God avslutning

På onsdag hadde vi hatt casetrening.
Det innebærer at vi trener på scenario som vi kan møte på når vi kommer ned til Afghanistan.
Tidligere har vi trent mer på et og et moment, men nå har vi fått prøvd oss på mer komplekse caser som er sammensatt av alle disse enkelt momentene.
Denne type trening gjør at vi vil være mer robuste i møte med ulike hendelser og settinger der nede.

For min egen del har jeg fått testa blodpumpa litt. For det er slik at selv om jeg er vognfører så må jeg også trå til andre steder om behovet melder seg! Vi er først og fremst soldater, deretter spesialister(!) og må evne å være fleksible i jobben vår.
Dette fikk jeg kjenne på på onsdag da jeg både fikk vært vognfører, toppcover og behandler av skadet personell.
Utrolig spennende og selv om ikke alt fløyt like bra, så kjente jeg likevell en god mestring.
Viktigst av alt er at vi "spiller hverandre gode"! Noe en av mine medsoldater gjorde ved å gi meg gode anbefalinger som resulterte i at utfallet ble bedre enn hva det ellers ville ha vært.

Jeg reiste hjem på påskeferie med en god magefølelse, for jeg har sett at vi stadig blir bedre og de områdene vi må jobbe med har vi fått belyst på en god måte!
I påska er det god tid å reflektere og jobbe litt med mine svakheter, både for egen del og for lagets! :)


GOD PÅSKE !!

Lidenskap

Hjertet dunker og det prikker i huden.. Jeg hører hyl og skrik og det løpes i trappene. En gjeng med NVG (nattbriller) løper forbi meg og tryner nesten ned trappa. Jeg følger etter. De er på tur inn i et mørkt rom og i det jeg skal til å titte inn lukkes døra...
Det er sanitetscase på gang, og jeg er ikke deltakende!

Hjertet synker noen hakk; jeg skulle så gjerne ha vært med!!

Behandling av pasienter, både fysisk og mentalt er noe av det beste som finnes! Det er en påstand en lege en gang sa og jeg tviler ikke et sekund.
Selv har jeg bare prøvd det gjennom case og små hendelser som bare innebar en trøstende hånd og en bandasje.. Men følelsen det gir av å hjelpe noen er ubeskrivelig. Bare det å være til nytte, vite at din kunnskap bidrar til noe positivt gir en unik følelse!

Jeg elsker vognførerjobben min. Det å ratte rundt sammen med laget og kjenne at jeg mestrer oppgaven jeg er satt til bedre og bedre er herlig! Jeg deler vogn med de beste gutta og jeg ville ikke ha bytta vogn med noen. Jeg stoler på deres avgjørelser og vår evne til å ta og gi anbefalinger til hverandre.

Likevel kjenner jeg stadig dragning mot sanitet og følelsen av hvordan blodpumpa jobber på et hurtig tempo uten at jeg helt mister hodet. Det er mestringsfølelse(!), men det kan jeg jo finne alle andre steder også...

Sanitet er for meg en blanding av mestringsfølelse, medmenneskelighet og ekte lideskap

Jeg tror jeg vet hva jeg vil gjøre når jeg kommer hjem...

Vivian

Motivasjon

I den siste tiden før vi forflytta oss fra Ørland til Setermoen hadde jeg problemer med motivasjonen. Lange dager, mye venting, telling og mye adm. arbeid gjorde at dagene manglet struktur og sammen med strukturen forsvant store deler av motivasjonen...

Vi har hatt tilbakemelding i laget hvor jeg har fått tilbakemelding på akkurat dette og det er ganske tøff tilbakemelding å få. Jeg har funnet drømmejobben min, men det er ingen dans på røde roser - det kan jeg skrive under på!
Jeg er nok ikke den eneste som føler på tid som svinner henn uten at det resulterer i noe særlig, og motivasjonen til å gi det lille ekstra blir spist opp av behovet for å "flykte fra hverdagen" og inn på rommet. For min del kan det være utrolig energigivende å bare være alene...

Så kom vi opp til Setermoen, det ble lemping og adm. arbeid igjen, men denne gangen gikk det mer glidende. Jeg hadde ting å gjøre når det var "dødtid" og jeg følte at strukturen begynte å ta plass.
At uka gikk fra fem til fire dager økte også motivasjonen betraktelig, for ikke bare ble det en ekstra dag å være hjemme, men det krever også mer struktur å ha færre dager til trening.

Og det har det blitt! :)
Uka som gikk var det casetrening som for meg virkelig føles bærenyttig! Vi har fått tid til å trene på de små tingene og fått nyttig veiledning underveis.
Jeg har fått mye kjøretrening denne uka og jeg føler "Vivian" begynner å komme tilbake. Motivasjonen og gleden over jobben min brer seg som et smil over ansiktet mitt og gjør at jeg igjen klarer å fokusere på det som er viktig: å bli bedre!! Lange dager er ikke noe problem, ettersom vi ikke lenger har dødtid og stemninga i laget har steget..

Det er godt å kjenne at dagene glir litt lettere og at jeg ikke lenger må jobbe med å motivere meg selv!

*Smilende Vivian*

Familieomsorg

Mandag 19.03 kom det en reportasje i Avisa Nordland om mitt besøk på skolen til min lillesøster. Selv følte jeg at det var godt skrevet og i all hovedsak handlet det om meg og min lillesøster.
Da avisa først ringte var jeg veldig negativ til det å stille opp i media, og selv om jeg allerede har vært på radio og skriver blogg så følte jeg at dette var mye mer ukontrollerbart...
Jeg snakket litt med mine sjefer, tok en prat med skolen (som kontaktet foreldrene til alle barna) og valgte til slutt å gjennomføre det.

Nå i etterkant er jeg glad jeg stilte opp! Den gleden de barna hadde over å få være en del av noe større var stor. De ville være med på bilder, de ville se og høre hva jeg hadde å fortelle og fikk oppleve noe nytt. Jeg føler også at jeg har klart å gjøre min lillesøster tryggere ved å informere og det er utrolig viktig for meg!

 

21.mars hadde Marit Bjærang tatt seg bryet med å respondere på reportasjen i AN hvor jeg var å besøkte min lillesøster på skolen.  Hun starter innlegget med å svare på min lillesøsters spørsmål om jeg kan bli skutt; «Ja Vivian, du kan bli skutt». Jeg må takke for opplysningen Marit, det er greit å vite hva en går til. Jeg synes det er fint å vite at et uskyldig besøk på skolen for å berolige min lillesøster skaper svekkelse hos Rødt sin politikk i forhold til å trekke våre soldater ut av Afghanistan. For det er slik jeg tolker det Marit Bjærang, når du velger å ta til motmæle mot et innlegg som egentlig handler om familie og omsorg, hvor Afghanistan er en faktor men ikke fokuset. 

Bildet er mulig å lese om du trykker på det.

Alle bilder er tatt av Avisa Nordland sin papirutgave de aktuelle datoene

Familie "farvel"

Helga er over og jeg er på tur tilbake til Setermoen. Tre korte dager med mange inntrykk er lagt tilbake...

Hjemme i Breivika var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på skolebesøk til lillesøster, men jeg var også på familiebesøk til mine nærmeste.
Gjemsel, sang og lek med innslag av alvorlige samtaler om helgas tragiske hendelse og min reise til Afghanistan. Vi samlet store deler av familien til tacomiddag på lørdag formiddag og jeg fikk mulighet til å tilbringe tid med så mange som mulig. Godt!

På lørdag dro jeg på besøk til min aller beste venninne. Linn er for meg like viktig som familie og uansett hvor ofte eller sjeldent vi treffes så fortsetter vi der vi slapp. Vi snakker om det aller meste og jeg føler vi forstår hverandre utrolig godt.

Å være sammen med familie og venner betyr utrolig mye for meg, men i helga var det litt mer spesielt. Dette er mennesker jeg ikke har muligheten til å treffe så ofte og det slo meg at det er mulighet for at jeg ikke ser de før jeg er tilbake fra Afghanistan...
Jeg har ingen planer om å bli skadd eller miste livet, ei heller tror jeg at det vil skje men det er noe ved det å utnytte den "siste tiden" best mulig.
For "enn hvis/hva hvis" er selfølgelig tilstede og akkurat det gjorde det enda litt mer vanskelig å si ha det.

I klassen til min lillesøster var det en av niåringene som spurte; synes du ikke det er vanskelig å være så langt unna hjemme?
Og med godt soldathjerte svarte jeg at vi som reiser ut kjenner hverandre så godt og er nesten en familie, så vi føler oss ikke alene selv om vi er langt borte.
Men sannheten er at selvfølgelig vil det være tungt å være langt hjemmefra, jeg kommer til å savne Thomas som jeg kan krype inntil, helgebesøkene til familien, lange turer med hunden min Noah og muligheten til å bare "være". 
Jeg tror det vil være tøft å reise fra det kjente og vite at jeg gir opp en større del av friheten min! På samme tid føler jeg også at det er sant det jeg sa; vi vil ikke bli ensomme, vi har hverandre vi soldatene og det vil alltid være noen som kan gi en klem ved behov eller noen å prate om alt og ingenting med.

Vi tar vare på hverandre, men familien og vennene hjemme vil aldri bli mindre viktig <3


 

Besøk på skolen

Tragedien om det savnede Hercules flyet har siden i går tatt mye av min oppmerksomhet. Jeg tenker på hvordan det har gått, på de fem ombord og deres pårørende, venner og kollegaer.
Tankene surrer å går og jeg tar meg i å lytte til radioen og lese på nettet til enhver tid...

Midt opp i alt dette hadde jeg i dag en fin opplevelse.
Jeg har vært på skolen til min lillesøster Sandra og snakket om Forsvaret og Afghanistan (se tidligere innlegg: "lillesøster"). Barn er herlig engasjerte, nysgjerrige og ærlige. De spør om det de lurer på og er lett å kommunisere med.

Meg og sandra en høstdag

Da jeg kom inn i klasserommet ble jeg møtt av 11 flotte elever og en kjempe klem av min lillesøster. Jeg skal ikke nekte for at jeg kjente litt på nervene, da lærerinnen gikk for å ordne noe og overlot meg til klassen alene. Hvem hadde trodd at 11 niåringer kan være så skremmende?!
Men de åpnet med å stille masse spørsmål og vips gikk ting av seg selv.

Jeg fortalte litt om Afghanistan og hvorfor Norge er der. Hvem jeg reiser ut sammen med og hva som er vår og min oppgave når vi er der.
Etterpå viste jeg frem ulike bilder fra Afghanistan og svarte på mange spørsmål om dyrene, hvordan de lever og om hva vi nordmenn hjelper til med.
Mange gode spørsmål, som jeg tror mange voksne også lurer på, men ikke tørr å spørre!

Jeg fikk også vist frem en video av oss soldatene og gav et bilde på kameratskapet og at vi faktisk er helt vanlige mennesker, men med en litt annerledes jobb.
Til slutt hadde vi en spørsmålsrunde i klassen hvor barna hadde forberedt mange spørsmål som de lurte på. Noen omhandlet også hva vi soldatene spiser og da hadde jeg med drytech og åpnet en pakke for å vise frem. Denne fikk de beholde slik at de kunne prøvesmake etter dagens gymtime, fordi jeg fortalte at "skal en spise så mye mat; ja da må en trene!" :)
Jeg hadde også tatt med noen buffer som vi delte ut på familiedagen, til stor begeistring for barna! 
Og disse ble brukt på bildet som Avisa Nordland tok av oss alle sammen etterpå.

Da jeg skulle dra hjem var det friminutt for barna, så jeg fikk både klemmer, spørsmål og omvisning i skolegården og selv satte jeg meg i bilen med et smil om munnen

Barn er herlige!!

Hercules - for første gang!

Sju timer venting, spill, filmlaging og jobbing med powerpointpresentasjon har fylt noe som fort kunne blitt sju meningsløse timer. 

Å fly Hercules har jeg lært i de to siste dagene at betyr mye venting…

Jeg har visst det ganske lenge, at vi skulle fly Hercules opp til nord og mange har spurt meg om jeg ikke syntes det var spennende. «Neeei», jeg har egentlig ikke tenkt på det som noe annet enn en vanlig forflytning med fly jeg.  Det på tross av at jeg visste vi måtte sitte sideveis og at ørepropper blir utdelt når du kommer om bord. Sikkerhetsbrosjyren blir ikke vist, men heller sendt rundt med en kort forklaring fra sidemann som fikk høre det samme av sin sidemann…

Det er absolutt ingen vanlig flytur for min del! Å selv være med på å laste inn bagasjen, skrive pårørende på en gul lapp du leverer på tur inn i flyet og sitte sideveis, tett i tett med alle i avdelingen er ikke hverdagskost. 

På tross av en stigende kvalme pga. sideveis sittestilling og seter som minnet om hengekøyer,

 føltes det både riktig og militært og en bitteliten stolthetsfølelse kunne kjennes i magen. 

Kanskje mest fordi dette er noe du ser på film, filmer om soldater som hopper ut i fallskjerm eller blir fraktet ut i krigen for så å lande rett i ilden. Herlig dramatisert og langt fra sannheten, men følelsen er likevel tilstedeværende! 

Jeg har flydd Hercules for aller første gang! 

Vivian J. Skoglund

Litt uggen, men veldig bli! :)

Lillesøster

En gang var jeg den yngste i søskenflokken, helt til min bitte-lillesøster kom til verden for ni år siden.

Illustrasjonsbilde.

 Det å være attpåklatt byr nok på en del andre utfordringer enn det gjør for oss som har vokst opp i en jevnaldrendre søskenflokk.
Min lillesøster har ikke hatt en jevnaldrende søster eller bror å krangle med, gråte eller le sammen med. Men hun er heldig å ha søskenbarn og tantebarn i samme alder.
   Som attpåklatt bærer en også fordeler og ulemper av å være bortskjemt, fordi foreldre har gjerne bedre økonomi når de får barn i voksen alder.

Sandra nyter godt av å ha litt ekstra, men hun er på samme tid ei følsom og omtenksom lita  jente.
Som ikke er så lita alikavell....

Sandra vet at jeg skal reise til Afghanistan og har spurt om jeg kan bli skutt.. Hun har snakket mye om meg og det hun oppfatter at jeg skal gjøre i klassen og med lærerne. Hun viser tydelig bekymring for hun vet det er krig i Afghansistan....

For meg kom denne problemstillingen noe overraskende. Jeg hadde ganske enkelt ikke tenkt gjennom at dette påvirket henne også. Hvordan forklarer jeg min ni år gamle lillesøster at jeg skal reise i krig, bruken av våpen og at jeg i værstefall kan bli drept??
Hvor mye forstår hun? Hvor mye kan jeg si?

Det er ikke sikkert det er riktig av meg, men jeg er veldig opptatt av at jeg ikke skal lyve, men skjerme henne så langt det lar seg gjøre.
Nå på fredag skal jeg besøke henne på skolen og snakke med klassen hennes.
Jeg har snakket litt med feltpresten og fått reflektert litt over hvilke spørsmål jeg kan få og hvordan jeg skal besvare dem på en god måte.

Det er vanskelig, det er det ingen tvil om! Så om noen av mine lesere har noen innspill så blir jeg veldig takknemlig!! :)

Å gi slipp

Telling, lining, organisering og pakking...
Det er tid for forflytning og klargjøring for samtrening med resten av PRT'n.

bildet illustrerer lining, tatt i 2008 ( LVabn Tren tr. )

Jeg har sittet våpenvakt i en stor hangar og med PC'n på fanget. Ingen av oss soldatene ønsker å sitte våpenvaktvakt, men i uka som gikk føltes det som en deilig "pust i bakken".
Eneste lydene du hører inne i den store hallen er vifta og vinden som tar i veggene, ganske så avslappende...

Det er litt vemodig å reise fra Ørland! Selv om været innebærer alle fire årstidene på en dag så er det likevel en god plass å være. Luftforsvaret har virkelig tatt godt vare på oss og vi har ikke manglet noe.
På samme tid føles det nok litt tungt for min egen del å skulle være så langt hjemmefra, fordi reisen som brukte å ta to timer nå vil ta mellom sju og ti...
 Kanskje merkelig å være så opptatt av det når en har sagt seg villig til å reise til Afghanistan i seks mnd?!
Kanskje er det akkurat derfor jeg er så opptatt av det?
Før jeg gikk inn i denne stillingen var jeg aktivt deltakende i livet til mine nærmeste. Å ta en dagstur for å hjelpe søstra med å shoppe klær eller bare komme hjem for å gå en tur med mamma og hundene var og er noe jeg setter stor pris på.

I helga fikk jeg kjenne litt på hva valget mitt innebærer for meg selv og familien min..
Det er med en klump i halsen at jeg innser at jeg går glipp av to bryllup, 10-årsjubileum for klassen, toårsdagen til gullgutten min (nevø)... Og det er "bare" noen av de store tingene. Hva med alle de små hverdagsøyeblikkene jeg har valgt å gi slipp på.
Det er ikke anger jeg kjenner, men sorg over å måtte gi slipp på min rolle i hverdagen.

Det er litt som om jeg gir slipp på en del av meg selv, som til nå har vært utrolig viktig for meg.
Jeg synes det er tungt å vite at når jeg kommer tilbake så har mine nærmeste formet en ny hverdag, som jeg er ganske fjern fra.
Jeg vil ikke kunne henge med på hvem som har blitt sammen - og gjort det slutt igjen, eller de små tingene som har skjedd med bygging og endringer som er så små at de ikke blir nevnt, men kan virke så store når jeg kommer hjem...

Det er viktig å få lov å sørge litt over det som går tapt, men så er det viktig å løfte hodet igjen; for jeg gir ikke bare opp en viktig del av meg selv, jeg gir plass for noe nytt og minst like viktig!
Jeg oppfyller et ønske og en drøm om å få bidra og delta i internasjonale operasjoner.


Vivian J. Skoglund

Våre pårørende

I dag fant jeg frem artikkel skrevet av Siri Wahl-Olsen som ble nevnt under familiedagen. Et velskrevent og åpent innlegg av en mor, en pårørende til en av mine kollegaer.

Bildet er hentet fra Adresseavisa; "slik en mor ser det"

Hun skriver hvordan politikerne foretrekker å bruke begrepet «operasjonene» om "vårt opphold" i Afghanistan, men sier; for våre sønner og døtre, og for alle oss som er glade i dem og redde for dem, er det krig.

Og det er akkurat slik det er! Vi bruker riktige ord og uttalelser, vokter oss for hvordan vi fremstår og  opptrer korrekt. Vi er trente soldater som skal ut i en væpnet konflikt! 
For våre nærmeste er det en stor påkjenning og mange kjenner til det faktum at selv om vi norske soldater opptrer korrekt og følger de internasjonale reglene for opptreden under væpnede konflikter, så gjør ikke motstanderen det.
Det er en ting å kjempe tropp mot tropp, lag mot lag og "mann mot mann", men i Afghansistan kjemper vi mot IED'er også. Veibomber er en av våre største trusler og de er både vanskelig å forutse og vanskelig å kjempe mot.

Jeg er konstant bekymret. For hva han kan komme ut for, for veibombene, for sterke opplevelser han kan få med seg hjem og som kan prege ham for resten av livet.

Å lese om en mors bekymringer er på mange måter tøft! For selv om hun skriver om sine egne følelser og tanker rundt hennes sønns utreise så snakker hun for mange.
Flere av mine nærmeste var blank på og rødkantet rundt øynene når de forlot Ørland i helgen...
De vet at det ikke er et farvel, men de er som Siri skriver, redd for å plage meg med sine bekymringer. Bekymringer vi soldatene påfører dem, men som presten sa en gang; kan vi ta ansvar for andres følelser?
Det er et vanskelig spørsmål som på en måte bare ble hengende...
Selv synes jeg det er et sunnhetstegn at jeg føler ansvar for familien min og gjør meg mer oppmerksom på å informere og prate om hva jeg faktisk skal gjøre når jeg kommer ut.

Forsvaret har kommet på bane når det kommer til å gi ut informasjon og ta vare på oss som soldater og familien. Men noe gjenstår og det kommer godt frem i "slik en mor ser det"; en talsperson og en pårørendegruppe!

Våre familier fortjener bare det aller beste! De har skapt oss og hjulpet oss på veien til å bli gode soldater. De har stilt opp og støttet oss i våre valg og vært til stedet for å lære om hva vi gjør. De gjør oss gode gjennom sin anerkjennelse og omsorg!
Så da er det opp til Forsvaret og oss som soldater og gi de hva de trenger; omsorg og anerkjennelse!

De er ryggraden vår...

Vivian J. Skoglund

Familiehelg

Denne travle og innholdsrike uka nærmer seg slutten, og tilbake sitter jeg igjen med tanker og minner.

Som jeg skrev på mandag har vi hatt øvelse denne uken, en værhard men spennende og innholdsrik øvelse! Vi har blitt evaluert i de oppgavene vil skal ha når vi reiser ut, i forhold til forventet nivå. Tilbakemeldingen var soleklar; "innertier!!".
Vi er litt over hva som forventet, men er likevell ikke i mål! Det skal fortsatt mye trening og drilling til før vi kan gå opp flytrappa på tur til Afghanistan og Meymaneh.

Like fort som øvelsen var startet, var den over og plutselig var det familiehelg!

Fosna-folket.no - disse to damene har bidratt stort!!

Jeg må bare si at jeg er utrolig imponert over hva de har fått til!
Det har vært ordnet med transport, mat, overnatting og mange dyktige mennesker som har holdt innholdsrike og viktige foredrag.
Vi har fått sett "småflaue" videosnutter av oss selv, vi har fått sett bilder og video av hvordan livet i Meymaneh camp er og vi har fått informasjon om hvilken støtte vi (soldat m/pårørende) har både før, under og etter internasjonale oppdrag!
I tillegg har familiene fått sett utstyret vi benytter oss av og mine fikk en liten prøvetur i IVECO til stor glede for oss alle :)

Selv har jeg hatt med meg en større andel av familien enn mange andre. Jeg skrev tidligere om hvor vanskelig det var å velge og heldigvis ble det ikke mange jeg måtte la være å invitere! :)

Min bedre halvdel, mamma, stefar, to søstre, pappa og farmor stilte opp. Dessverre fikk den ene søstra mi og min stefar bare til å være med deler av lørdagen, men jeg setter utrolig stor pris på at de valgte å kjøre den lange veien for å være sammen med meg/oss på en dag jeg anser som viktig.
Min flotte stefar er selv tidligere FN soldat og har nok vært en inspirasjon for min del. Jeg var bare 15år den gangen jeg bestemte meg for å begynne i militæret, og informasjonen kom gjennom hans fortellinger fra sine reiser.

Min kule søster som soldat!

Veteran - et ord vi fikk smake litt på...
For meg kjennes det fryktelig merkelig å skulle bli omtalt som veteran når jeg kommer tilbake. Det er jo et uttrykk som brukes om eldre mennesker med alpelue?!
Det er det altså ikke! Vi fikk høre litt om de ulike organisasjonene som støtter opp om oss som veteraner og et av stikkordene de brukte mye var anerkjennelse....
Jeg vet ikke om det har slått meg hvor viktig det egentlig er, men når min sjef sto frem foran alle pårørende og omtalete bloggen min som "bra- og verd å lese", da ble jeg både overrasket og glad! Det var for meg en stor annerkjennelse for meg og den jobben jeg legger i bloggen min!

Igjen så er det alltid de nærmeste sin annerkjennelse som er viktigst. Og mine nærmeste har i helgen vært raus å dele med meg hvor stolt de er av meg og det valget jeg har tatt.
Det er så utrolig godt! Jeg vet det er tungt for dem at jeg reiser, jeg vet også at det kan være vanskelig å se det positive i det! Men de støtter meg fult og helt og jeg føler meg utrolig heldig!
Det er tross alt værre å være den eller de som sitter igjen hjemme, vi soldatene reiser ut som en stor gjeng venner og familie og vi har en jobb og gjøre!

Tusen takk til min kjære familie som har stilt opp for meg!
Det er dere som gjør det mulig for meg å reise ut :)

Min tøffe kjæreste prøver som som topcover :)

Øvelsen

Du bruker masse tid på ting som du egentlig trodde skulle gå fort, andre passerer deg med en voldsom hast, spenningen er helt klart til stedet og klokka går uten at du merker det..

Det er øvelse!

Mandag startet øvelsen som skal gi oss mulighet til å finne ut hva vi må jobb med før utreise. Hele enheten skal delta og det er med evaluatorere i fleng. De sistnevnte for å evaluere oss, men også for å gjøre oss bedre!
Etter klargjøringen hadde vi en innbrief hvor det blir tatt for seg hva som forventes av oss og hva vi kan forvente av øvelsen. Det ble også lagt stor vekt på sikkerhet og "not to do", noe som er utrolig viktig når det kan bli litt vel "høy kroppstemp" under øvelsen.

Kroppen er trøtt og hodet litt tungt, men jeg har vel sjeldent vært mer på!
At kroppen er i ulage det bekreftet et toalettbesøk litt tidligere i dag, men et kan like gjerne være maten eller spenningen som noe annet...

Å være på øvelse innebærer at vi må ha innlevelse og evnen til å se at vi er i Afghanistan. Det er ikke bare noe vi bør gjøre, men det er også forventet fra øvelsesledelsen. Uten innlevelse vil hensikten bli borte og spillet ødelagt!
    Jeg har hørt at Afghansistan kan ha fire årstider på en dag(!) og da tror jeg jammen at vi ikke kunne valgt en bedre plass; for værhardt, det er det!
Vinden blåser så hardt i brakka at det knirker i veggene og regnet ligger mer sidelengs der det innimellom gir seg for å slippe frem litt haggel.
- God stæmning!

Det er sunt å hate litt! For når alle lagene på klærne er gjennomvåte og det ikke er en tørr flekk igjen  på kroppen, så er det akkurat det en gjør - hater!
Så skjer det plutselig noe, og du glemmer at du er våt, kald eller sulten, soldaten tar plass og du er klar for hva som måtte komme!

Bildet er hentet fra Forsvaret.no - Øvelse Faryab

Vi har fått kjent på regnet, men foreløpig har det ikke skjedd stort annet enn KTS (Klar Til Strid), søvn og mat...

Venting... :)

Redsel

Som sikkert de aller fleste har fått med seg har det vært litt i media om demonstrasjonen rundt Meymhane leir, hvor en nordmann og 12 sivile ble skadet.

Rasende demonstranter angriper norsk Afghanistan-leir

Her angriper demonstrantene den norske leiren

Når det først kom i media kjente jeg litt på kroppen at dette ble "nært". Vaktholdet av leiren vil være vårt ansvar når vi reiser ut, så det kan like gjerne være vi som havner i en lignende situasjon...  Det er ikke noe tvil om at jeg blir ekstra oppmerksom på nyhetsbildet og da spesielt i Afghanistan, nå som jeg skal reise ut!

Nyhetsbildet er nok ikke bare mer interessat for meg, og min samboer og familie følger også ekstra godt med.. Torsdagskveld fikk jeg både melding og telefon med bekymret undertone. De vet det ikke er meg som er der nede, men tanken på at det kunne ha vært det er  nok ganske så skremmende. Jeg kan forstå det! For deres fokus er jo meg og det å få meg hel og frisk hjem igjen, mens mitt fokus ligger på de arbeidsoppgavene vi skal ha når vi kommer ut. Hendelsen skaper spenning og en form for nysgjerrighet hos meg; hvordan vil vi klare å løse oppdraget? Ville vi ha handlet likt? Hva kan vi som en enhet og jeg som "kåre-enkeltmann" forberede oss på en lignende situasjon?

Når jeg har et mål og noe å rette "Blikket opp og frem imot", ja da kjenner jeg ikke på redselen. Jeg forventer å bli redd og stresset i en lignende situasjon, men  at fokuset vil redusere stresset ned til et sunt nivå og at etterbriefen vil håndtere den reaksjonen som vil komme i etterkant.

Min redsel og stress kan og vil jeg, med god hjelp av mine medsoldater, håndtere, men mine kjære må håndtere det hele uten å ha et mål med situasjonen... Det er litt tøft å vite at jeg påfører dem dette, men ser frem mot familiedagen og håper den kan bidra til å lette noen hjerter. 

Afghansk kultur...

bildet er hentet fra www.forskning.no

Jeg er utrolig spent på hvordan jeg opplever den afghanske kulturen når jeg først kommer ut.
Vi har snakket mye om hvordan vi skal opptre for å vise respekt for folket og kulturen deres.
Mye er selvfølgelig sunn fornuft og vanlig folkeskikk, men det er også mye vi som nordmenn ikke ser på som dagligdags.

Afghanere spiser med høyre hånd og bruker den venstre til mer "skittent arbeid". Det betyr for oss at vi gjerne må tenke over hvilken hånd vi spiser eller håndhilser med i samvær med afghanerene. Dette på tross av vår vane hvor vi gjerne hive i oss maten med begge hender, på kortest mulig tid..

Det er også viktig å tenke på fremtreden ovenfor folket vi "innvaderer" landet til. Ved anledning bør vi ta av oss briller og gjerne hjelm/caps (om mulig) for å vise øyne og ansikt. Å skjule øynene bak mørke glass eller under en skjerm kan for en afghaner virke respektløst, for Gud/Allah kan ikke se sjelen vår gjennom skjermen og brillene.

Religion er for afghaneren en selvfølge, det er deres levemåte. Å skulle si at du er ikke-troende kan virke helt uforstående! Er du derimot kristen har du en tro med samme utgangspunkt og Gud som Islam, noe som blir høyt verdsatt!

Når vi tar for oss religion så kommer gjerne ekteskap inn i bildet. For det afghanske folket så er det litt "å være eller ikke være", enten er du gift, eller så leter du etter den rette. Kjæreste, samboerskap og forlovelse er helt ukjent, så det har vi fått fortalt at ikke nytter å forklare. Ring på fingeren betyr gift(!), finger uten ring betyr at du fortsatt søker etter den rette.

Det med ekteskap bringer mine tanker inn på kvinnens rolle. Selv om vi har blitt fortalt at kvinnen har en sentral rolle i familien, er hun også mannens eiendel.
Kvinnen får ikke vise seg uten burka for andre enn mannen og familien, noe annet ville føre til skam over familien, som igjen ville ført til offentlig avstraffelse av kvinnen. Straffen kunne vært en omgang juling eller noe så drastisk som steining...

Jeg kjenner enda på følelsen jeg fikk da dette ble delt under prestens time ...
Er det noe jeg setter spørsmålstegn ved for hvordan jeg kommer til å håndtere er det en slik situasjon. Reel mishandling, gjennomført som den største selfølge i påsyn av andre som ikke gjør noe..
Jeg grøsser ved tanken!
Det vil selfølgelig komme føringer på hvordan vi skal håndtere en slik situasjon, men det handler også om samvittigheten.. Vi skal kunne leve med det i etterkant!
  Nå er det absolutt ikke en selfølge at vi vil oppleve en situasjon som dette, men klumpen i halsen tvinger meg til å se meg selv i speilet og reflektere over "hva hvis.."


For ikke å spore helt av, lar jeg denne refleksjonen ligge litt..

Bildet er hentet fra www.kulturnatta.no

Kvinner i Afghansitan får ingen utdanning etter fylte 8år. Det vil si, alt de lærer etter dette lærer de av sine mødre, bestemødre og andre familiemedlemmer. En mann/far vil bare snakke om antall barn etter hvor mange guttebarn han har, bare disse har en verdi.
Å være kvinne virker for meg som om det handler om å ikke skulle påføre familien skam...
Skulle kvinnen bli antastet er skammen hennes, ikke den som antastet. Blir kvinnen beglodd er det hun som må bære skammen og bli straffet for det..
Dette innebærer at spesielt mannlige soldater må unngå å se direkte på en kvinne, passe på hvordan han opptrer når det er kvinner i nærheten og alltid henvende seg til mannen først.

Det er mye å tenke på og mange føringer for oss som soldater og kanskje spesielt for de mannlige soldatene...
Når kvinnen er så satt tilbake i Afghanistan, hvordan vil det være for meg som kvinnelig soldat...

Bildet er hentet fra tidsskriftet.no

En tøff avgjørelse

Det finnes dager som byr på større utfordringer enn andre..
Det å skulle reise til Afghanistan krever en del tilpassninger og kompromisser i hverdagslivet og jeg har måttet ta et stort skritt for å møte mine kjæreste.

Oscar er min dvergpuddel gutt på litt over året 1år. Han kom til oss når han var 7mnd og var da en redd og stresset liten valp. Nå et halvt år senere har vi fått en ballansert og tøff hund som hanskes opp med storpuddelen vår.
Når vi har han med oss i ferier og helger er han en hærlig hund!
Så kommer ukedagene hvor min travle kjæreste blir alene med begge hundene, da kommer stresset! Oscar klarer ikke lange dager alene og får mer energi enn han kan håndtere, noe som innebærer stress og irritasjon hos min tolmodige samboer og det blir en ond sirkel.

Sirkelen må brytes for at alle parter skal kunne ha en god hverdag og Oscar skal flytte til et flott par som virkelig elsker lillegutt. De kjenner han godt fra før av, fordi de har passet han gjentatte ganger når det har vært behov og Oscar koser seg og slapper av som en stimulert "enehund" :)

Det har vært tøft å måtte gi opp en av hundene, men Oscar har det bedre, Thomas synes hverdagen er lettere og dette nyter Noah (storpuddelen) godt av! Og når gutta mine har det godt, ja da kan jeg konsentrere meg om jobben min! :)

Gutta mine koser seg

Et lite innblikk

Ved middagen i messa en dag den her uka, satt jeg sammen med en kollega som levende fortalte om sin opplevelse av det afghanske folket. Med gestikulerende hender og veltalende ansiktsuttryk fortalte han hvordan afghanere liker å snakke i bilder...

Det er utrolig inspirerende å snakke med mennesker som tydelig er fasinert og setter pris på det afghanske folket. Kanskje spesielt når det er så mye fokus på trussel, sikkerhet, fattigdom og kjønnsproblematikk er det spesielt godt å høre positivt om afghanistan og befolkningen!


Under prestens time ble det snakket om Afghanistan, etnisitet og religion.
Han hadde en slik sammenligning på Norge og Afghanistan:

I Norge snakker vi i "jeg-form" og er til og med personlig kristen, vi er utrolig opptatt av å være individualister. Spør du derimot en afghaner om hans trosberetning vil han mest trolig svare "at selfølgelig er vi troende muslimer".
 I Norge har vi lover og regler å følge. Får vi en bot for feilparkering betaler vi den med den største selvfølge. Skjer det derimot en lignende sak i Afghanistan vil de involverte parter forhandle seg frem til en løsning over en kopp te...

For meg blir det en vekker når jeg får sett Norge og Afghanistan opp mot hverandre på denne måten. Selv om jeg er klar over at det er store ulikheter blir jeg likevel enda mer bevisst hvor ulikt vi faktisk lever.
Vi må ha forståelse for at vi er de fremmede! At denne væpnede konflikten ikke er vår, men at vi er der for å støtte ANA og ANP (afghanske hæren og det afghanske politiet)!

Afghanere har en helt annen kultur enn oss. Deres kultur er, som vår, skapt av mennesker og inkluderer alle sider av livet. Likevel har vi ulik oppvekst, verdier og tanker om livet. Det er gjennom vår oppvekst, familie og arv at vår kultur formes.

I Afghanistan lever det mange etniske grupper;

Tajikere som er den nest største gruppen med sine 27%. De snakker Dari og er i hovedsak Sunni Muslimer. Opprinnelig er de fra den nordvestlige delen av landet, men har gjennom tiden bosatt seg mer urbant og er i dag den største etninske gruppen i Kabul.

Hazara som betyr "de tusen", er 9% av befolkningen. Denne gruppen er i hovedsak Shia Muslimer og har sterke bånd til Iran. De snakker Dari og Hazara og holder til i sentrale deler av Afghanistan. Hazaraer har Mongolsk opprinnelse (Gjengis Khan) og er nederst på den sosiale rangstigen - den tradisjonelle underklassen. Og er på grunn av sin Iranske opprinnelse sett ned på av Pasthunere.

Usbekere utgjør 9% av befolkningen og utgjør flertallet nordvest i Afghanistan. Gruppen snakker Dari og Uzbek og er hovedsaklig Sunni Muslimer.
Usbekere har en utbredt skepsis til det pasthunske styret/sentralmakten og har en sterk politisk identitet.

Turkmenere utgjør bare 1% av befolkningen. På tross av at de er en liten etnisk gruppe har de en større innvirkning på afghansk økonomi som teppevevere. Det er denne gruppen som i all hovedsak vever de afghanske teppene.
Turkmenerene er i hovedsak Sunni Muslimer og snakker turkmensk og dari og er ofte tilsluttet usbekerene.

Pasthunere er med sine 42% en etnisk majoritet og har regjert i Afghansitan siden 1747 (med unntak av 1992-96). De fleste pashtunerne er bønder, mens noen er handelsnomader. Pashto er språket deres.
 Ghilzaiene er den største pashtunske gruppen i Afghanistan og de holder til i sør og øst.
Viktig i pashtun-kulturen er begrepet pashtunwali, som betyr troskap mot en leveregel der heder er sentralt.

Sunnimuslimer og shiamuslimer - hva er forskjellen?
shia- og sunnimuslimer har det meste felles;  de deler gudstro, Koranen, og troen på profeten Muhammad. De har samme normer og leveregler. Begge er "brødre og søstre" i troen.
Men det er også noen forskjeller, akkurat som kristendommen har katolikker og protestanter er det i Islam sunni og shia.

Historiske hendelser - Shia og sunni er uenig i hvem som er den rettmessige "arvtaker" til å ta over da profeten Muhammad døde.

Synet på islamsk ledelse - Shia tror på spirituelle ledere, utpekt og innsatt av Gud (imamer), mens sunni lar samfunnet innsette lederne.

Synet på Gud - Sunni tillegger Gud materielle egenskaper, mens shia abstraherer Gud til en utenom-materiell kraft

Tolkningen av Islam - Sunni har begrenset behov for nye personlige fortolkninger, prinsipielle nyvurderinger og forklaringer (ijtihad).
I shia mener man Islam stadig må utvikles, forklares og fortolkes, så prinsippet med ijtihad er en stadig utfordring.

Rituelle forhold - Det er et par mindre forskjeller i selve bønnen og den rituelle vasken før obligatorisk bønn.
Den obligatoriske bønnen (salaat) skal fremsies fem ganger daglig. Shia slår sammen middagsbønn og ettermiddagsbønn, samt kveldsbønn og nattbønn. De fremsier fem bønner, men lar det skje ved tre anledninger (med belegg bl.a. i Koranen 11,114). Sunni gjør det samme noen ganger.

Det finnes flere andre ulikheter, men dette er de punktene jeg velger å legge frem fordi jeg mener det gir et godt syn på hva forskjellene faktisk er mellom sunni og shia muslimer.

Stressmestringstjenesten

Vi har i dag hatt ulike briefer som vi må være igjennom før vi reiser til Afghanistan.
En av disse ble holdt av KPS - Kontor for Psykiatri og Stressmestring.

Briefen vi hadde i dag handlet i stor grad om kjenneskap til hvem de er, hva de driver med og hvor vi kan nå dem.
Selv om dette i i hovedsak er for oss som skal ut, vil jeg tro at det er greit for familie og venner å kjenne til støtteapparatene rundt oss soldatene.



KPS består av psykologer, psykologspesialister, psykiatere, hvor alle har bred klinisk erfaring. De aller  fleste har militær erfaring og flere har også militærfagligbakgrunn.

KPS driver med: utbrief og annen undervisning som skal forberede oss soldatene på internasjonaltjeneste. De har også midtveisevaluering på avdelingsnivå. Det vil si at de sjekker stressnivå i avdelingen på samme tid som de er der for å gi kjenneskap til tjenesten og overføre erfaringer mellom avdelingene.

KPS har også en utsjekk ved hjemkomst, hvor de sjekker ut ønsker og behov for oppfølging. Det at de møter oss med det samme vi kommer hjem vil også gjøre "veien kortere for å ta kontakt" hvis det skulle bli behov ved en senere anledning.
Fokuset er oppfølging, utrednin og behandling av psykiske skader etter internasjonaltjeneste

KPS er også tilgjengelig for pårørende, dette vil det bli sagt noe om på familiedagen

Kameratstøtte

Som soldat i internasjonaltjeneste vil vi komme over en del utfordringer gjennom et stort spekter av situasjoner. Både under oppsetning, deployering og re-deployering vil det være utfordinger som kan gjøre hverdagen tyngre.
Det er jo ikke å legge skjul på at det stilles høye krav til oss soldater som skal reise ut. Noe som innebærer at kravene for stresshåndtering også vil øke..

Som det ble fortalt om under briefen i dag, så handler det om at gode mentale ferdigheter er en forutsetning for å kunne reise ut i internasjonal tjeneste.

Jeg har skrevet litt om dette tidligere; " Drill redder liv, og minsker frykt"

Personlig setter jeg utrolig pris på slik informasjon og brief om tilbudene vi har. Det skaper en ekstra trygghetsfølelse at det faktisk er et apparat som står klart for å ta i mot oss når vi kommer hjem. I tillegg vil de jo ikke være ukjent for oss fordi de følger oss på en måte gjennom hele prosessen, selv om det er med bare noe få og korte møter.

Jeg synes også det er godt å kunne dele med familien at Forsvaret har kommet langt i forhold til ivaretaking av soldatene som kommer hjem, enn hva som var tidligere.

Min mor deler livet sitt med en tidligere FN soldat og vet hva det vil si å sitte hjemme og vente, bekymret og redd. Hun vet også mye om at det ikke fantes noe støtteapparat den gang og opptreningen var en helt annen. Min stefar er ern sterk mann og et godt forbildet! Likevell er jeg glad og takknemlig for at Forsvaret har større fokus på psykisk helse i dag, for ikke alle kommer hjem i like godt hold... 

Klatring

For en god tid tilbake skrev jeg om trening og det å skulle kombinere hverdagen med alt som skjer.
I den siste tiden har det vært tungt å få til en god rutine på trening, egentid og sosialisering!
Med sene kvelder, sykdom og skyteuke går på en måte de litt skrantende rutinene opp i røyk og det har blitt lite trening.

Det er greit å være syk, for all del! Da må en jo hvile for å bli fort frisk igjen :)
Og skyteuka, ja det innebærer fra morgen til sengetid.
Men nå, på IVECO-kurs, da burde jo ting begynne å komme i orden igjen?!
Men neida, er masse gode unnskyldninger her også¨; må lese, er trøtt, er på en ukjent plass, har ikke brodder for å jogge ute, mangler svømmetøy.. jadda, de kommer som på en lang snor! ;)

Klatring folkens, det er svaret!
Det er sosialt, for en må gjerne være to (ihvertfall i starten), det er utrolig god trening og ikke minst; det er gøy!
Jeg begynte å klatre litt på kveldstid på Ørland for noen uker siden, og har virkelig kost meg. Så da jeg fant ut at det var klatrevegg her på Rena også, ja det ble ting satt i sving for å få gjennomført en time i veggen.

En kompis fra "gamledager" jobber her og var så snill å bli med meg for å klatre i dag.
Da vi kom til veggen fant vi ut at tauene som skulle henge i veggen var revet ned, noe som innebar mye knot!!
*ler litt*. Selv om jeg elsker å klatre har jeg litt høydeskrekk og liker å vite at sikringen er i orden...
Uten tau er det derimot ingen sikring, noe som gjorde de 6-8m. (usikker på høyde) uten tau litt heftig!
Men jeg klarte det! Opp på toppen, over med tauet og ned gikk det.
Der på bakken sto det plutselig ei litt stolt (om enn dumdristig) Vivian på bakken igjen.

Jeg har storkost meg i dag, og kjenner med et lite smil om munnen at armer og bein er litt ømme!

Klatreveggen på Rena

God Natt! :)

Heimevernet - min inngangsport

Ett år etter førstegangstjenesten ble jeg kalt inn til Heimevernet på oppkledningsøvelse.
Selv om innkallelsen kom flere mnd i forveien fikk jeg ikke til å møte og "hele greia" ble på en måte litt glemt.
I 2010 fikk jeg imidlertid ny innkallelse, og jeg kjente på at om jeg først skulle inn i HV, ja da måtte jeg gjøre noe mer ut av det!
Jeg begynte å undersøke innstats for å se hva som var mulighetene mine. Hund(!) blinka mot meg som en stor rød blink! Hvor topp hadde ikke det vært?! Å kunne kombinere Forsvaret med min aller største hobby; hund.
Jeg begynte å ringe rundt for å prøve å se hva mulighetene var og ble møtt med litt skepsis når jeg fortalte jeg hadde puddel. Skulle det stoppe meg? neida! Jeg fortsatte å "mase" og fikk til slutt være med hundelaget i HV-12 på en trening. Til å begynne med fikk jeg se dem trene, før jeg til slutt fikk muligheten til å vise frem "krøllerten min". Han som "testa" Noah var utrolig dyktig og ikke minst en trivelig mann og Noah viste seg fra en god side.
Iveren var stor og jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg!

Ting tok tid, og jeg begynte å se at det kanskje ikke så ut som jeg fikk en åpning hos hundelaget og traff tilfeldigvis ei venninne som var i sanitetstroppen i HV-12.
Hun fortalte meg litt om hva de drev med og hvem jeg kunne kontakte ved interesse. Som sagt så gjort! Jeg hev meg rundt på telefonen igjen, men sanitetstroppen trengte ingen nye.
Igjen ble innsatsplanene lagt litt på hylla...

Det varte heldigvis ikke lenge!! For jeg fikk en melding om at det var en åpning likevel og vips var ballen igang igjen..

Opptaket ble gjennomført og bestått og kort tid etter ble det øvelse og hvor vi fikk grunnleggende innføring i våpentjeneste, stridsteknikk og genrell grønn tjeneste.
Jeg begynte å kjenne på hvor mye jeg faktisk hadde savnet Forsvaret og ble mer åpen for hva HV-12 ellers hadde å by på.
For meg begynte det å handle mer om å lage en åpning, få en fot innafor igjen... For at jeg skulle tilbake til grønt, det var det ingen tvil om!!


At HV-12 skulle stille et bidrag til Afghanistan viste seg å skulle bli min inngangsport...

        

Prinsessa

I (nesten) hver eneste jente tror jeg det finnes ei "prinsesse"..
Jenta som drømmer om en "ridder på hvit hest i rustning", om askepott bryllup og om å være ballets dronning...

Jeg er en av disse jentene! :)

Til hverdags liker jeg å fylle dagene med grønntjænest (jobben min), turer i skog og mark, kampen om å nå den høyeste fjelltoppen, trening og lek.
Men når f.eks. julebordsesongen begynner, da er det tid for å hente frem det aller mest feminine i meg, og ønsket om å bli "ballets dronning" følger tett på..

Hvorfor i alle dager kom dette opp i denne "grønnkledde-bloggen"?!
Jeg synes det er viktig å vise at jeg og mange av de andre jentene i Forsvaret faktisk er jenter!
Når helga kommer er det gøy å ta på litt ekstra sminke, bruke parfyme og kle seg etter moten. Det er hærlig å få vise mine feminine sider og tillate meg selv å se dårlige chick-movies på TV'n :)

Kanskje spesielt gøy er det med kjoler og sminke i disse dager, fordi min søster er vordende brud og jeg er så heldig å få ta del i hennes glede! :)
Og så klart, jeg får jo også prøvd en del kjoler..
Det er gøy det!! :D

Hadde lyst å legge ut flotte bilder av den vordende brud.. men det må vente pga brudgommen :)