Medmenneskelighet

Mandag, tirsdag, onsdag.. wow er det lørdag? Hvilken uke?

Det er mange timer i døgnet på jobb og helger med arbeid som gjør at tidsbegrepet faller litt i fra. Øvelse Faryab er for lengst i gang og skal avsluttes om ikke lenge.
Jeg har sett gutta løpe rundt og gitt bånn gass, mens jeg selv fikk en heller uventet start på øvelsen!

For min egen del har jeg deltatt bare 50% pga familieforhold og har rett og slett gått glipp av mye.Likevel føler jeg ikke noe økt stressmoment for å reise ut og den erfaringen jeg har fått fra øvelsen har vært veldig god!

I begynnelsen av oppsetningsperioden ble jeg intervjuet på P1, hvor jeg fikk spørsmålet; " Føler du at avdelingen har omsorg for sine soldater?!"
Det kan jeg nå svare JA(!) på. Mine sjefer har lagt til rette og vist en enorm forståelse for min situasjon og jeg har fått lov til å bruke den tiden jeg trenger for å komme meg tilbake i gjenge.
Selv om behovet for å være med mine nærmeste har vært stort, opplever jeg støtten som unik! :)

Arbeidsmiljø er utrolig viktig!
Jeg jobber i en avdeling med mange flotte mennesker! Det er ikke mulig å være "bestevenn" med alle, men jeg opplever heller ingen større konflikter mellom enkelt individ!
Selv om fokuset på medmenneskelighet forsvinner litt nå i stresset på å bli "klar" for utreise så glemmer vi ikke at vi skal leve tett sammen frem til desember.
Så til syvende og sist er vi medmennesker like mye som vi er soldater.

På toppen sitter hodet og hodet påvirkes av tanker og tanker av handlinger...

Leken arbeidsdag

I den siste tiden har arbeidsdagene strukket seg over 16timer, og ordet fritid har så godt som forsvunnet fra vårt ordforråd.
Det er merkbart på kroppen at dagene er lange og for mange av oss kan det også kjennes at den lette stemninga tidvis er litt tynget...
At mange av oss ikke hadde lyst å jobbe denne helga er vel heller ikke å legge under en stol, men for min egen del fikk jeg meg en positiv overraskelse!

Familiedagen for PRT`n var på lørdag og vår avdeling skulle bistå med stands og ulike aktiviteter, siden vi allerede har hatt vår familiedag!
Selv skulle jeg ha ansvar for noen lastebiler, som det senere viste seg at den respektive avdelingen selv skulle ta hånd om. For meg betydde det "fritid", og jeg ble hoppende glad ;)
Gleden var kortvarig. Setermoen ikke har mye å by på og alle de andre var å gjorde ulike formål, så da meldte jeg meg like så godt som frivillig til å være barnevakt.

WOW! hoppeslott, sklie, sumodrakter, mekanisk okse - you name it! Gymsalen var gjort om til et lekeparadis!! Det kan vel sies slik at barnet i meg kom frem og jeg hadde det minst like gøy som barna selv!! :)
Å leke sammen med barn var en herlig avveksling fra en ellers så travel dag og mine kollegaer viste seg å være utrolig dyktige barnepassere, så barna også reiste hjem med en god opplevelse!



Når barna hadde reist var det vår tur, vi konkurrerte i hvem som satt lengst på den mekaniske oksen, hvor jeg kom på en skuffende 3. plass (1,14 min). Før vi hadde stafett med "fyllebriller" på. Fyllebriller er briller som gjør at du får samme synet som en med 3 i promille.. noe som resulterte i mye latter blant publikum og deltakere ;)

For en arbeidsdag!

Vivian

Svikter kommunen?

Jeg er opprinnelig vernepleierstudent (se nederst på siden for forklaring),  noe jeg bærer med meg som en del av den jeg er i dag. Dette innebærer også at jeg legger merke til andres ve og vel, jeg er oppmerksom på mine egne følelser og svært opptatt av rettferdighet. Den delen av meg som driver å utvikler seg til å bli vernepleier gjorde meg ekstra oppmerksom på en hendelse tidligere i dag...

 Da jeg var ute og gikk tur med min familie tidligere i dag, gikk vi forbi en bolig som hadde fått navnet «avlastningsboligen». Dette sto påskrevet med et stort skilt og som om ikke det var nok var det skilting helt fra veien, med retning mot huset med navnet «avlastningsboligen»…

En avlastningsbolig er boliger for mennesker som bor under kortere eller lengre opphold med tilsyn av kommunalt ansatte personale. Levanger kommune skriver på sine sider at disse boligene er et av tilbudene som ansees som et avlastningstiltak for personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid.

Er ikke dette et brudd på taushetsplikten fra Levanger kommune sin side?

På Lovdata under Helsepersonelloven kapittel 5. Taushetsplikt og opplysningsrett står dette skrevet;

§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

       Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. 

I mitt syn svikter Levanger kommune grovt på dette område, for hvilken rett har «mannen i gata» å vite hvem som bor i denne boligen og at de eller denne personen har noe ekstra å stri med?

Vivian 



Forklaring på vernepleieryrket:
Vernepleieren bidrar til daglig omsorg med sikte på trivsel, velferd og god helse for den enkelte. Arbeidet er spesielt knyttet opp til personer med utviklingshemming, men vernepleieren jobber også med andre som trenger hjelp, som mennesker med fysisk funksjonshemming, psykiske lidelser, rusproblemer og aldersdemens

Det nærmer seg avreise

Etter påska opplevde jeg det som utrolig tungt å reise tilbake!
Påska var akkurat lang nok til at jeg rakk å få følelsen av "hverdagsliv" og det var deilig å få flere dager sammen med min bedre halvdel og min firbeinte bestevenn!

 Tiden har bare flydd av gårde og nå er det bare snakk om uker før vi går opp flytrappa...
Jeg begynner å innse at det kan bli tyngre enn først ventet å reise fra familie og venner, hverdagslivet, kjæresten og min firbeinte bestevenn!

I den siste tiden har jeg opplevd at den vanlige ha det- klemmen har blitt lengre og den vennlige avskjeden har føltes mer som en siste hilsen...
Jeg har på en måte sagt "ha det" for "siste gang" med min familie nordpå, min lillesøster, far, farmor, onkler og tanter.
Jeg har tatt "en siste fest" med min bestevenninne og vet jeg ikke får sett henne igjen før jeg kommer tilbake igjen, etter seks lange måneder i Meymaneh...

Ikke et sekund angrer jeg på valget jeg har tatt om å reise til Afghanistan, men det er utrolig tungt å ta farvel med familie. Seks måneder virker uendelig lenge!

I påska hadde jeg en helt fantastisk ferie sammen med min kjæreste og hans familie! Det var rent herlig å ha privatliv og mulighet til å bruke tiden på det jeg selv ville og hadde behov for. Og selv om det tok bare få timer på jobb før jeg var tilbake i "modus", var det tungt å reise tilbake igjen.

Jeg minnes presten sitt bidrag under familiedagen, hvor han snakket om at det kanskje ikke var et beste å legge kjærestehelga som det siste vi gjør før vi drar. Det ville kommet til å gjøre reisen enda vanskeligere, for begge parter!
I tillegg er det kanskje slik at noen av oss vil "skyve" partneren litt i fra oss?! Ikke bevisst, men som en handling for å beskytte oss selv litt...

Selv om kjæresten er ekstra kjekk nå og armkroken bedre enn vanlig, så er det kanskje ikke det beste å bli super romantiske nå mot slutten av opptreningsperioden.
Noe som er lettere sagt enn gjort!
Når en treffes så sjeldent så får en jo så lyst å gjøre det lille ekstra for den en er glad i! I hvert fall får jeg det og det kan se ut som om det gjelder for han hjemme også ;)

Hvordan vi løser det, det må vi bare finne ut av! Men jeg skal huske det presten sa; Når en begynner å lure på følelsene sine og om det kommer til å vare, når avstanden kjennes så uendelig stor... Ja da er det kroppen vår som prøver å beskytte oss selv mot følelsene våre med å skyve det gode fra oss...

Meg og min kjære

Årlig fysisk

 Jeg får mange spørsmål og kommentarer om jeg er godt trent og om hvordan jeg spiser. For mange er soldatene utelukkende godt trente mennesker.

For meg er det mer en sannhet med modifikasjoner! 

Forsvaret har opptakskrav for å komme inn på de ulike skole -og kurstilbudene, og det er noe som heter årlig fysisk hvor alle i utgangspunktet må løpe 3000m innen en hvis tid – avhengig av avdeling. Andre har spesielle tilpasninger for å klare kravet og noen ser for meg ut som de rett og slett aldri burde ha båret en uniform. 

Jeg opplever å møte noen av de «store gutta» med både store mager og spreng i skorta og tar meg selv i å lure på hvordan de havnet der…

Årlig fysisk er der for en grunn, hvis alle kommer seg gjennom, hva er da hensikten?

Jeg synes det er både riktig og viktig at Forsvaret i dag har en profil som viser at vi soldater er "mannen i gata"; det handler ikke om hvordan du ser ut, men om hva du har mellom øra!
Likevel mener jeg at vi grønnkledde er et ansikt utad, og da spesielt høyere offiserer. Vi har en plikt og et ansvar å vise at vi er tilliten verdig.

For meg er det mye stolthet i å bære den grønne (eller kakifargede) uniformen med flagget på skuldra, og det innebærer visse krav til min egen form og fasong! Jeg har ingen store muskler eller sixpack og jeg er også langt i fra så godt trent som jeg burde være, på tross av at jeg er innefor Forsvarets minstekrav!

Tid og motivasjon, kombinasjon av avslapning og trening er en vanskelig balansegang. I tillegg er det mye reising og kort tid hjemme, som gjør at tiden føles knapp og dyrebar!

For meg blir det lite trening fra mandag til torsdag når jeg er på jobb. Dårlig vær, lange dager og lang vei til treningsrommet virker hemmende på motivasjonen…

Løsningen har for meg i stedet blitt å komme meg mer ut hjemme! Lange gåturer, løpeturer som går fra A til B i stedet for rundturer som er lett å korte ned. Ski(!), både korte og lange turer, som trening og med full opp-pakning. Snart er det også tid for å blåse støv av sykkelen og la hjulene spinne mot tørr asfalt. Jeg kan nesten ikke vente!
Naturen er for meg svaret på å kunne kombinere avslapning og fysisk fostring!

Naturen som treningsarena - uansett årstid

Selv den vanlige "mannen i gata" må stille krav til seg selv...

Vivian J. S.

Det er ingen skam å snu...

Fjellvettreglene

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for været og værmeldingen. 
4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever.
5. Lytt til erfarne fjellfolk. 
6. Bruk kart og kompass.
7. Gå ikke alene.
8. Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

 
Pulken stappa og klar, sekken på ryggen og Noah var ikledd kløv. Endelig var vi klare for skitur, jeg, Thomas og min firbeinte bestevenn Noah :)

Full lasta pulk

Da vi startet var det strålende sol og ikke spesielt mye vind, pulken kjentes lett og humøret kunne ikke ha vært stort bedre! Noah bykset avgårde og var ivrig etter å hilse på både to- og firbeinte i løypa og pistret fortvilt når vi dro han med oss videre. Selv om det bare tok to sekunder før oppmerksomheten var rettet fremover igjen.

Så begynte bakkene å komme. Det skal sies at løypeski ikke er noe særlig egna, når du har 25kg + hengende bak deg i bakker som mer eller mindre går rett opp. På de bratteste stedene måtte jeg ta av meg skiene og gå bakken opp med hjelp av staver. En utfordring jeg ikke hadde forventet, men som er grei å ta med seg!

Mye vind i mot når vi kom opp...

Vi kom oss opp og terrenget begynte å flate ut litt mer. Med lettere terreng økte også vindstyrken og vi måtte ta på oss mer klær for å holde varmen. Noah fikk på seg sokker og så ut til å klare seg fint.
Vi tok en kjapp rast med litt mat, drikke og selvfølgelig kvikklunsj, men da vi startet igjen hadde Noah en merkelig oppførsel!
Han hoppa og bjeffa uten stans, prøvde å sette seg men spratt rundt igjen og slik fortsatte det.. Det tok lang tid før jeg innså hva som var i ferd med å skje, men det har seg slik at puddelen ikke har underpels.. og et understell som henger lett tilgjengelig for en bitende vind!

Tillitsfulle Noah i pulken

Noah skalv og ballene hans var langt kaldere enn hva de burde være...
Vi prøvde mange ting, ekstra ullsokker, hud mot hud og ble til slutt enige om å stoppe og sette Noah i vindposen (nonstopp multipose for hund). Noah ble roligere og la seg ned, men hvordan skulle vi nå forflytte oss?
Vi ønsket å komme halvveis før vi skulle kvelde, for det var meldt snø og dårlig sikt...
Vi tok Noah opp på pulken og prøvde å stroppe han fast, men løsningen var langt fra holdbar i mer enn noen få km. Det var både slitsomt å vanskelig å balansere pulken med en 22kg bevegelig hund oppå.

 Det var problematisk å holde pulken stødig, da Noah til stadighet prøvde å sette seg opp, så vi bestemte oss for å sette oss i vindposen (nød bivuakk). Vi stekte pølser på primusbrenneren til middag og koste oss virkelig! I mellomtiden økte snømengden og vinden og sikten forsvant sakte men sikkert. Avgjørelsen ble tatt, vi skulle bli værende der for natta.

Noah og Thomas steker pølsemiddag

 Selve natta gikk greit! Noah var utslitt og lå i soveposen uten å røre noe særlig på seg. Jeg var bekymra for han og sjekka han jevnlig, men fikk samme resultatet; en tørr og varm Noah som sov!
Selv delte vi, Thomas og jeg, et liggeunderlag og en jervenduk. Vi hadde med oss soveposer, men det var bare jeg som valgte å bruke den, da jeg slet med å få varme i bena. Temperaturen var rundt -10 og sterk vind, men vindposen gjorde at vi klarte å holde varmen natta gjennom og våknet ganske utvilt i femtiden på morgenen.

Jeg og Noah koser ved leggetid

 Det hadde snødd tett gjennom natta og det ble bare en kjapp frokost før vi var klar for ny start.
Jeg kjente godt på kroppen at jeg hadde våknet jevnt gjennom natta, mye pga bekymringene for Noah som tydelig bar preg av at han hadde vært sliten og kald. Også nå på morgenen...
Han fikk sokker, dekken og regndress og fikk gå løs, men det var tungt å gå i 20cm nysnø og umulig å finne løypa.
Vi prøvde oss med kart og kompass, men vi så ikke lenger enn en meter foran nesa på oss selv og fikk lide for at vi ikke hadde gjort et bedre forarbeid kvelden før(!).
Jeg kjente på usikkerheten over å ikke vite hvor vi skulle og ubehaget over å ha ansvaret for en hund som tydelig ikke hadde det på sitt beste.
Etter gjentatte forsøk på å finne veien over fjellet måtte vi ta det tunge valget --> Vi måtte snu!

Her sov vi (duken ligger bak pulken)

Noah godt påkledd!

Av hensyn til Noah var det helt klart et riktig og klokt valgt, han var min uendelige bekymring! Likevel kjentes det ut som et nederlag å "gi opp"! Vi hadde gledet oss stort til å komme opp og kunne se ned på den andre siden. Vi kunne ha ventet til det klarnet for så å finne veien over fjellet, men det kunne ta tid. Noe jeg følte vi ikke hadde...

Litt molefonken og matt snudde vi. Humøret steg raskt når vi begynte å komme tilbake på kjente veier og oppoverbakkene fra dagen før hadde blitt til nedoverbakker;)
Været var variabelt og skiftet stadig, men det føltes trygt å vite at om få timer var vi nede og jeg kunne gi hunden min det han trengte!

Vi gikk jevnt uten stopp, men det gikk ikke fort! Snøen klabbet under skia og jeg med pulken måtte virkelig stake for å få noe som helst gli i nedoverbakkene. Bare i de bratteste bakkene fikk jeg slappe litt av. Likevel var det herlig å kjenne at det bar nedover med oss og det ble lunere jo lenger ned vi kom.
Den hustrige vinden forsvant litt og ble byttet ut med omringende skog som gav ly der vi gikk.

Thomas på tur ned. Begynner å bli bedre sikt her! :)

En kvikklunsj ble delt mens vi gikk og plutselig var bilen der, varm og ventende.
Herlig! Jeg pakket Noah inn i et tykt ullpledd bak i bilen, mens vi lasta inn utstyret.
Vel hjemme fikk han en varm dusj og masse god mat og så ble noen timer på øyet for hele gjengen; Thomas og jeg på sofaen og Noah utstrakt på matta på gulvet.

Slitne, glade og klar for resten av påska

Turen PÅSKA 2012

Norge på langs

Plutselig var påskeferien her!

Det er utrolig deilig med litt fri og avkobling fra en travel hverdag hvor tiden er helt min egen :)
Å jobbe i Forsvaret er utrolig givende, men det er ikke å legge under en stol at det til tider er krevende, og da er det ekstra godt med litt ferie! :)

På lørdag kjørte jeg og Thomas fra Trondheim på tur til Tromsø. Etter en kald natt i jervenduken og en tur opp i Narvik fjellet kom vi til slutt frem til Tromsø søndagskveld

Meg og min superhund like ved fjellheisen i Narkvik :)

I skrivende stund skal jeg begynne med siste del av planleggingen av morgensdagens skitur, med pulk og overnatting i Tromsø sin vakre natur.
Vi skal ta utgangspunkt i Snarbyeide og vil ende opp ved Tromsdalen. Turen i seg selv er 35 km men vi tenker å gjøre litt mer ut av den for å få til et ekstra døgn ute :)
Jeg gleder meg stort til å være "alene" på fjellet sammen med min kjære, Noah (hunden) og kjenne følelsen av frihet.

Gleden Noah viser på fjellet - gir meg mye!

Jeg har alltid hatt en uro i kroppen og har flyttet mye rundt på meg, men på fjellet finner jeg en ro jeg ikke har andre steder.
I sommer fikk jeg virkelig kjenne på denne følelsen da jeg og hunden min gikk på Galdhøpiggen og Besseggen sammen med min farmor. Jeg prøvde meg også på min første tur alene med telt og hund i Trollheimen. Dette var tre turer som alle vekket noe "ekstra" i meg og jeg forsto hvor viktig naturen faktisk er! Tre turer som alltid vil ligge spesielt nært hjerterota..

Friheten og gleden som jeg kjenner når jeg når en topp, har forsert et helt fjell eller bare klart meg alene (Noah er alltid med...) i villmarka er ubeskrivelig.
Til nå har det vært sommeren som har vært min "eneste mulighet", men etter at jeg begynte i Forsvaret har behovet for å flytte grenser økt betraktelig i trå med draget jeg har mot naturen.
Det er vanskelig å beskrive, for jeg har aldri kjent det behovet for å komme meg ut i naturen og teste nye grenser så sterkt før.

Jeg leker med tanken på å gå Norge på langs...
Det er en lang vei dit og mange grenser må brytes for å kunne nå målet, men utstyr er kjøpt inn og treningen begynner NÅ!

En kommer ingen steder uten et mål...

Vivian J. Skoglund

--> tips og triks tas i mot med stor takk!

Pulken min - fjellpulken

Anbefaler alle turglade å bli medlem, virkelig verd det :)

God avslutning

På onsdag hadde vi hatt casetrening.
Det innebærer at vi trener på scenario som vi kan møte på når vi kommer ned til Afghanistan.
Tidligere har vi trent mer på et og et moment, men nå har vi fått prøvd oss på mer komplekse caser som er sammensatt av alle disse enkelt momentene.
Denne type trening gjør at vi vil være mer robuste i møte med ulike hendelser og settinger der nede.

For min egen del har jeg fått testa blodpumpa litt. For det er slik at selv om jeg er vognfører så må jeg også trå til andre steder om behovet melder seg! Vi er først og fremst soldater, deretter spesialister(!) og må evne å være fleksible i jobben vår.
Dette fikk jeg kjenne på på onsdag da jeg både fikk vært vognfører, toppcover og behandler av skadet personell.
Utrolig spennende og selv om ikke alt fløyt like bra, så kjente jeg likevell en god mestring.
Viktigst av alt er at vi "spiller hverandre gode"! Noe en av mine medsoldater gjorde ved å gi meg gode anbefalinger som resulterte i at utfallet ble bedre enn hva det ellers ville ha vært.

Jeg reiste hjem på påskeferie med en god magefølelse, for jeg har sett at vi stadig blir bedre og de områdene vi må jobbe med har vi fått belyst på en god måte!
I påska er det god tid å reflektere og jobbe litt med mine svakheter, både for egen del og for lagets! :)


GOD PÅSKE !!

Lidenskap

Hjertet dunker og det prikker i huden.. Jeg hører hyl og skrik og det løpes i trappene. En gjeng med NVG (nattbriller) løper forbi meg og tryner nesten ned trappa. Jeg følger etter. De er på tur inn i et mørkt rom og i det jeg skal til å titte inn lukkes døra...
Det er sanitetscase på gang, og jeg er ikke deltakende!

Hjertet synker noen hakk; jeg skulle så gjerne ha vært med!!

Behandling av pasienter, både fysisk og mentalt er noe av det beste som finnes! Det er en påstand en lege en gang sa og jeg tviler ikke et sekund.
Selv har jeg bare prøvd det gjennom case og små hendelser som bare innebar en trøstende hånd og en bandasje.. Men følelsen det gir av å hjelpe noen er ubeskrivelig. Bare det å være til nytte, vite at din kunnskap bidrar til noe positivt gir en unik følelse!

Jeg elsker vognførerjobben min. Det å ratte rundt sammen med laget og kjenne at jeg mestrer oppgaven jeg er satt til bedre og bedre er herlig! Jeg deler vogn med de beste gutta og jeg ville ikke ha bytta vogn med noen. Jeg stoler på deres avgjørelser og vår evne til å ta og gi anbefalinger til hverandre.

Likevel kjenner jeg stadig dragning mot sanitet og følelsen av hvordan blodpumpa jobber på et hurtig tempo uten at jeg helt mister hodet. Det er mestringsfølelse(!), men det kan jeg jo finne alle andre steder også...

Sanitet er for meg en blanding av mestringsfølelse, medmenneskelighet og ekte lideskap

Jeg tror jeg vet hva jeg vil gjøre når jeg kommer hjem...

Vivian

Motivasjon

I den siste tiden før vi forflytta oss fra Ørland til Setermoen hadde jeg problemer med motivasjonen. Lange dager, mye venting, telling og mye adm. arbeid gjorde at dagene manglet struktur og sammen med strukturen forsvant store deler av motivasjonen...

Vi har hatt tilbakemelding i laget hvor jeg har fått tilbakemelding på akkurat dette og det er ganske tøff tilbakemelding å få. Jeg har funnet drømmejobben min, men det er ingen dans på røde roser - det kan jeg skrive under på!
Jeg er nok ikke den eneste som føler på tid som svinner henn uten at det resulterer i noe særlig, og motivasjonen til å gi det lille ekstra blir spist opp av behovet for å "flykte fra hverdagen" og inn på rommet. For min del kan det være utrolig energigivende å bare være alene...

Så kom vi opp til Setermoen, det ble lemping og adm. arbeid igjen, men denne gangen gikk det mer glidende. Jeg hadde ting å gjøre når det var "dødtid" og jeg følte at strukturen begynte å ta plass.
At uka gikk fra fem til fire dager økte også motivasjonen betraktelig, for ikke bare ble det en ekstra dag å være hjemme, men det krever også mer struktur å ha færre dager til trening.

Og det har det blitt! :)
Uka som gikk var det casetrening som for meg virkelig føles bærenyttig! Vi har fått tid til å trene på de små tingene og fått nyttig veiledning underveis.
Jeg har fått mye kjøretrening denne uka og jeg føler "Vivian" begynner å komme tilbake. Motivasjonen og gleden over jobben min brer seg som et smil over ansiktet mitt og gjør at jeg igjen klarer å fokusere på det som er viktig: å bli bedre!! Lange dager er ikke noe problem, ettersom vi ikke lenger har dødtid og stemninga i laget har steget..

Det er godt å kjenne at dagene glir litt lettere og at jeg ikke lenger må jobbe med å motivere meg selv!

*Smilende Vivian*

Familieomsorg

Mandag 19.03 kom det en reportasje i Avisa Nordland om mitt besøk på skolen til min lillesøster. Selv følte jeg at det var godt skrevet og i all hovedsak handlet det om meg og min lillesøster.
Da avisa først ringte var jeg veldig negativ til det å stille opp i media, og selv om jeg allerede har vært på radio og skriver blogg så følte jeg at dette var mye mer ukontrollerbart...
Jeg snakket litt med mine sjefer, tok en prat med skolen (som kontaktet foreldrene til alle barna) og valgte til slutt å gjennomføre det.

Nå i etterkant er jeg glad jeg stilte opp! Den gleden de barna hadde over å få være en del av noe større var stor. De ville være med på bilder, de ville se og høre hva jeg hadde å fortelle og fikk oppleve noe nytt. Jeg føler også at jeg har klart å gjøre min lillesøster tryggere ved å informere og det er utrolig viktig for meg!

 

21.mars hadde Marit Bjærang tatt seg bryet med å respondere på reportasjen i AN hvor jeg var å besøkte min lillesøster på skolen.  Hun starter innlegget med å svare på min lillesøsters spørsmål om jeg kan bli skutt; «Ja Vivian, du kan bli skutt». Jeg må takke for opplysningen Marit, det er greit å vite hva en går til. Jeg synes det er fint å vite at et uskyldig besøk på skolen for å berolige min lillesøster skaper svekkelse hos Rødt sin politikk i forhold til å trekke våre soldater ut av Afghanistan. For det er slik jeg tolker det Marit Bjærang, når du velger å ta til motmæle mot et innlegg som egentlig handler om familie og omsorg, hvor Afghanistan er en faktor men ikke fokuset. 

Bildet er mulig å lese om du trykker på det.

Alle bilder er tatt av Avisa Nordland sin papirutgave de aktuelle datoene

Familie "farvel"

Helga er over og jeg er på tur tilbake til Setermoen. Tre korte dager med mange inntrykk er lagt tilbake...

Hjemme i Breivika var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på skolebesøk til lillesøster, men jeg var også på familiebesøk til mine nærmeste.
Gjemsel, sang og lek med innslag av alvorlige samtaler om helgas tragiske hendelse og min reise til Afghanistan. Vi samlet store deler av familien til tacomiddag på lørdag formiddag og jeg fikk mulighet til å tilbringe tid med så mange som mulig. Godt!

På lørdag dro jeg på besøk til min aller beste venninne. Linn er for meg like viktig som familie og uansett hvor ofte eller sjeldent vi treffes så fortsetter vi der vi slapp. Vi snakker om det aller meste og jeg føler vi forstår hverandre utrolig godt.

Å være sammen med familie og venner betyr utrolig mye for meg, men i helga var det litt mer spesielt. Dette er mennesker jeg ikke har muligheten til å treffe så ofte og det slo meg at det er mulighet for at jeg ikke ser de før jeg er tilbake fra Afghanistan...
Jeg har ingen planer om å bli skadd eller miste livet, ei heller tror jeg at det vil skje men det er noe ved det å utnytte den "siste tiden" best mulig.
For "enn hvis/hva hvis" er selfølgelig tilstede og akkurat det gjorde det enda litt mer vanskelig å si ha det.

I klassen til min lillesøster var det en av niåringene som spurte; synes du ikke det er vanskelig å være så langt unna hjemme?
Og med godt soldathjerte svarte jeg at vi som reiser ut kjenner hverandre så godt og er nesten en familie, så vi føler oss ikke alene selv om vi er langt borte.
Men sannheten er at selvfølgelig vil det være tungt å være langt hjemmefra, jeg kommer til å savne Thomas som jeg kan krype inntil, helgebesøkene til familien, lange turer med hunden min Noah og muligheten til å bare "være". 
Jeg tror det vil være tøft å reise fra det kjente og vite at jeg gir opp en større del av friheten min! På samme tid føler jeg også at det er sant det jeg sa; vi vil ikke bli ensomme, vi har hverandre vi soldatene og det vil alltid være noen som kan gi en klem ved behov eller noen å prate om alt og ingenting med.

Vi tar vare på hverandre, men familien og vennene hjemme vil aldri bli mindre viktig <3


 

Besøk på skolen

Tragedien om det savnede Hercules flyet har siden i går tatt mye av min oppmerksomhet. Jeg tenker på hvordan det har gått, på de fem ombord og deres pårørende, venner og kollegaer.
Tankene surrer å går og jeg tar meg i å lytte til radioen og lese på nettet til enhver tid...

Midt opp i alt dette hadde jeg i dag en fin opplevelse.
Jeg har vært på skolen til min lillesøster Sandra og snakket om Forsvaret og Afghanistan (se tidligere innlegg: "lillesøster"). Barn er herlig engasjerte, nysgjerrige og ærlige. De spør om det de lurer på og er lett å kommunisere med.

Meg og sandra en høstdag

Da jeg kom inn i klasserommet ble jeg møtt av 11 flotte elever og en kjempe klem av min lillesøster. Jeg skal ikke nekte for at jeg kjente litt på nervene, da lærerinnen gikk for å ordne noe og overlot meg til klassen alene. Hvem hadde trodd at 11 niåringer kan være så skremmende?!
Men de åpnet med å stille masse spørsmål og vips gikk ting av seg selv.

Jeg fortalte litt om Afghanistan og hvorfor Norge er der. Hvem jeg reiser ut sammen med og hva som er vår og min oppgave når vi er der.
Etterpå viste jeg frem ulike bilder fra Afghanistan og svarte på mange spørsmål om dyrene, hvordan de lever og om hva vi nordmenn hjelper til med.
Mange gode spørsmål, som jeg tror mange voksne også lurer på, men ikke tørr å spørre!

Jeg fikk også vist frem en video av oss soldatene og gav et bilde på kameratskapet og at vi faktisk er helt vanlige mennesker, men med en litt annerledes jobb.
Til slutt hadde vi en spørsmålsrunde i klassen hvor barna hadde forberedt mange spørsmål som de lurte på. Noen omhandlet også hva vi soldatene spiser og da hadde jeg med drytech og åpnet en pakke for å vise frem. Denne fikk de beholde slik at de kunne prøvesmake etter dagens gymtime, fordi jeg fortalte at "skal en spise så mye mat; ja da må en trene!" :)
Jeg hadde også tatt med noen buffer som vi delte ut på familiedagen, til stor begeistring for barna! 
Og disse ble brukt på bildet som Avisa Nordland tok av oss alle sammen etterpå.

Da jeg skulle dra hjem var det friminutt for barna, så jeg fikk både klemmer, spørsmål og omvisning i skolegården og selv satte jeg meg i bilen med et smil om munnen

Barn er herlige!!

Hercules - for første gang!

Sju timer venting, spill, filmlaging og jobbing med powerpointpresentasjon har fylt noe som fort kunne blitt sju meningsløse timer. 

Å fly Hercules har jeg lært i de to siste dagene at betyr mye venting…

Jeg har visst det ganske lenge, at vi skulle fly Hercules opp til nord og mange har spurt meg om jeg ikke syntes det var spennende. «Neeei», jeg har egentlig ikke tenkt på det som noe annet enn en vanlig forflytning med fly jeg.  Det på tross av at jeg visste vi måtte sitte sideveis og at ørepropper blir utdelt når du kommer om bord. Sikkerhetsbrosjyren blir ikke vist, men heller sendt rundt med en kort forklaring fra sidemann som fikk høre det samme av sin sidemann…

Det er absolutt ingen vanlig flytur for min del! Å selv være med på å laste inn bagasjen, skrive pårørende på en gul lapp du leverer på tur inn i flyet og sitte sideveis, tett i tett med alle i avdelingen er ikke hverdagskost. 

På tross av en stigende kvalme pga. sideveis sittestilling og seter som minnet om hengekøyer,

 føltes det både riktig og militært og en bitteliten stolthetsfølelse kunne kjennes i magen. 

Kanskje mest fordi dette er noe du ser på film, filmer om soldater som hopper ut i fallskjerm eller blir fraktet ut i krigen for så å lande rett i ilden. Herlig dramatisert og langt fra sannheten, men følelsen er likevel tilstedeværende! 

Jeg har flydd Hercules for aller første gang! 

Vivian J. Skoglund

Litt uggen, men veldig bli! :)

Lillesøster

En gang var jeg den yngste i søskenflokken, helt til min bitte-lillesøster kom til verden for ni år siden.

Illustrasjonsbilde.

 Det å være attpåklatt byr nok på en del andre utfordringer enn det gjør for oss som har vokst opp i en jevnaldrendre søskenflokk.
Min lillesøster har ikke hatt en jevnaldrende søster eller bror å krangle med, gråte eller le sammen med. Men hun er heldig å ha søskenbarn og tantebarn i samme alder.
   Som attpåklatt bærer en også fordeler og ulemper av å være bortskjemt, fordi foreldre har gjerne bedre økonomi når de får barn i voksen alder.

Sandra nyter godt av å ha litt ekstra, men hun er på samme tid ei følsom og omtenksom lita  jente.
Som ikke er så lita alikavell....

Sandra vet at jeg skal reise til Afghanistan og har spurt om jeg kan bli skutt.. Hun har snakket mye om meg og det hun oppfatter at jeg skal gjøre i klassen og med lærerne. Hun viser tydelig bekymring for hun vet det er krig i Afghansistan....

For meg kom denne problemstillingen noe overraskende. Jeg hadde ganske enkelt ikke tenkt gjennom at dette påvirket henne også. Hvordan forklarer jeg min ni år gamle lillesøster at jeg skal reise i krig, bruken av våpen og at jeg i værstefall kan bli drept??
Hvor mye forstår hun? Hvor mye kan jeg si?

Det er ikke sikkert det er riktig av meg, men jeg er veldig opptatt av at jeg ikke skal lyve, men skjerme henne så langt det lar seg gjøre.
Nå på fredag skal jeg besøke henne på skolen og snakke med klassen hennes.
Jeg har snakket litt med feltpresten og fått reflektert litt over hvilke spørsmål jeg kan få og hvordan jeg skal besvare dem på en god måte.

Det er vanskelig, det er det ingen tvil om! Så om noen av mine lesere har noen innspill så blir jeg veldig takknemlig!! :)

Å gi slipp

Telling, lining, organisering og pakking...
Det er tid for forflytning og klargjøring for samtrening med resten av PRT'n.

bildet illustrerer lining, tatt i 2008 ( LVabn Tren tr. )

Jeg har sittet våpenvakt i en stor hangar og med PC'n på fanget. Ingen av oss soldatene ønsker å sitte våpenvaktvakt, men i uka som gikk føltes det som en deilig "pust i bakken".
Eneste lydene du hører inne i den store hallen er vifta og vinden som tar i veggene, ganske så avslappende...

Det er litt vemodig å reise fra Ørland! Selv om været innebærer alle fire årstidene på en dag så er det likevel en god plass å være. Luftforsvaret har virkelig tatt godt vare på oss og vi har ikke manglet noe.
På samme tid føles det nok litt tungt for min egen del å skulle være så langt hjemmefra, fordi reisen som brukte å ta to timer nå vil ta mellom sju og ti...
 Kanskje merkelig å være så opptatt av det når en har sagt seg villig til å reise til Afghanistan i seks mnd?!
Kanskje er det akkurat derfor jeg er så opptatt av det?
Før jeg gikk inn i denne stillingen var jeg aktivt deltakende i livet til mine nærmeste. Å ta en dagstur for å hjelpe søstra med å shoppe klær eller bare komme hjem for å gå en tur med mamma og hundene var og er noe jeg setter stor pris på.

I helga fikk jeg kjenne litt på hva valget mitt innebærer for meg selv og familien min..
Det er med en klump i halsen at jeg innser at jeg går glipp av to bryllup, 10-årsjubileum for klassen, toårsdagen til gullgutten min (nevø)... Og det er "bare" noen av de store tingene. Hva med alle de små hverdagsøyeblikkene jeg har valgt å gi slipp på.
Det er ikke anger jeg kjenner, men sorg over å måtte gi slipp på min rolle i hverdagen.

Det er litt som om jeg gir slipp på en del av meg selv, som til nå har vært utrolig viktig for meg.
Jeg synes det er tungt å vite at når jeg kommer tilbake så har mine nærmeste formet en ny hverdag, som jeg er ganske fjern fra.
Jeg vil ikke kunne henge med på hvem som har blitt sammen - og gjort det slutt igjen, eller de små tingene som har skjedd med bygging og endringer som er så små at de ikke blir nevnt, men kan virke så store når jeg kommer hjem...

Det er viktig å få lov å sørge litt over det som går tapt, men så er det viktig å løfte hodet igjen; for jeg gir ikke bare opp en viktig del av meg selv, jeg gir plass for noe nytt og minst like viktig!
Jeg oppfyller et ønske og en drøm om å få bidra og delta i internasjonale operasjoner.


Vivian J. Skoglund

Våre pårørende

I dag fant jeg frem artikkel skrevet av Siri Wahl-Olsen som ble nevnt under familiedagen. Et velskrevent og åpent innlegg av en mor, en pårørende til en av mine kollegaer.

Bildet er hentet fra Adresseavisa; "slik en mor ser det"

Hun skriver hvordan politikerne foretrekker å bruke begrepet «operasjonene» om "vårt opphold" i Afghanistan, men sier; for våre sønner og døtre, og for alle oss som er glade i dem og redde for dem, er det krig.

Og det er akkurat slik det er! Vi bruker riktige ord og uttalelser, vokter oss for hvordan vi fremstår og  opptrer korrekt. Vi er trente soldater som skal ut i en væpnet konflikt! 
For våre nærmeste er det en stor påkjenning og mange kjenner til det faktum at selv om vi norske soldater opptrer korrekt og følger de internasjonale reglene for opptreden under væpnede konflikter, så gjør ikke motstanderen det.
Det er en ting å kjempe tropp mot tropp, lag mot lag og "mann mot mann", men i Afghansistan kjemper vi mot IED'er også. Veibomber er en av våre største trusler og de er både vanskelig å forutse og vanskelig å kjempe mot.

Jeg er konstant bekymret. For hva han kan komme ut for, for veibombene, for sterke opplevelser han kan få med seg hjem og som kan prege ham for resten av livet.

Å lese om en mors bekymringer er på mange måter tøft! For selv om hun skriver om sine egne følelser og tanker rundt hennes sønns utreise så snakker hun for mange.
Flere av mine nærmeste var blank på og rødkantet rundt øynene når de forlot Ørland i helgen...
De vet at det ikke er et farvel, men de er som Siri skriver, redd for å plage meg med sine bekymringer. Bekymringer vi soldatene påfører dem, men som presten sa en gang; kan vi ta ansvar for andres følelser?
Det er et vanskelig spørsmål som på en måte bare ble hengende...
Selv synes jeg det er et sunnhetstegn at jeg føler ansvar for familien min og gjør meg mer oppmerksom på å informere og prate om hva jeg faktisk skal gjøre når jeg kommer ut.

Forsvaret har kommet på bane når det kommer til å gi ut informasjon og ta vare på oss som soldater og familien. Men noe gjenstår og det kommer godt frem i "slik en mor ser det"; en talsperson og en pårørendegruppe!

Våre familier fortjener bare det aller beste! De har skapt oss og hjulpet oss på veien til å bli gode soldater. De har stilt opp og støttet oss i våre valg og vært til stedet for å lære om hva vi gjør. De gjør oss gode gjennom sin anerkjennelse og omsorg!
Så da er det opp til Forsvaret og oss som soldater og gi de hva de trenger; omsorg og anerkjennelse!

De er ryggraden vår...

Vivian J. Skoglund

Familiehelg

Denne travle og innholdsrike uka nærmer seg slutten, og tilbake sitter jeg igjen med tanker og minner.

Som jeg skrev på mandag har vi hatt øvelse denne uken, en værhard men spennende og innholdsrik øvelse! Vi har blitt evaluert i de oppgavene vil skal ha når vi reiser ut, i forhold til forventet nivå. Tilbakemeldingen var soleklar; "innertier!!".
Vi er litt over hva som forventet, men er likevell ikke i mål! Det skal fortsatt mye trening og drilling til før vi kan gå opp flytrappa på tur til Afghanistan og Meymaneh.

Like fort som øvelsen var startet, var den over og plutselig var det familiehelg!

Fosna-folket.no - disse to damene har bidratt stort!!

Jeg må bare si at jeg er utrolig imponert over hva de har fått til!
Det har vært ordnet med transport, mat, overnatting og mange dyktige mennesker som har holdt innholdsrike og viktige foredrag.
Vi har fått sett "småflaue" videosnutter av oss selv, vi har fått sett bilder og video av hvordan livet i Meymaneh camp er og vi har fått informasjon om hvilken støtte vi (soldat m/pårørende) har både før, under og etter internasjonale oppdrag!
I tillegg har familiene fått sett utstyret vi benytter oss av og mine fikk en liten prøvetur i IVECO til stor glede for oss alle :)

Selv har jeg hatt med meg en større andel av familien enn mange andre. Jeg skrev tidligere om hvor vanskelig det var å velge og heldigvis ble det ikke mange jeg måtte la være å invitere! :)

Min bedre halvdel, mamma, stefar, to søstre, pappa og farmor stilte opp. Dessverre fikk den ene søstra mi og min stefar bare til å være med deler av lørdagen, men jeg setter utrolig stor pris på at de valgte å kjøre den lange veien for å være sammen med meg/oss på en dag jeg anser som viktig.
Min flotte stefar er selv tidligere FN soldat og har nok vært en inspirasjon for min del. Jeg var bare 15år den gangen jeg bestemte meg for å begynne i militæret, og informasjonen kom gjennom hans fortellinger fra sine reiser.

Min kule søster som soldat!

Veteran - et ord vi fikk smake litt på...
For meg kjennes det fryktelig merkelig å skulle bli omtalt som veteran når jeg kommer tilbake. Det er jo et uttrykk som brukes om eldre mennesker med alpelue?!
Det er det altså ikke! Vi fikk høre litt om de ulike organisasjonene som støtter opp om oss som veteraner og et av stikkordene de brukte mye var anerkjennelse....
Jeg vet ikke om det har slått meg hvor viktig det egentlig er, men når min sjef sto frem foran alle pårørende og omtalete bloggen min som "bra- og verd å lese", da ble jeg både overrasket og glad! Det var for meg en stor annerkjennelse for meg og den jobben jeg legger i bloggen min!

Igjen så er det alltid de nærmeste sin annerkjennelse som er viktigst. Og mine nærmeste har i helgen vært raus å dele med meg hvor stolt de er av meg og det valget jeg har tatt.
Det er så utrolig godt! Jeg vet det er tungt for dem at jeg reiser, jeg vet også at det kan være vanskelig å se det positive i det! Men de støtter meg fult og helt og jeg føler meg utrolig heldig!
Det er tross alt værre å være den eller de som sitter igjen hjemme, vi soldatene reiser ut som en stor gjeng venner og familie og vi har en jobb og gjøre!

Tusen takk til min kjære familie som har stilt opp for meg!
Det er dere som gjør det mulig for meg å reise ut :)

Min tøffe kjæreste prøver som som topcover :)

Øvelsen

Du bruker masse tid på ting som du egentlig trodde skulle gå fort, andre passerer deg med en voldsom hast, spenningen er helt klart til stedet og klokka går uten at du merker det..

Det er øvelse!

Mandag startet øvelsen som skal gi oss mulighet til å finne ut hva vi må jobb med før utreise. Hele enheten skal delta og det er med evaluatorere i fleng. De sistnevnte for å evaluere oss, men også for å gjøre oss bedre!
Etter klargjøringen hadde vi en innbrief hvor det blir tatt for seg hva som forventes av oss og hva vi kan forvente av øvelsen. Det ble også lagt stor vekt på sikkerhet og "not to do", noe som er utrolig viktig når det kan bli litt vel "høy kroppstemp" under øvelsen.

Kroppen er trøtt og hodet litt tungt, men jeg har vel sjeldent vært mer på!
At kroppen er i ulage det bekreftet et toalettbesøk litt tidligere i dag, men et kan like gjerne være maten eller spenningen som noe annet...

Å være på øvelse innebærer at vi må ha innlevelse og evnen til å se at vi er i Afghanistan. Det er ikke bare noe vi bør gjøre, men det er også forventet fra øvelsesledelsen. Uten innlevelse vil hensikten bli borte og spillet ødelagt!
    Jeg har hørt at Afghansistan kan ha fire årstider på en dag(!) og da tror jeg jammen at vi ikke kunne valgt en bedre plass; for værhardt, det er det!
Vinden blåser så hardt i brakka at det knirker i veggene og regnet ligger mer sidelengs der det innimellom gir seg for å slippe frem litt haggel.
- God stæmning!

Det er sunt å hate litt! For når alle lagene på klærne er gjennomvåte og det ikke er en tørr flekk igjen  på kroppen, så er det akkurat det en gjør - hater!
Så skjer det plutselig noe, og du glemmer at du er våt, kald eller sulten, soldaten tar plass og du er klar for hva som måtte komme!

Bildet er hentet fra Forsvaret.no - Øvelse Faryab

Vi har fått kjent på regnet, men foreløpig har det ikke skjedd stort annet enn KTS (Klar Til Strid), søvn og mat...

Venting... :)

Redsel

Som sikkert de aller fleste har fått med seg har det vært litt i media om demonstrasjonen rundt Meymhane leir, hvor en nordmann og 12 sivile ble skadet.

Rasende demonstranter angriper norsk Afghanistan-leir

Her angriper demonstrantene den norske leiren

Når det først kom i media kjente jeg litt på kroppen at dette ble "nært". Vaktholdet av leiren vil være vårt ansvar når vi reiser ut, så det kan like gjerne være vi som havner i en lignende situasjon...  Det er ikke noe tvil om at jeg blir ekstra oppmerksom på nyhetsbildet og da spesielt i Afghanistan, nå som jeg skal reise ut!

Nyhetsbildet er nok ikke bare mer interessat for meg, og min samboer og familie følger også ekstra godt med.. Torsdagskveld fikk jeg både melding og telefon med bekymret undertone. De vet det ikke er meg som er der nede, men tanken på at det kunne ha vært det er  nok ganske så skremmende. Jeg kan forstå det! For deres fokus er jo meg og det å få meg hel og frisk hjem igjen, mens mitt fokus ligger på de arbeidsoppgavene vi skal ha når vi kommer ut. Hendelsen skaper spenning og en form for nysgjerrighet hos meg; hvordan vil vi klare å løse oppdraget? Ville vi ha handlet likt? Hva kan vi som en enhet og jeg som "kåre-enkeltmann" forberede oss på en lignende situasjon?

Når jeg har et mål og noe å rette "Blikket opp og frem imot", ja da kjenner jeg ikke på redselen. Jeg forventer å bli redd og stresset i en lignende situasjon, men  at fokuset vil redusere stresset ned til et sunt nivå og at etterbriefen vil håndtere den reaksjonen som vil komme i etterkant.

Min redsel og stress kan og vil jeg, med god hjelp av mine medsoldater, håndtere, men mine kjære må håndtere det hele uten å ha et mål med situasjonen... Det er litt tøft å vite at jeg påfører dem dette, men ser frem mot familiedagen og håper den kan bidra til å lette noen hjerter.