig, men kvinnene er sjeldent å se...

Det er spennende i seg selv å studere dette folkeslaget som lever og bor så ulikt fra oss hjemme.
De er unektelig pent kledd de aller fleste av dem! Jentebarna har kjoler (med lang arm og bukse under) og guttene går kledd i afghanske klesdrakter, gjerne med hodeplagg eller pen jakke til.

De virker fredlige og glade og barna elsker når du gir dem oppmerksomhet! :) Jeg har allerede blitt sjarmert mang en gang av små barnehender som vinker opp til meg og et smil som viser hvite tenner.
Mange av barna vil gjerne ha noe av oss som sitter i tårnene. vann, penner, mat eller lignende... Det er vanskelig å la det være, men forståelig nok er det ikke lov. Likevel smiler og vinker de til oss, de skjønne barna!

Vivian

Mine første dager i Afghanistan

På søndag gikk jeg opp den berømte "flytrappa".
Etter mer enn tre uker ferie var det faktisk mer deilig enn trist å reise. Tre lange uker med ferie fikk jeg, hvor de to første var utrolig deilig, mens den siste bar mer preg av rastløshet.
Det var på en måte godt med en "litt for lang ferie", for da økte lysten på å reise og savnet etter de hjemme ble litt mer "glemt".

Jeg føler meg utrolig heldig da, det skal sies! For min kjære søster har tatt meg inn i hele to uker, hvor vi har virkelig kost oss! Jeg har også fått mye tid med venner og annen familie, fått oppleve ordenltig norsk sommer, skog og fjell og fått bruke mye tid sammen med min firbeinte følgesvenn. Det er nok den lengste ferien jeg har hatt sammenhengende siden barneskolen - en ny opplevelse! :)

Men nå er jeg altså her!
Reisen gikk veldig greit. Jeg ble kjørt av min snille svigerbror som lasta opp bil med både utstyr og hund og kjørte meg fram og ble med inn på flyplassen. Veldig godt å slippe å reise inn alene synes jeg! :) Selv om jeg vet flere av mine nærmeste gjerne hadde blitt med hvis ikke andre itng hadde hindret dem.

Turen gikk fra Værnes til Gardermoen, hvor jeg møtte mange andre i ørkenuniform. Det var unektelig godt å være tilbake i uniform og mange av de kjente ansiktene fikk meg til å smile litt ekstra! Dette er folk som er mer enn bare en arbeidskollega! :)

Så gikk ferden videre..
Vi var så heldige å være 1/3 av de som bruker å reise, så det var virkelig ikke trangt om plassen. Likevell ødela "reisesyken" for søvnen, så i stedet ble det mye film, prat og en god del halvslumring ;)

Så var vi plutselig i Afghanistan(!).
Jeg hadde lenge trodd jeg skulle få en liten "a-ha opplevelse" når jeg kom ned, men den kom ikke.. I stedet ble jeg gledelig overraska over å kjenne at varmen var deilig og ikke uholdbar som jeg hadde forventa.
Det var før jeg hadde tenkt over hva klokka egenltig var.. *ler*
Den vanvittige varmen har vært her, men det går overraskende greit! Å være blaut av svette er langt bedre enn å være blåfrossen på fingre og tær!

Ellers er det mange nye inntrykk og jeg skal prøve å dele så mange av dem jeg kan - men det er andre ting osm kaller i øyeblikket!

Vivian

Det Norske Flagget

Hva vet egentlig vi nordmenn om flagget vårt?

Under oppsetning (opptrening for utenlandstjeneste) har vi lært mye om Afghanistan, blant annet om flaggets betydning. 

Selv har jeg aldri tenkt over at jeg ikke viste betydningen av mitt eget flagg, helt til jeg i dag ble stil akkurat det spørsmålet… Jeg ble litt satt ut og tok meg selv i å bli overrasket av at jeg ikke hadde noe godt svar! Jeg har alltid sett flagget i sammenheng med frihet(!), men utover det har jeg ikke hadde noe større viten om temaet. 

Flaggets farger, rødt, hvitt og blått vil vi kunne se igjen i den franske ”Trikoloren” og det amerikanske ”Stars and stripes «og er kjent som frihetens farger.

Flagget ble i 1882 tegnet av Fredrik Meltzer som mente at flagget skulle ha et kristent kors, på lik linje med våre naboland. Mange frie land brukte fargene rødt, hvitt og blått, og derfor ble disse brukt i flagget vårt. Meltzer tok også hensyn til fargene i nabolandenes flagg, hvor det røde og hvite representere unionen med Danmark, mens blåfargen samtidig refererte til unionen med Sverige.

Historien er interessant og verd å ta en titt på! Likevel kjenner jeg at jeg er litt skuffet over at hver enkelt farge ikke har en større betydning. Andre land har en større symbolikk med hver farge i sitt flagg og jeg hadde forventet å finne det samme for vårt kjære flagg! Uansett så har flagget en helt spesiell betydning for meg! Stoltheten jeg kjenner når jeg ser flagget vaie i vinden og følelsen av nærhet til folket og landet mitt er ubeskrivelig!

Jeg er nordmann langt inn i hjerterota og i dag har jeg foreviget det norske flagget på kroppen min; 

 

        Tatoveringen har for meg en bred betydning og jeg er utrolig stolt av den!

Livet smiler til meg :)

I dag tok jeg meg selv i å sitte og smile i bilen på tur hjem for å feire 17.mai.
Jeg nøt synet av en flerfarget himmel og lukten av vår... Det er noe merkelig tilfreds med å kjenne lukta som svir i nesa, blandet med den friske brisen sjøen bringer med seg.

For en tid tilbake gled jeg inn som en del av statistikken over samlivsbrudd i forbindelse med utenlandstjeneste. Det tok mye fokus i en periode og det har vært en spesiell situasjon og skulle flytte og omorganisere "hele livet" i perioden før utreise.
Likevel er det deilig befriende å kjenne at ting sakte men sikkert faller på plass!
Ofte er noen av de tyngste valgene i livet de mest riktige...

Jeg føler nå at jeg har hele livet foran meg!
Sti valgene er mange og jeg står fritt til å velge av det livet har å tilby.
Forsvaret, utdanning eller jobb, Trondheim, Levanger eller Oslo... Det vil jeg tidsnok finne ut av. Jeg nyter friheten av å kunne velge det som måtte føles riktig når tiden er inne! :)

I øyeblikket tenker jeg å nyte de siste dagene før jeg reiser ut med de som betyr noe. For jeg har virkelig en familie jeg er stolt av; lagringsplass, omadressering av post og hundepass har ikke vært noe problem. Selv er jeg overveldet av innsatsviljen mine kjære har for at jeg skal kunne fullføre drømmen min uten ekstra bekymringer.

Jeg føler meg heldig - Livet smiler til meg!

Ønsker alle en flott 17.mai :)

Første uke i frihet er over.

Klokka har passert 08.00 og jeg titter trøtt på klokka, smilet brer seg i ansiktet mitt når jeg innser at jeg kan sove så lenge jeg vil! Herlig!!

Det er en rar følelse å oppleve at verden fungerer som normalt og at alle kjente og kjære løper til og fra jobb, mens jeg selv har ferie midt i mai. Underlig, men ikke no mindre deilig av den grunn!

Jeg hadde store planer om å være impulsiv, men det stoppet med en reise til Oslo... "Å være" har på en måte vært mer enn nok de siste dagene. Nyte muligheten til å slappe av, spille høy musikk og traske rundt i gatene å se på folk. Det er mye underholdning i lite...

Om ikke lenge skal jeg bytte bort friheten min med varme dager i Afghanistan, men for øyeblikket føles det litt fjernt!
En liten pekepinn på at jeg snart må pakke baggen og vende nesa hjem til familien, slik at tankeprosessen får seg et "spark bak".
Det er ikke noe mindre viktig å reflektere over oppdraget nå enn tidligere, det er bare få dager til det vi har trent på blir en realitet...

  

Det nærmer seg avreise

Etter påska opplevde jeg det som utrolig tungt å reise tilbake!
Påska var akkurat lang nok til at jeg rakk å få følelsen av "hverdagsliv" og det var deilig å få flere dager sammen med min bedre halvdel og min firbeinte bestevenn!

 Tiden har bare flydd av gårde og nå er det bare snakk om uker før vi går opp flytrappa...
Jeg begynner å innse at det kan bli tyngre enn først ventet å reise fra familie og venner, hverdagslivet, kjæresten og min firbeinte bestevenn!

I den siste tiden har jeg opplevd at den vanlige ha det- klemmen har blitt lengre og den vennlige avskjeden har føltes mer som en siste hilsen...
Jeg har på en måte sagt "ha det" for "siste gang" med min familie nordpå, min lillesøster, far, farmor, onkler og tanter.
Jeg har tatt "en siste fest" med min bestevenninne og vet jeg ikke får sett henne igjen før jeg kommer tilbake igjen, etter seks lange måneder i Meymaneh...

Ikke et sekund angrer jeg på valget jeg har tatt om å reise til Afghanistan, men det er utrolig tungt å ta farvel med familie. Seks måneder virker uendelig lenge!

I påska hadde jeg en helt fantastisk ferie sammen med min kjæreste og hans familie! Det var rent herlig å ha privatliv og mulighet til å bruke tiden på det jeg selv ville og hadde behov for. Og selv om det tok bare få timer på jobb før jeg var tilbake i "modus", var det tungt å reise tilbake igjen.

Jeg minnes presten sitt bidrag under familiedagen, hvor han snakket om at det kanskje ikke var et beste å legge kjærestehelga som det siste vi gjør før vi drar. Det ville kommet til å gjøre reisen enda vanskeligere, for begge parter!
I tillegg er det kanskje slik at noen av oss vil "skyve" partneren litt i fra oss?! Ikke bevisst, men som en handling for å beskytte oss selv litt...

Selv om kjæresten er ekstra kjekk nå og armkroken bedre enn vanlig, så er det kanskje ikke det beste å bli super romantiske nå mot slutten av opptreningsperioden.
Noe som er lettere sagt enn gjort!
Når en treffes så sjeldent så får en jo så lyst å gjøre det lille ekstra for den en er glad i! I hvert fall får jeg det og det kan se ut som om det gjelder for han hjemme også ;)

Hvordan vi løser det, det må vi bare finne ut av! Men jeg skal huske det presten sa; Når en begynner å lure på følelsene sine og om det kommer til å vare, når avstanden kjennes så uendelig stor... Ja da er det kroppen vår som prøver å beskytte oss selv mot følelsene våre med å skyve det gode fra oss...

Meg og min kjære

Familieomsorg

Mandag 19.03 kom det en reportasje i Avisa Nordland om mitt besøk på skolen til min lillesøster. Selv følte jeg at det var godt skrevet og i all hovedsak handlet det om meg og min lillesøster.
Da avisa først ringte var jeg veldig negativ til det å stille opp i media, og selv om jeg allerede har vært på radio og skriver blogg så følte jeg at dette var mye mer ukontrollerbart...
Jeg snakket litt med mine sjefer, tok en prat med skolen (som kontaktet foreldrene til alle barna) og valgte til slutt å gjennomføre det.

Nå i etterkant er jeg glad jeg stilte opp! Den gleden de barna hadde over å få være en del av noe større var stor. De ville være med på bilder, de ville se og høre hva jeg hadde å fortelle og fikk oppleve noe nytt. Jeg føler også at jeg har klart å gjøre min lillesøster tryggere ved å informere og det er utrolig viktig for meg!

 

21.mars hadde Marit Bjærang tatt seg bryet med å respondere på reportasjen i AN hvor jeg var å besøkte min lillesøster på skolen.  Hun starter innlegget med å svare på min lillesøsters spørsmål om jeg kan bli skutt; «Ja Vivian, du kan bli skutt». Jeg må takke for opplysningen Marit, det er greit å vite hva en går til. Jeg synes det er fint å vite at et uskyldig besøk på skolen for å berolige min lillesøster skaper svekkelse hos Rødt sin politikk i forhold til å trekke våre soldater ut av Afghanistan. For det er slik jeg tolker det Marit Bjærang, når du velger å ta til motmæle mot et innlegg som egentlig handler om familie og omsorg, hvor Afghanistan er en faktor men ikke fokuset. 

Bildet er mulig å lese om du trykker på det.

Alle bilder er tatt av Avisa Nordland sin papirutgave de aktuelle datoene

Familie "farvel"

Helga er over og jeg er på tur tilbake til Setermoen. Tre korte dager med mange inntrykk er lagt tilbake...

Hjemme i Breivika var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på skolebesøk til lillesøster, men jeg var også på familiebesøk til mine nærmeste.
Gjemsel, sang og lek med innslag av alvorlige samtaler om helgas tragiske hendelse og min reise til Afghanistan. Vi samlet store deler av familien til tacomiddag på lørdag formiddag og jeg fikk mulighet til å tilbringe tid med så mange som mulig. Godt!

På lørdag dro jeg på besøk til min aller beste venninne. Linn er for meg like viktig som familie og uansett hvor ofte eller sjeldent vi treffes så fortsetter vi der vi slapp. Vi snakker om det aller meste og jeg føler vi forstår hverandre utrolig godt.

Å være sammen med familie og venner betyr utrolig mye for meg, men i helga var det litt mer spesielt. Dette er mennesker jeg ikke har muligheten til å treffe så ofte og det slo meg at det er mulighet for at jeg ikke ser de før jeg er tilbake fra Afghanistan...
Jeg har ingen planer om å bli skadd eller miste livet, ei heller tror jeg at det vil skje men det er noe ved det å utnytte den "siste tiden" best mulig.
For "enn hvis/hva hvis" er selfølgelig tilstede og akkurat det gjorde det enda litt mer vanskelig å si ha det.

I klassen til min lillesøster var det en av niåringene som spurte; synes du ikke det er vanskelig å være så langt unna hjemme?
Og med godt soldathjerte svarte jeg at vi som reiser ut kjenner hverandre så godt og er nesten en familie, så vi føler oss ikke alene selv om vi er langt borte.
Men sannheten er at selvfølgelig vil det være tungt å være langt hjemmefra, jeg kommer til å savne Thomas som jeg kan krype inntil, helgebesøkene til familien, lange turer med hunden min Noah og muligheten til å bare "være". 
Jeg tror det vil være tøft å reise fra det kjente og vite at jeg gir opp en større del av friheten min! På samme tid føler jeg også at det er sant det jeg sa; vi vil ikke bli ensomme, vi har hverandre vi soldatene og det vil alltid være noen som kan gi en klem ved behov eller noen å prate om alt og ingenting med.

Vi tar vare på hverandre, men familien og vennene hjemme vil aldri bli mindre viktig <3


 

Besøk på skolen

Tragedien om det savnede Hercules flyet har siden i går tatt mye av min oppmerksomhet. Jeg tenker på hvordan det har gått, på de fem ombord og deres pårørende, venner og kollegaer.
Tankene surrer å går og jeg tar meg i å lytte til radioen og lese på nettet til enhver tid...

Midt opp i alt dette hadde jeg i dag en fin opplevelse.
Jeg har vært på skolen til min lillesøster Sandra og snakket om Forsvaret og Afghanistan (se tidligere innlegg: "lillesøster"). Barn er herlig engasjerte, nysgjerrige og ærlige. De spør om det de lurer på og er lett å kommunisere med.

Meg og sandra en høstdag

Da jeg kom inn i klasserommet ble jeg møtt av 11 flotte elever og en kjempe klem av min lillesøster. Jeg skal ikke nekte for at jeg kjente litt på nervene, da lærerinnen gikk for å ordne noe og overlot meg til klassen alene. Hvem hadde trodd at 11 niåringer kan være så skremmende?!
Men de åpnet med å stille masse spørsmål og vips gikk ting av seg selv.

Jeg fortalte litt om Afghanistan og hvorfor Norge er der. Hvem jeg reiser ut sammen med og hva som er vår og min oppgave når vi er der.
Etterpå viste jeg frem ulike bilder fra Afghanistan og svarte på mange spørsmål om dyrene, hvordan de lever og om hva vi nordmenn hjelper til med.
Mange gode spørsmål, som jeg tror mange voksne også lurer på, men ikke tørr å spørre!

Jeg fikk også vist frem en video av oss soldatene og gav et bilde på kameratskapet og at vi faktisk er helt vanlige mennesker, men med en litt annerledes jobb.
Til slutt hadde vi en spørsmålsrunde i klassen hvor barna hadde forberedt mange spørsmål som de lurte på. Noen omhandlet også hva vi soldatene spiser og da hadde jeg med drytech og åpnet en pakke for å vise frem. Denne fikk de beholde slik at de kunne prøvesmake etter dagens gymtime, fordi jeg fortalte at "skal en spise så mye mat; ja da må en trene!" :)
Jeg hadde også tatt med noen buffer som vi delte ut på familiedagen, til stor begeistring for barna! 
Og disse ble brukt på bildet som Avisa Nordland tok av oss alle sammen etterpå.

Da jeg skulle dra hjem var det friminutt for barna, så jeg fikk både klemmer, spørsmål og omvisning i skolegården og selv satte jeg meg i bilen med et smil om munnen

Barn er herlige!!

Lillesøster

En gang var jeg den yngste i søskenflokken, helt til min bitte-lillesøster kom til verden for ni år siden.

Illustrasjonsbilde.

 Det å være attpåklatt byr nok på en del andre utfordringer enn det gjør for oss som har vokst opp i en jevnaldrendre søskenflokk.
Min lillesøster har ikke hatt en jevnaldrende søster eller bror å krangle med, gråte eller le sammen med. Men hun er heldig å ha søskenbarn og tantebarn i samme alder.
   Som attpåklatt bærer en også fordeler og ulemper av å være bortskjemt, fordi foreldre har gjerne bedre økonomi når de får barn i voksen alder.

Sandra nyter godt av å ha litt ekstra, men hun er på samme tid ei følsom og omtenksom lita  jente.
Som ikke er så lita alikavell....

Sandra vet at jeg skal reise til Afghanistan og har spurt om jeg kan bli skutt.. Hun har snakket mye om meg og det hun oppfatter at jeg skal gjøre i klassen og med lærerne. Hun viser tydelig bekymring for hun vet det er krig i Afghansistan....

For meg kom denne problemstillingen noe overraskende. Jeg hadde ganske enkelt ikke tenkt gjennom at dette påvirket henne også. Hvordan forklarer jeg min ni år gamle lillesøster at jeg skal reise i krig, bruken av våpen og at jeg i værstefall kan bli drept??
Hvor mye forstår hun? Hvor mye kan jeg si?

Det er ikke sikkert det er riktig av meg, men jeg er veldig opptatt av at jeg ikke skal lyve, men skjerme henne så langt det lar seg gjøre.
Nå på fredag skal jeg besøke henne på skolen og snakke med klassen hennes.
Jeg har snakket litt med feltpresten og fått reflektert litt over hvilke spørsmål jeg kan få og hvordan jeg skal besvare dem på en god måte.

Det er vanskelig, det er det ingen tvil om! Så om noen av mine lesere har noen innspill så blir jeg veldig takknemlig!! :)

Å gi slipp

Telling, lining, organisering og pakking...
Det er tid for forflytning og klargjøring for samtrening med resten av PRT'n.

bildet illustrerer lining, tatt i 2008 ( LVabn Tren tr. )

Jeg har sittet våpenvakt i en stor hangar og med PC'n på fanget. Ingen av oss soldatene ønsker å sitte våpenvaktvakt, men i uka som gikk føltes det som en deilig "pust i bakken".
Eneste lydene du hører inne i den store hallen er vifta og vinden som tar i veggene, ganske så avslappende...

Det er litt vemodig å reise fra Ørland! Selv om været innebærer alle fire årstidene på en dag så er det likevel en god plass å være. Luftforsvaret har virkelig tatt godt vare på oss og vi har ikke manglet noe.
På samme tid føles det nok litt tungt for min egen del å skulle være så langt hjemmefra, fordi reisen som brukte å ta to timer nå vil ta mellom sju og ti...
 Kanskje merkelig å være så opptatt av det når en har sagt seg villig til å reise til Afghanistan i seks mnd?!
Kanskje er det akkurat derfor jeg er så opptatt av det?
Før jeg gikk inn i denne stillingen var jeg aktivt deltakende i livet til mine nærmeste. Å ta en dagstur for å hjelpe søstra med å shoppe klær eller bare komme hjem for å gå en tur med mamma og hundene var og er noe jeg setter stor pris på.

I helga fikk jeg kjenne litt på hva valget mitt innebærer for meg selv og familien min..
Det er med en klump i halsen at jeg innser at jeg går glipp av to bryllup, 10-årsjubileum for klassen, toårsdagen til gullgutten min (nevø)... Og det er "bare" noen av de store tingene. Hva med alle de små hverdagsøyeblikkene jeg har valgt å gi slipp på.
Det er ikke anger jeg kjenner, men sorg over å måtte gi slipp på min rolle i hverdagen.

Det er litt som om jeg gir slipp på en del av meg selv, som til nå har vært utrolig viktig for meg.
Jeg synes det er tungt å vite at når jeg kommer tilbake så har mine nærmeste formet en ny hverdag, som jeg er ganske fjern fra.
Jeg vil ikke kunne henge med på hvem som har blitt sammen - og gjort det slutt igjen, eller de små tingene som har skjedd med bygging og endringer som er så små at de ikke blir nevnt, men kan virke så store når jeg kommer hjem...

Det er viktig å få lov å sørge litt over det som går tapt, men så er det viktig å løfte hodet igjen; for jeg gir ikke bare opp en viktig del av meg selv, jeg gir plass for noe nytt og minst like viktig!
Jeg oppfyller et ønske og en drøm om å få bidra og delta i internasjonale operasjoner.


Vivian J. Skoglund

Familiehelg

Denne travle og innholdsrike uka nærmer seg slutten, og tilbake sitter jeg igjen med tanker og minner.

Som jeg skrev på mandag har vi hatt øvelse denne uken, en værhard men spennende og innholdsrik øvelse! Vi har blitt evaluert i de oppgavene vil skal ha når vi reiser ut, i forhold til forventet nivå. Tilbakemeldingen var soleklar; "innertier!!".
Vi er litt over hva som forventet, men er likevell ikke i mål! Det skal fortsatt mye trening og drilling til før vi kan gå opp flytrappa på tur til Afghanistan og Meymaneh.

Like fort som øvelsen var startet, var den over og plutselig var det familiehelg!

Fosna-folket.no - disse to damene har bidratt stort!!

Jeg må bare si at jeg er utrolig imponert over hva de har fått til!
Det har vært ordnet med transport, mat, overnatting og mange dyktige mennesker som har holdt innholdsrike og viktige foredrag.
Vi har fått sett "småflaue" videosnutter av oss selv, vi har fått sett bilder og video av hvordan livet i Meymaneh camp er og vi har fått informasjon om hvilken støtte vi (soldat m/pårørende) har både før, under og etter internasjonale oppdrag!
I tillegg har familiene fått sett utstyret vi benytter oss av og mine fikk en liten prøvetur i IVECO til stor glede for oss alle :)

Selv har jeg hatt med meg en større andel av familien enn mange andre. Jeg skrev tidligere om hvor vanskelig det var å velge og heldigvis ble det ikke mange jeg måtte la være å invitere! :)

Min bedre halvdel, mamma, stefar, to søstre, pappa og farmor stilte opp. Dessverre fikk den ene søstra mi og min stefar bare til å være med deler av lørdagen, men jeg setter utrolig stor pris på at de valgte å kjøre den lange veien for å være sammen med meg/oss på en dag jeg anser som viktig.
Min flotte stefar er selv tidligere FN soldat og har nok vært en inspirasjon for min del. Jeg var bare 15år den gangen jeg bestemte meg for å begynne i militæret, og informasjonen kom gjennom hans fortellinger fra sine reiser.

Min kule søster som soldat!

Veteran - et ord vi fikk smake litt på...
For meg kjennes det fryktelig merkelig å skulle bli omtalt som veteran når jeg kommer tilbake. Det er jo et uttrykk som brukes om eldre mennesker med alpelue?!
Det er det altså ikke! Vi fikk høre litt om de ulike organisasjonene som støtter opp om oss som veteraner og et av stikkordene de brukte mye var anerkjennelse....
Jeg vet ikke om det har slått meg hvor viktig det egentlig er, men når min sjef sto frem foran alle pårørende og omtalete bloggen min som "bra- og verd å lese", da ble jeg både overrasket og glad! Det var for meg en stor annerkjennelse for meg og den jobben jeg legger i bloggen min!

Igjen så er det alltid de nærmeste sin annerkjennelse som er viktigst. Og mine nærmeste har i helgen vært raus å dele med meg hvor stolt de er av meg og det valget jeg har tatt.
Det er så utrolig godt! Jeg vet det er tungt for dem at jeg reiser, jeg vet også at det kan være vanskelig å se det positive i det! Men de støtter meg fult og helt og jeg føler meg utrolig heldig!
Det er tross alt værre å være den eller de som sitter igjen hjemme, vi soldatene reiser ut som en stor gjeng venner og familie og vi har en jobb og gjøre!

Tusen takk til min kjære familie som har stilt opp for meg!
Det er dere som gjør det mulig for meg å reise ut :)

Min tøffe kjæreste prøver som som topcover :)

Øvelsen

Du bruker masse tid på ting som du egentlig trodde skulle gå fort, andre passerer deg med en voldsom hast, spenningen er helt klart til stedet og klokka går uten at du merker det..

Det er øvelse!

Mandag startet øvelsen som skal gi oss mulighet til å finne ut hva vi må jobb med før utreise. Hele enheten skal delta og det er med evaluatorere i fleng. De sistnevnte for å evaluere oss, men også for å gjøre oss bedre!
Etter klargjøringen hadde vi en innbrief hvor det blir tatt for seg hva som forventes av oss og hva vi kan forvente av øvelsen. Det ble også lagt stor vekt på sikkerhet og "not to do", noe som er utrolig viktig når det kan bli litt vel "høy kroppstemp" under øvelsen.

Kroppen er trøtt og hodet litt tungt, men jeg har vel sjeldent vært mer på!
At kroppen er i ulage det bekreftet et toalettbesøk litt tidligere i dag, men et kan like gjerne være maten eller spenningen som noe annet...

Å være på øvelse innebærer at vi må ha innlevelse og evnen til å se at vi er i Afghanistan. Det er ikke bare noe vi bør gjøre, men det er også forventet fra øvelsesledelsen. Uten innlevelse vil hensikten bli borte og spillet ødelagt!
    Jeg har hørt at Afghansistan kan ha fire årstider på en dag(!) og da tror jeg jammen at vi ikke kunne valgt en bedre plass; for værhardt, det er det!
Vinden blåser så hardt i brakka at det knirker i veggene og regnet ligger mer sidelengs der det innimellom gir seg for å slippe frem litt haggel.
- God stæmning!

Det er sunt å hate litt! For når alle lagene på klærne er gjennomvåte og det ikke er en tørr flekk igjen  på kroppen, så er det akkurat det en gjør - hater!
Så skjer det plutselig noe, og du glemmer at du er våt, kald eller sulten, soldaten tar plass og du er klar for hva som måtte komme!

Bildet er hentet fra Forsvaret.no - Øvelse Faryab

Vi har fått kjent på regnet, men foreløpig har det ikke skjedd stort annet enn KTS (Klar Til Strid), søvn og mat...

Venting... :)

Redsel

Som sikkert de aller fleste har fått med seg har det vært litt i media om demonstrasjonen rundt Meymhane leir, hvor en nordmann og 12 sivile ble skadet.

Rasende demonstranter angriper norsk Afghanistan-leir

Her angriper demonstrantene den norske leiren

Når det først kom i media kjente jeg litt på kroppen at dette ble "nært". Vaktholdet av leiren vil være vårt ansvar når vi reiser ut, så det kan like gjerne være vi som havner i en lignende situasjon...  Det er ikke noe tvil om at jeg blir ekstra oppmerksom på nyhetsbildet og da spesielt i Afghanistan, nå som jeg skal reise ut!

Nyhetsbildet er nok ikke bare mer interessat for meg, og min samboer og familie følger også ekstra godt med.. Torsdagskveld fikk jeg både melding og telefon med bekymret undertone. De vet det ikke er meg som er der nede, men tanken på at det kunne ha vært det er  nok ganske så skremmende. Jeg kan forstå det! For deres fokus er jo meg og det å få meg hel og frisk hjem igjen, mens mitt fokus ligger på de arbeidsoppgavene vi skal ha når vi kommer ut. Hendelsen skaper spenning og en form for nysgjerrighet hos meg; hvordan vil vi klare å løse oppdraget? Ville vi ha handlet likt? Hva kan vi som en enhet og jeg som "kåre-enkeltmann" forberede oss på en lignende situasjon?

Når jeg har et mål og noe å rette "Blikket opp og frem imot", ja da kjenner jeg ikke på redselen. Jeg forventer å bli redd og stresset i en lignende situasjon, men  at fokuset vil redusere stresset ned til et sunt nivå og at etterbriefen vil håndtere den reaksjonen som vil komme i etterkant.

Min redsel og stress kan og vil jeg, med god hjelp av mine medsoldater, håndtere, men mine kjære må håndtere det hele uten å ha et mål med situasjonen... Det er litt tøft å vite at jeg påfører dem dette, men ser frem mot familiedagen og håper den kan bidra til å lette noen hjerter. 

Afghansk kultur...

bildet er hentet fra www.forskning.no

Jeg er utrolig spent på hvordan jeg opplever den afghanske kulturen når jeg først kommer ut.
Vi har snakket mye om hvordan vi skal opptre for å vise respekt for folket og kulturen deres.
Mye er selvfølgelig sunn fornuft og vanlig folkeskikk, men det er også mye vi som nordmenn ikke ser på som dagligdags.

Afghanere spiser med høyre hånd og bruker den venstre til mer "skittent arbeid". Det betyr for oss at vi gjerne må tenke over hvilken hånd vi spiser eller håndhilser med i samvær med afghanerene. Dette på tross av vår vane hvor vi gjerne hive i oss maten med begge hender, på kortest mulig tid..

Det er også viktig å tenke på fremtreden ovenfor folket vi "innvaderer" landet til. Ved anledning bør vi ta av oss briller og gjerne hjelm/caps (om mulig) for å vise øyne og ansikt. Å skjule øynene bak mørke glass eller under en skjerm kan for en afghaner virke respektløst, for Gud/Allah kan ikke se sjelen vår gjennom skjermen og brillene.

Religion er for afghaneren en selvfølge, det er deres levemåte. Å skulle si at du er ikke-troende kan virke helt uforstående! Er du derimot kristen har du en tro med samme utgangspunkt og Gud som Islam, noe som blir høyt verdsatt!

Når vi tar for oss religion så kommer gjerne ekteskap inn i bildet. For det afghanske folket så er det litt "å være eller ikke være", enten er du gift, eller så leter du etter den rette. Kjæreste, samboerskap og forlovelse er helt ukjent, så det har vi fått fortalt at ikke nytter å forklare. Ring på fingeren betyr gift(!), finger uten ring betyr at du fortsatt søker etter den rette.

Det med ekteskap bringer mine tanker inn på kvinnens rolle. Selv om vi har blitt fortalt at kvinnen har en sentral rolle i familien, er hun også mannens eiendel.
Kvinnen får ikke vise seg uten burka for andre enn mannen og familien, noe annet ville føre til skam over familien, som igjen ville ført til offentlig avstraffelse av kvinnen. Straffen kunne vært en omgang juling eller noe så drastisk som steining...

Jeg kjenner enda på følelsen jeg fikk da dette ble delt under prestens time ...
Er det noe jeg setter spørsmålstegn ved for hvordan jeg kommer til å håndtere er det en slik situasjon. Reel mishandling, gjennomført som den største selfølge i påsyn av andre som ikke gjør noe..
Jeg grøsser ved tanken!
Det vil selfølgelig komme føringer på hvordan vi skal håndtere en slik situasjon, men det handler også om samvittigheten.. Vi skal kunne leve med det i etterkant!
  Nå er det absolutt ikke en selfølge at vi vil oppleve en situasjon som dette, men klumpen i halsen tvinger meg til å se meg selv i speilet og reflektere over "hva hvis.."


For ikke å spore helt av, lar jeg denne refleksjonen ligge litt..

Bildet er hentet fra www.kulturnatta.no

Kvinner i Afghansitan får ingen utdanning etter fylte 8år. Det vil si, alt de lærer etter dette lærer de av sine mødre, bestemødre og andre familiemedlemmer. En mann/far vil bare snakke om antall barn etter hvor mange guttebarn han har, bare disse har en verdi.
Å være kvinne virker for meg som om det handler om å ikke skulle påføre familien skam...
Skulle kvinnen bli antastet er skammen hennes, ikke den som antastet. Blir kvinnen beglodd er det hun som må bære skammen og bli straffet for det..
Dette innebærer at spesielt mannlige soldater må unngå å se direkte på en kvinne, passe på hvordan han opptrer når det er kvinner i nærheten og alltid henvende seg til mannen først.

Det er mye å tenke på og mange føringer for oss som soldater og kanskje spesielt for de mannlige soldatene...
Når kvinnen er så satt tilbake i Afghanistan, hvordan vil det være for meg som kvinnelig soldat...

Bildet er hentet fra tidsskriftet.no

En tøff avgjørelse

Det finnes dager som byr på større utfordringer enn andre..
Det å skulle reise til Afghanistan krever en del tilpassninger og kompromisser i hverdagslivet og jeg har måttet ta et stort skritt for å møte mine kjæreste.

Oscar er min dvergpuddel gutt på litt over året 1år. Han kom til oss når han var 7mnd og var da en redd og stresset liten valp. Nå et halvt år senere har vi fått en ballansert og tøff hund som hanskes opp med storpuddelen vår.
Når vi har han med oss i ferier og helger er han en hærlig hund!
Så kommer ukedagene hvor min travle kjæreste blir alene med begge hundene, da kommer stresset! Oscar klarer ikke lange dager alene og får mer energi enn han kan håndtere, noe som innebærer stress og irritasjon hos min tolmodige samboer og det blir en ond sirkel.

Sirkelen må brytes for at alle parter skal kunne ha en god hverdag og Oscar skal flytte til et flott par som virkelig elsker lillegutt. De kjenner han godt fra før av, fordi de har passet han gjentatte ganger når det har vært behov og Oscar koser seg og slapper av som en stimulert "enehund" :)

Det har vært tøft å måtte gi opp en av hundene, men Oscar har det bedre, Thomas synes hverdagen er lettere og dette nyter Noah (storpuddelen) godt av! Og når gutta mine har det godt, ja da kan jeg konsentrere meg om jobben min! :)

Gutta mine koser seg

Et lite innblikk

Ved middagen i messa en dag den her uka, satt jeg sammen med en kollega som levende fortalte om sin opplevelse av det afghanske folket. Med gestikulerende hender og veltalende ansiktsuttryk fortalte han hvordan afghanere liker å snakke i bilder...

Det er utrolig inspirerende å snakke med mennesker som tydelig er fasinert og setter pris på det afghanske folket. Kanskje spesielt når det er så mye fokus på trussel, sikkerhet, fattigdom og kjønnsproblematikk er det spesielt godt å høre positivt om afghanistan og befolkningen!


Under prestens time ble det snakket om Afghanistan, etnisitet og religion.
Han hadde en slik sammenligning på Norge og Afghanistan:

I Norge snakker vi i "jeg-form" og er til og med personlig kristen, vi er utrolig opptatt av å være individualister. Spør du derimot en afghaner om hans trosberetning vil han mest trolig svare "at selfølgelig er vi troende muslimer".
 I Norge har vi lover og regler å følge. Får vi en bot for feilparkering betaler vi den med den største selvfølge. Skjer det derimot en lignende sak i Afghanistan vil de involverte parter forhandle seg frem til en løsning over en kopp te...

For meg blir det en vekker når jeg får sett Norge og Afghanistan opp mot hverandre på denne måten. Selv om jeg er klar over at det er store ulikheter blir jeg likevel enda mer bevisst hvor ulikt vi faktisk lever.
Vi må ha forståelse for at vi er de fremmede! At denne væpnede konflikten ikke er vår, men at vi er der for å støtte ANA og ANP (afghanske hæren og det afghanske politiet)!

Afghanere har en helt annen kultur enn oss. Deres kultur er, som vår, skapt av mennesker og inkluderer alle sider av livet. Likevel har vi ulik oppvekst, verdier og tanker om livet. Det er gjennom vår oppvekst, familie og arv at vår kultur formes.

I Afghanistan lever det mange etniske grupper;

Tajikere som er den nest største gruppen med sine 27%. De snakker Dari og er i hovedsak Sunni Muslimer. Opprinnelig er de fra den nordvestlige delen av landet, men har gjennom tiden bosatt seg mer urbant og er i dag den største etninske gruppen i Kabul.

Hazara som betyr "de tusen", er 9% av befolkningen. Denne gruppen er i hovedsak Shia Muslimer og har sterke bånd til Iran. De snakker Dari og Hazara og holder til i sentrale deler av Afghanistan. Hazaraer har Mongolsk opprinnelse (Gjengis Khan) og er nederst på den sosiale rangstigen - den tradisjonelle underklassen. Og er på grunn av sin Iranske opprinnelse sett ned på av Pasthunere.

Usbekere utgjør 9% av befolkningen og utgjør flertallet nordvest i Afghanistan. Gruppen snakker Dari og Uzbek og er hovedsaklig Sunni Muslimer.
Usbekere har en utbredt skepsis til det pasthunske styret/sentralmakten og har en sterk politisk identitet.

Turkmenere utgjør bare 1% av befolkningen. På tross av at de er en liten etnisk gruppe har de en større innvirkning på afghansk økonomi som teppevevere. Det er denne gruppen som i all hovedsak vever de afghanske teppene.
Turkmenerene er i hovedsak Sunni Muslimer og snakker turkmensk og dari og er ofte tilsluttet usbekerene.

Pasthunere er med sine 42% en etnisk majoritet og har regjert i Afghansitan siden 1747 (med unntak av 1992-96). De fleste pashtunerne er bønder, mens noen er handelsnomader. Pashto er språket deres.
 Ghilzaiene er den største pashtunske gruppen i Afghanistan og de holder til i sør og øst.
Viktig i pashtun-kulturen er begrepet pashtunwali, som betyr troskap mot en leveregel der heder er sentralt.

Sunnimuslimer og shiamuslimer - hva er forskjellen?
shia- og sunnimuslimer har det meste felles;  de deler gudstro, Koranen, og troen på profeten Muhammad. De har samme normer og leveregler. Begge er "brødre og søstre" i troen.
Men det er også noen forskjeller, akkurat som kristendommen har katolikker og protestanter er det i Islam sunni og shia.

Historiske hendelser - Shia og sunni er uenig i hvem som er den rettmessige "arvtaker" til å ta over da profeten Muhammad døde.

Synet på islamsk ledelse - Shia tror på spirituelle ledere, utpekt og innsatt av Gud (imamer), mens sunni lar samfunnet innsette lederne.

Synet på Gud - Sunni tillegger Gud materielle egenskaper, mens shia abstraherer Gud til en utenom-materiell kraft

Tolkningen av Islam - Sunni har begrenset behov for nye personlige fortolkninger, prinsipielle nyvurderinger og forklaringer (ijtihad).
I shia mener man Islam stadig må utvikles, forklares og fortolkes, så prinsippet med ijtihad er en stadig utfordring.

Rituelle forhold - Det er et par mindre forskjeller i selve bønnen og den rituelle vasken før obligatorisk bønn.
Den obligatoriske bønnen (salaat) skal fremsies fem ganger daglig. Shia slår sammen middagsbønn og ettermiddagsbønn, samt kveldsbønn og nattbønn. De fremsier fem bønner, men lar det skje ved tre anledninger (med belegg bl.a. i Koranen 11,114). Sunni gjør det samme noen ganger.

Det finnes flere andre ulikheter, men dette er de punktene jeg velger å legge frem fordi jeg mener det gir et godt syn på hva forskjellene faktisk er mellom sunni og shia muslimer.