En mnd i Afghanistan

Tenk at jeg har vært i Afghanistan i over en mnd, det føles ikke sånn i det hele tatt. Tiden på Setermoen kjennes både fjernt og nært på samme tid, men det er mer enn 2mnd siden...

Når jeg først kom ned hit til Meymaneh var alt spennende! Forholdene i camp, det Afghanske folket, markedet vi har tilgjengelig inne i camp - ja alt!
Likevel har det ikke tatt lange tiden før ting har begynt å å bli normalen. Arbeidsoppgavene blir en rutine (med fokus på å gjøre en god jobb!), å se afghanere er ikke noe mindre vanlig enn å se folk i uniform.

Jeg har det veldig bra her nede! Vi blir godt i varetatt med all velferden og ting begynner å falle på plass og tiden går overraskende fort! Vi her nede har ikke fridager, vi er på jobb 24/7, selv om noen dager er latere enn andre. Det gjør det tidvis vanskelig å holde styr på dag og dato og vips har det gått ei uke før jeg får ringt hjem!

Så er spørsmålet; når jeg først ringer hjem, hva skal jeg snakke om? jeg gjør jo det samme store deler av tiden og når jeg ikke ser spenningen i det så vet jeg ikke hva jeg skal fortelle. Og kanskje er det litt slik for de der hjemme og?! Det skal sies at jeg setter uendelig stor pris på å høre om hverdagen der hjemme, alle de små tingene gjører at jeg får tatt en liten del i familiens og vennenes hverdag! :)
Så om samtalene blir korte og med lite innhold, så er det stemmen til noen jeg er glad i jeg hører i den andre enden - og det i seg selv er veldig godt!

Savnet er der, men heldigvis er det ikke så mye tid og rom for å savne, det gjør dagene lettere!

Min første tur utenfor murene

Som vognfører er drømmen selvfølgelig å få kjøre utenfor leiren, her i Meymaneh!
Å dure rundt her inne i gangfart gir begrensa spenning og trening i hverdagen, så da jeg i dag gjennomførte min jomfrutur bak rattet - utenfor leir, var det med et stor smil om munnen.

Jeg hadde nok en forventning om at det skulle være litt mer "skummelt" med den første turen ut, men å kjøre bil er på en måte det samme uansett hvor i verden du er! Bilen har fire hjul, ratt, gass og brems og det sitter allerede i kroppen, så da er det tid til å fokusere på å gjøre en god jobb som vognfører.

Det skal sies at trafikkbildet her nede er langt i fra noe som ligner det vi har hjemme og om det er manglende respekt eller forståelse for trafikken, det vet jeg ikke! Men her nede kan du få både bil, moped eller folk rett foran eller ved kjøretøyet når du er ute å kjører.
Det gjelder å holde tunga rett i munnen! Som en sa, "det er som å kjøre i Oslo i rushtrafikken - men uten regler".

Ikke bare har jeg fått kjørt, men jeg har også fått sett større deler av Meymanhe! :)
De barna, de er så nydelige! Med små heder vinker og smiler de mot store militærbiler som nesten dekker hele gata! Og med tegn og signaler spør de håpefult om vann eller ball.
Skulle ha gitt de hele verden om jeg hadde kunnet, men i stedet gjengjelder vi smilene og vinker tilbake før vi kjører videre...

Venter på godkjenning

Bloggen vil være "stille" en periode mens jeg venter på godkjenning fra Sjefen for å kunne fortsette.

Håper jeg snart er tilbake igjen! :)

Mvh. Vivian

Den første opplevelsen av afghanerene.

Etter litt fomling i sola og overtakelse av utstyr har vi endelig kommet ordentlig i gang.
Vi har begynt å ivarte ta vårt ansvar som er sikkerheten rundt leiren!

I ettermiddag og i natt har jeg tilbringt store deler av tiden i tårn.
Jeg har sett glade barns om leker i gatene, eldre barn/ungdom som gjør daglige sysler som å gjete geit og bære vann. Voksne menn som graver og bygger er heller ikke uvanlig, men kvinnene er sjeldent å se...

Det er spennende i seg selv å studere dette folkeslaget som lever og bor så ulikt fra oss hjemme.
De er unektelig pent kledd de aller fleste av dem! Jentebarna har kjoler (med lang arm og bukse under) og guttene går kledd i afghanske klesdrakter, gjerne med hodeplagg eller pen jakke til.

De virker fredlige og glade og barna elsker når du gir dem oppmerksomhet! :) Jeg har allerede blitt sjarmert mang en gang av små barnehender som vinker opp til meg og et smil som viser hvite tenner.
Mange av barna vil gjerne ha noe av oss som sitter i tårnene. vann, penner, mat eller lignende... Det er vanskelig å la det være, men forståelig nok er det ikke lov. Likevel smiler og vinker de til oss, de skjønne barna!

Vivian

Mine første dager i Afghanistan

På søndag gikk jeg opp den berømte "flytrappa".
Etter mer enn tre uker ferie var det faktisk mer deilig enn trist å reise. Tre lange uker med ferie fikk jeg, hvor de to første var utrolig deilig, mens den siste bar mer preg av rastløshet.
Det var på en måte godt med en "litt for lang ferie", for da økte lysten på å reise og savnet etter de hjemme ble litt mer "glemt".

Jeg føler meg utrolig heldig da, det skal sies! For min kjære søster har tatt meg inn i hele to uker, hvor vi har virkelig kost oss! Jeg har også fått mye tid med venner og annen familie, fått oppleve ordenltig norsk sommer, skog og fjell og fått bruke mye tid sammen med min firbeinte følgesvenn. Det er nok den lengste ferien jeg har hatt sammenhengende siden barneskolen - en ny opplevelse! :)

Men nå er jeg altså her!
Reisen gikk veldig greit. Jeg ble kjørt av min snille svigerbror som lasta opp bil med både utstyr og hund og kjørte meg fram og ble med inn på flyplassen. Veldig godt å slippe å reise inn alene synes jeg! :) Selv om jeg vet flere av mine nærmeste gjerne hadde blitt med hvis ikke andre itng hadde hindret dem.

Turen gikk fra Værnes til Gardermoen, hvor jeg møtte mange andre i ørkenuniform. Det var unektelig godt å være tilbake i uniform og mange av de kjente ansiktene fikk meg til å smile litt ekstra! Dette er folk som er mer enn bare en arbeidskollega! :)

Så gikk ferden videre..
Vi var så heldige å være 1/3 av de som bruker å reise, så det var virkelig ikke trangt om plassen. Likevell ødela "reisesyken" for søvnen, så i stedet ble det mye film, prat og en god del halvslumring ;)

Så var vi plutselig i Afghanistan(!).
Jeg hadde lenge trodd jeg skulle få en liten "a-ha opplevelse" når jeg kom ned, men den kom ikke.. I stedet ble jeg gledelig overraska over å kjenne at varmen var deilig og ikke uholdbar som jeg hadde forventa.
Det var før jeg hadde tenkt over hva klokka egenltig var.. *ler*
Den vanvittige varmen har vært her, men det går overraskende greit! Å være blaut av svette er langt bedre enn å være blåfrossen på fingre og tær!

Ellers er det mange nye inntrykk og jeg skal prøve å dele så mange av dem jeg kan - men det er andre ting osm kaller i øyeblikket!

Vivian

Det Norske Flagget

Hva vet egentlig vi nordmenn om flagget vårt?

Under oppsetning (opptrening for utenlandstjeneste) har vi lært mye om Afghanistan, blant annet om flaggets betydning. 

Selv har jeg aldri tenkt over at jeg ikke viste betydningen av mitt eget flagg, helt til jeg i dag ble stil akkurat det spørsmålet… Jeg ble litt satt ut og tok meg selv i å bli overrasket av at jeg ikke hadde noe godt svar! Jeg har alltid sett flagget i sammenheng med frihet(!), men utover det har jeg ikke hadde noe større viten om temaet. 

Flaggets farger, rødt, hvitt og blått vil vi kunne se igjen i den franske ”Trikoloren” og det amerikanske ”Stars and stripes «og er kjent som frihetens farger.

Flagget ble i 1882 tegnet av Fredrik Meltzer som mente at flagget skulle ha et kristent kors, på lik linje med våre naboland. Mange frie land brukte fargene rødt, hvitt og blått, og derfor ble disse brukt i flagget vårt. Meltzer tok også hensyn til fargene i nabolandenes flagg, hvor det røde og hvite representere unionen med Danmark, mens blåfargen samtidig refererte til unionen med Sverige.

Historien er interessant og verd å ta en titt på! Likevel kjenner jeg at jeg er litt skuffet over at hver enkelt farge ikke har en større betydning. Andre land har en større symbolikk med hver farge i sitt flagg og jeg hadde forventet å finne det samme for vårt kjære flagg! Uansett så har flagget en helt spesiell betydning for meg! Stoltheten jeg kjenner når jeg ser flagget vaie i vinden og følelsen av nærhet til folket og landet mitt er ubeskrivelig!

Jeg er nordmann langt inn i hjerterota og i dag har jeg foreviget det norske flagget på kroppen min; 

 

        Tatoveringen har for meg en bred betydning og jeg er utrolig stolt av den!

Livet smiler til meg :)

I dag tok jeg meg selv i å sitte og smile i bilen på tur hjem for å feire 17.mai.
Jeg nøt synet av en flerfarget himmel og lukten av vår... Det er noe merkelig tilfreds med å kjenne lukta som svir i nesa, blandet med den friske brisen sjøen bringer med seg.

For en tid tilbake gled jeg inn som en del av statistikken over samlivsbrudd i forbindelse med utenlandstjeneste. Det tok mye fokus i en periode og det har vært en spesiell situasjon og skulle flytte og omorganisere "hele livet" i perioden før utreise.
Likevel er det deilig befriende å kjenne at ting sakte men sikkert faller på plass!
Ofte er noen av de tyngste valgene i livet de mest riktige...

Jeg føler nå at jeg har hele livet foran meg!
Sti valgene er mange og jeg står fritt til å velge av det livet har å tilby.
Forsvaret, utdanning eller jobb, Trondheim, Levanger eller Oslo... Det vil jeg tidsnok finne ut av. Jeg nyter friheten av å kunne velge det som måtte føles riktig når tiden er inne! :)

I øyeblikket tenker jeg å nyte de siste dagene før jeg reiser ut med de som betyr noe. For jeg har virkelig en familie jeg er stolt av; lagringsplass, omadressering av post og hundepass har ikke vært noe problem. Selv er jeg overveldet av innsatsviljen mine kjære har for at jeg skal kunne fullføre drømmen min uten ekstra bekymringer.

Jeg føler meg heldig - Livet smiler til meg!

Ønsker alle en flott 17.mai :)

Første uke i frihet er over.

Klokka har passert 08.00 og jeg titter trøtt på klokka, smilet brer seg i ansiktet mitt når jeg innser at jeg kan sove så lenge jeg vil! Herlig!!

Det er en rar følelse å oppleve at verden fungerer som normalt og at alle kjente og kjære løper til og fra jobb, mens jeg selv har ferie midt i mai. Underlig, men ikke no mindre deilig av den grunn!

Jeg hadde store planer om å være impulsiv, men det stoppet med en reise til Oslo... "Å være" har på en måte vært mer enn nok de siste dagene. Nyte muligheten til å slappe av, spille høy musikk og traske rundt i gatene å se på folk. Det er mye underholdning i lite...

Om ikke lenge skal jeg bytte bort friheten min med varme dager i Afghanistan, men for øyeblikket føles det litt fjernt!
En liten pekepinn på at jeg snart må pakke baggen og vende nesa hjem til familien, slik at tankeprosessen får seg et "spark bak".
Det er ikke noe mindre viktig å reflektere over oppdraget nå enn tidligere, det er bare få dager til det vi har trent på blir en realitet...

  

Ferie og Fritid!

Folk flyr rundt i gangene, overfylte bagger og zarges kasser er å finne hvor enn du går og det er et uendelig kaos i hele bygget!
For nesten hver dør du passerer spilles det musikk, latter og høylytt ferieplanlegging.
Det er smilende ansikter som haster ut og inn, noen pakker, andre vasker bil og en tredje part prøver å holde styr på noe som ligner en forvirra saueflokk!
En beskrivelse av de siste dagene med administrerende arbeid, pakking, puss og vedlikehold, før vi nå endelig har fått fri! :D

Det har vært en utrolig lett og glad stemning blant "gutta", som tyder på at vi alle trenger en etterlengtet ferie! Friheten skal snart bli byttet ut med 24/7-jobbing og det er godt å få hvilt ut og være sammen med våre nærmeste de siste dagene i Norge!

For min egen del føler jeg for å være impulsiv(!), kjenner at behovet for å gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort er veldig til stedet! Hoppe på et fly uten returbillett, ta en tatovering, overraske et familiemedlem, ta en fest, shoppe.. Det er så utrolig mye jeg har lyst til! Fritid er ikke lenger en selvfølge, det føles som et sårbart privilegium som må nytes til det fulle!

Min første feriedag ble viet til den fantastiske hunden min <3

Medmenneskelighet

Mandag, tirsdag, onsdag.. wow er det lørdag? Hvilken uke?

Det er mange timer i døgnet på jobb og helger med arbeid som gjør at tidsbegrepet faller litt i fra. Øvelse Faryab er for lengst i gang og skal avsluttes om ikke lenge.
Jeg har sett gutta løpe rundt og gitt bånn gass, mens jeg selv fikk en heller uventet start på øvelsen!

For min egen del har jeg deltatt bare 50% pga familieforhold og har rett og slett gått glipp av mye.Likevel føler jeg ikke noe økt stressmoment for å reise ut og den erfaringen jeg har fått fra øvelsen har vært veldig god!

I begynnelsen av oppsetningsperioden ble jeg intervjuet på P1, hvor jeg fikk spørsmålet; " Føler du at avdelingen har omsorg for sine soldater?!"
Det kan jeg nå svare JA(!) på. Mine sjefer har lagt til rette og vist en enorm forståelse for min situasjon og jeg har fått lov til å bruke den tiden jeg trenger for å komme meg tilbake i gjenge.
Selv om behovet for å være med mine nærmeste har vært stort, opplever jeg støtten som unik! :)

Arbeidsmiljø er utrolig viktig!
Jeg jobber i en avdeling med mange flotte mennesker! Det er ikke mulig å være "bestevenn" med alle, men jeg opplever heller ingen større konflikter mellom enkelt individ!
Selv om fokuset på medmenneskelighet forsvinner litt nå i stresset på å bli "klar" for utreise så glemmer vi ikke at vi skal leve tett sammen frem til desember.
Så til syvende og sist er vi medmennesker like mye som vi er soldater.

På toppen sitter hodet og hodet påvirkes av tanker og tanker av handlinger...

Leken arbeidsdag

I den siste tiden har arbeidsdagene strukket seg over 16timer, og ordet fritid har så godt som forsvunnet fra vårt ordforråd.
Det er merkbart på kroppen at dagene er lange og for mange av oss kan det også kjennes at den lette stemninga tidvis er litt tynget...
At mange av oss ikke hadde lyst å jobbe denne helga er vel heller ikke å legge under en stol, men for min egen del fikk jeg meg en positiv overraskelse!

Familiedagen for PRT`n var på lørdag og vår avdeling skulle bistå med stands og ulike aktiviteter, siden vi allerede har hatt vår familiedag!
Selv skulle jeg ha ansvar for noen lastebiler, som det senere viste seg at den respektive avdelingen selv skulle ta hånd om. For meg betydde det "fritid", og jeg ble hoppende glad ;)
Gleden var kortvarig. Setermoen ikke har mye å by på og alle de andre var å gjorde ulike formål, så da meldte jeg meg like så godt som frivillig til å være barnevakt.

WOW! hoppeslott, sklie, sumodrakter, mekanisk okse - you name it! Gymsalen var gjort om til et lekeparadis!! Det kan vel sies slik at barnet i meg kom frem og jeg hadde det minst like gøy som barna selv!! :)
Å leke sammen med barn var en herlig avveksling fra en ellers så travel dag og mine kollegaer viste seg å være utrolig dyktige barnepassere, så barna også reiste hjem med en god opplevelse!



Når barna hadde reist var det vår tur, vi konkurrerte i hvem som satt lengst på den mekaniske oksen, hvor jeg kom på en skuffende 3. plass (1,14 min). Før vi hadde stafett med "fyllebriller" på. Fyllebriller er briller som gjør at du får samme synet som en med 3 i promille.. noe som resulterte i mye latter blant publikum og deltakere ;)

For en arbeidsdag!

Vivian

Svikter kommunen?

Jeg er opprinnelig vernepleierstudent (se nederst på siden for forklaring),  noe jeg bærer med meg som en del av den jeg er i dag. Dette innebærer også at jeg legger merke til andres ve og vel, jeg er oppmerksom på mine egne følelser og svært opptatt av rettferdighet. Den delen av meg som driver å utvikler seg til å bli vernepleier gjorde meg ekstra oppmerksom på en hendelse tidligere i dag...

 Da jeg var ute og gikk tur med min familie tidligere i dag, gikk vi forbi en bolig som hadde fått navnet «avlastningsboligen». Dette sto påskrevet med et stort skilt og som om ikke det var nok var det skilting helt fra veien, med retning mot huset med navnet «avlastningsboligen»…

En avlastningsbolig er boliger for mennesker som bor under kortere eller lengre opphold med tilsyn av kommunalt ansatte personale. Levanger kommune skriver på sine sider at disse boligene er et av tilbudene som ansees som et avlastningstiltak for personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid.

Er ikke dette et brudd på taushetsplikten fra Levanger kommune sin side?

På Lovdata under Helsepersonelloven kapittel 5. Taushetsplikt og opplysningsrett står dette skrevet;

§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

       Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. 

I mitt syn svikter Levanger kommune grovt på dette område, for hvilken rett har «mannen i gata» å vite hvem som bor i denne boligen og at de eller denne personen har noe ekstra å stri med?

Vivian 



Forklaring på vernepleieryrket:
Vernepleieren bidrar til daglig omsorg med sikte på trivsel, velferd og god helse for den enkelte. Arbeidet er spesielt knyttet opp til personer med utviklingshemming, men vernepleieren jobber også med andre som trenger hjelp, som mennesker med fysisk funksjonshemming, psykiske lidelser, rusproblemer og aldersdemens

Det nærmer seg avreise

Etter påska opplevde jeg det som utrolig tungt å reise tilbake!
Påska var akkurat lang nok til at jeg rakk å få følelsen av "hverdagsliv" og det var deilig å få flere dager sammen med min bedre halvdel og min firbeinte bestevenn!

 Tiden har bare flydd av gårde og nå er det bare snakk om uker før vi går opp flytrappa...
Jeg begynner å innse at det kan bli tyngre enn først ventet å reise fra familie og venner, hverdagslivet, kjæresten og min firbeinte bestevenn!

I den siste tiden har jeg opplevd at den vanlige ha det- klemmen har blitt lengre og den vennlige avskjeden har føltes mer som en siste hilsen...
Jeg har på en måte sagt "ha det" for "siste gang" med min familie nordpå, min lillesøster, far, farmor, onkler og tanter.
Jeg har tatt "en siste fest" med min bestevenninne og vet jeg ikke får sett henne igjen før jeg kommer tilbake igjen, etter seks lange måneder i Meymaneh...

Ikke et sekund angrer jeg på valget jeg har tatt om å reise til Afghanistan, men det er utrolig tungt å ta farvel med familie. Seks måneder virker uendelig lenge!

I påska hadde jeg en helt fantastisk ferie sammen med min kjæreste og hans familie! Det var rent herlig å ha privatliv og mulighet til å bruke tiden på det jeg selv ville og hadde behov for. Og selv om det tok bare få timer på jobb før jeg var tilbake i "modus", var det tungt å reise tilbake igjen.

Jeg minnes presten sitt bidrag under familiedagen, hvor han snakket om at det kanskje ikke var et beste å legge kjærestehelga som det siste vi gjør før vi drar. Det ville kommet til å gjøre reisen enda vanskeligere, for begge parter!
I tillegg er det kanskje slik at noen av oss vil "skyve" partneren litt i fra oss?! Ikke bevisst, men som en handling for å beskytte oss selv litt...

Selv om kjæresten er ekstra kjekk nå og armkroken bedre enn vanlig, så er det kanskje ikke det beste å bli super romantiske nå mot slutten av opptreningsperioden.
Noe som er lettere sagt enn gjort!
Når en treffes så sjeldent så får en jo så lyst å gjøre det lille ekstra for den en er glad i! I hvert fall får jeg det og det kan se ut som om det gjelder for han hjemme også ;)

Hvordan vi løser det, det må vi bare finne ut av! Men jeg skal huske det presten sa; Når en begynner å lure på følelsene sine og om det kommer til å vare, når avstanden kjennes så uendelig stor... Ja da er det kroppen vår som prøver å beskytte oss selv mot følelsene våre med å skyve det gode fra oss...

Meg og min kjære

Årlig fysisk

 Jeg får mange spørsmål og kommentarer om jeg er godt trent og om hvordan jeg spiser. For mange er soldatene utelukkende godt trente mennesker.

For meg er det mer en sannhet med modifikasjoner! 

Forsvaret har opptakskrav for å komme inn på de ulike skole -og kurstilbudene, og det er noe som heter årlig fysisk hvor alle i utgangspunktet må løpe 3000m innen en hvis tid – avhengig av avdeling. Andre har spesielle tilpasninger for å klare kravet og noen ser for meg ut som de rett og slett aldri burde ha båret en uniform. 

Jeg opplever å møte noen av de «store gutta» med både store mager og spreng i skorta og tar meg selv i å lure på hvordan de havnet der…

Årlig fysisk er der for en grunn, hvis alle kommer seg gjennom, hva er da hensikten?

Jeg synes det er både riktig og viktig at Forsvaret i dag har en profil som viser at vi soldater er "mannen i gata"; det handler ikke om hvordan du ser ut, men om hva du har mellom øra!
Likevel mener jeg at vi grønnkledde er et ansikt utad, og da spesielt høyere offiserer. Vi har en plikt og et ansvar å vise at vi er tilliten verdig.

For meg er det mye stolthet i å bære den grønne (eller kakifargede) uniformen med flagget på skuldra, og det innebærer visse krav til min egen form og fasong! Jeg har ingen store muskler eller sixpack og jeg er også langt i fra så godt trent som jeg burde være, på tross av at jeg er innefor Forsvarets minstekrav!

Tid og motivasjon, kombinasjon av avslapning og trening er en vanskelig balansegang. I tillegg er det mye reising og kort tid hjemme, som gjør at tiden føles knapp og dyrebar!

For meg blir det lite trening fra mandag til torsdag når jeg er på jobb. Dårlig vær, lange dager og lang vei til treningsrommet virker hemmende på motivasjonen…

Løsningen har for meg i stedet blitt å komme meg mer ut hjemme! Lange gåturer, løpeturer som går fra A til B i stedet for rundturer som er lett å korte ned. Ski(!), både korte og lange turer, som trening og med full opp-pakning. Snart er det også tid for å blåse støv av sykkelen og la hjulene spinne mot tørr asfalt. Jeg kan nesten ikke vente!
Naturen er for meg svaret på å kunne kombinere avslapning og fysisk fostring!

Naturen som treningsarena - uansett årstid

Selv den vanlige "mannen i gata" må stille krav til seg selv...

Vivian J. S.

Det er ingen skam å snu...

Fjellvettreglene

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for været og værmeldingen. 
4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever.
5. Lytt til erfarne fjellfolk. 
6. Bruk kart og kompass.
7. Gå ikke alene.
8. Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

 
Pulken stappa og klar, sekken på ryggen og Noah var ikledd kløv. Endelig var vi klare for skitur, jeg, Thomas og min firbeinte bestevenn Noah :)

Full lasta pulk

Da vi startet var det strålende sol og ikke spesielt mye vind, pulken kjentes lett og humøret kunne ikke ha vært stort bedre! Noah bykset avgårde og var ivrig etter å hilse på både to- og firbeinte i løypa og pistret fortvilt når vi dro han med oss videre. Selv om det bare tok to sekunder før oppmerksomheten var rettet fremover igjen.

Så begynte bakkene å komme. Det skal sies at løypeski ikke er noe særlig egna, når du har 25kg + hengende bak deg i bakker som mer eller mindre går rett opp. På de bratteste stedene måtte jeg ta av meg skiene og gå bakken opp med hjelp av staver. En utfordring jeg ikke hadde forventet, men som er grei å ta med seg!

Mye vind i mot når vi kom opp...

Vi kom oss opp og terrenget begynte å flate ut litt mer. Med lettere terreng økte også vindstyrken og vi måtte ta på oss mer klær for å holde varmen. Noah fikk på seg sokker og så ut til å klare seg fint.
Vi tok en kjapp rast med litt mat, drikke og selvfølgelig kvikklunsj, men da vi startet igjen hadde Noah en merkelig oppførsel!
Han hoppa og bjeffa uten stans, prøvde å sette seg men spratt rundt igjen og slik fortsatte det.. Det tok lang tid før jeg innså hva som var i ferd med å skje, men det har seg slik at puddelen ikke har underpels.. og et understell som henger lett tilgjengelig for en bitende vind!

Tillitsfulle Noah i pulken

Noah skalv og ballene hans var langt kaldere enn hva de burde være...
Vi prøvde mange ting, ekstra ullsokker, hud mot hud og ble til slutt enige om å stoppe og sette Noah i vindposen (nonstopp multipose for hund). Noah ble roligere og la seg ned, men hvordan skulle vi nå forflytte oss?
Vi ønsket å komme halvveis før vi skulle kvelde, for det var meldt snø og dårlig sikt...
Vi tok Noah opp på pulken og prøvde å stroppe han fast, men løsningen var langt fra holdbar i mer enn noen få km. Det var både slitsomt å vanskelig å balansere pulken med en 22kg bevegelig hund oppå.

 Det var problematisk å holde pulken stødig, da Noah til stadighet prøvde å sette seg opp, så vi bestemte oss for å sette oss i vindposen (nød bivuakk). Vi stekte pølser på primusbrenneren til middag og koste oss virkelig! I mellomtiden økte snømengden og vinden og sikten forsvant sakte men sikkert. Avgjørelsen ble tatt, vi skulle bli værende der for natta.

Noah og Thomas steker pølsemiddag

 Selve natta gikk greit! Noah var utslitt og lå i soveposen uten å røre noe særlig på seg. Jeg var bekymra for han og sjekka han jevnlig, men fikk samme resultatet; en tørr og varm Noah som sov!
Selv delte vi, Thomas og jeg, et liggeunderlag og en jervenduk. Vi hadde med oss soveposer, men det var bare jeg som valgte å bruke den, da jeg slet med å få varme i bena. Temperaturen var rundt -10 og sterk vind, men vindposen gjorde at vi klarte å holde varmen natta gjennom og våknet ganske utvilt i femtiden på morgenen.

Jeg og Noah koser ved leggetid

 Det hadde snødd tett gjennom natta og det ble bare en kjapp frokost før vi var klar for ny start.
Jeg kjente godt på kroppen at jeg hadde våknet jevnt gjennom natta, mye pga bekymringene for Noah som tydelig bar preg av at han hadde vært sliten og kald. Også nå på morgenen...
Han fikk sokker, dekken og regndress og fikk gå løs, men det var tungt å gå i 20cm nysnø og umulig å finne løypa.
Vi prøvde oss med kart og kompass, men vi så ikke lenger enn en meter foran nesa på oss selv og fikk lide for at vi ikke hadde gjort et bedre forarbeid kvelden før(!).
Jeg kjente på usikkerheten over å ikke vite hvor vi skulle og ubehaget over å ha ansvaret for en hund som tydelig ikke hadde det på sitt beste.
Etter gjentatte forsøk på å finne veien over fjellet måtte vi ta det tunge valget --> Vi måtte snu!

Her sov vi (duken ligger bak pulken)

Noah godt påkledd!

Av hensyn til Noah var det helt klart et riktig og klokt valgt, han var min uendelige bekymring! Likevel kjentes det ut som et nederlag å "gi opp"! Vi hadde gledet oss stort til å komme opp og kunne se ned på den andre siden. Vi kunne ha ventet til det klarnet for så å finne veien over fjellet, men det kunne ta tid. Noe jeg følte vi ikke hadde...

Litt molefonken og matt snudde vi. Humøret steg raskt når vi begynte å komme tilbake på kjente veier og oppoverbakkene fra dagen før hadde blitt til nedoverbakker;)
Været var variabelt og skiftet stadig, men det føltes trygt å vite at om få timer var vi nede og jeg kunne gi hunden min det han trengte!

Vi gikk jevnt uten stopp, men det gikk ikke fort! Snøen klabbet under skia og jeg med pulken måtte virkelig stake for å få noe som helst gli i nedoverbakkene. Bare i de bratteste bakkene fikk jeg slappe litt av. Likevel var det herlig å kjenne at det bar nedover med oss og det ble lunere jo lenger ned vi kom.
Den hustrige vinden forsvant litt og ble byttet ut med omringende skog som gav ly der vi gikk.

Thomas på tur ned. Begynner å bli bedre sikt her! :)

En kvikklunsj ble delt mens vi gikk og plutselig var bilen der, varm og ventende.
Herlig! Jeg pakket Noah inn i et tykt ullpledd bak i bilen, mens vi lasta inn utstyret.
Vel hjemme fikk han en varm dusj og masse god mat og så ble noen timer på øyet for hele gjengen; Thomas og jeg på sofaen og Noah utstrakt på matta på gulvet.

Slitne, glade og klar for resten av påska

Turen PÅSKA 2012

Norge på langs

Plutselig var påskeferien her!

Det er utrolig deilig med litt fri og avkobling fra en travel hverdag hvor tiden er helt min egen :)
Å jobbe i Forsvaret er utrolig givende, men det er ikke å legge under en stol at det til tider er krevende, og da er det ekstra godt med litt ferie! :)

På lørdag kjørte jeg og Thomas fra Trondheim på tur til Tromsø. Etter en kald natt i jervenduken og en tur opp i Narvik fjellet kom vi til slutt frem til Tromsø søndagskveld

Meg og min superhund like ved fjellheisen i Narkvik :)

I skrivende stund skal jeg begynne med siste del av planleggingen av morgensdagens skitur, med pulk og overnatting i Tromsø sin vakre natur.
Vi skal ta utgangspunkt i Snarbyeide og vil ende opp ved Tromsdalen. Turen i seg selv er 35 km men vi tenker å gjøre litt mer ut av den for å få til et ekstra døgn ute :)
Jeg gleder meg stort til å være "alene" på fjellet sammen med min kjære, Noah (hunden) og kjenne følelsen av frihet.

Gleden Noah viser på fjellet - gir meg mye!

Jeg har alltid hatt en uro i kroppen og har flyttet mye rundt på meg, men på fjellet finner jeg en ro jeg ikke har andre steder.
I sommer fikk jeg virkelig kjenne på denne følelsen da jeg og hunden min gikk på Galdhøpiggen og Besseggen sammen med min farmor. Jeg prøvde meg også på min første tur alene med telt og hund i Trollheimen. Dette var tre turer som alle vekket noe "ekstra" i meg og jeg forsto hvor viktig naturen faktisk er! Tre turer som alltid vil ligge spesielt nært hjerterota..

Friheten og gleden som jeg kjenner når jeg når en topp, har forsert et helt fjell eller bare klart meg alene (Noah er alltid med...) i villmarka er ubeskrivelig.
Til nå har det vært sommeren som har vært min "eneste mulighet", men etter at jeg begynte i Forsvaret har behovet for å flytte grenser økt betraktelig i trå med draget jeg har mot naturen.
Det er vanskelig å beskrive, for jeg har aldri kjent det behovet for å komme meg ut i naturen og teste nye grenser så sterkt før.

Jeg leker med tanken på å gå Norge på langs...
Det er en lang vei dit og mange grenser må brytes for å kunne nå målet, men utstyr er kjøpt inn og treningen begynner NÅ!

En kommer ingen steder uten et mål...

Vivian J. Skoglund

--> tips og triks tas i mot med stor takk!

Pulken min - fjellpulken

Anbefaler alle turglade å bli medlem, virkelig verd det :)

God avslutning

På onsdag hadde vi hatt casetrening.
Det innebærer at vi trener på scenario som vi kan møte på når vi kommer ned til Afghanistan.
Tidligere har vi trent mer på et og et moment, men nå har vi fått prøvd oss på mer komplekse caser som er sammensatt av alle disse enkelt momentene.
Denne type trening gjør at vi vil være mer robuste i møte med ulike hendelser og settinger der nede.

For min egen del har jeg fått testa blodpumpa litt. For det er slik at selv om jeg er vognfører så må jeg også trå til andre steder om behovet melder seg! Vi er først og fremst soldater, deretter spesialister(!) og må evne å være fleksible i jobben vår.
Dette fikk jeg kjenne på på onsdag da jeg både fikk vært vognfører, toppcover og behandler av skadet personell.
Utrolig spennende og selv om ikke alt fløyt like bra, så kjente jeg likevell en god mestring.
Viktigst av alt er at vi "spiller hverandre gode"! Noe en av mine medsoldater gjorde ved å gi meg gode anbefalinger som resulterte i at utfallet ble bedre enn hva det ellers ville ha vært.

Jeg reiste hjem på påskeferie med en god magefølelse, for jeg har sett at vi stadig blir bedre og de områdene vi må jobbe med har vi fått belyst på en god måte!
I påska er det god tid å reflektere og jobbe litt med mine svakheter, både for egen del og for lagets! :)


GOD PÅSKE !!

Lidenskap

Hjertet dunker og det prikker i huden.. Jeg hører hyl og skrik og det løpes i trappene. En gjeng med NVG (nattbriller) løper forbi meg og tryner nesten ned trappa. Jeg følger etter. De er på tur inn i et mørkt rom og i det jeg skal til å titte inn lukkes døra...
Det er sanitetscase på gang, og jeg er ikke deltakende!

Hjertet synker noen hakk; jeg skulle så gjerne ha vært med!!

Behandling av pasienter, både fysisk og mentalt er noe av det beste som finnes! Det er en påstand en lege en gang sa og jeg tviler ikke et sekund.
Selv har jeg bare prøvd det gjennom case og små hendelser som bare innebar en trøstende hånd og en bandasje.. Men følelsen det gir av å hjelpe noen er ubeskrivelig. Bare det å være til nytte, vite at din kunnskap bidrar til noe positivt gir en unik følelse!

Jeg elsker vognførerjobben min. Det å ratte rundt sammen med laget og kjenne at jeg mestrer oppgaven jeg er satt til bedre og bedre er herlig! Jeg deler vogn med de beste gutta og jeg ville ikke ha bytta vogn med noen. Jeg stoler på deres avgjørelser og vår evne til å ta og gi anbefalinger til hverandre.

Likevel kjenner jeg stadig dragning mot sanitet og følelsen av hvordan blodpumpa jobber på et hurtig tempo uten at jeg helt mister hodet. Det er mestringsfølelse(!), men det kan jeg jo finne alle andre steder også...

Sanitet er for meg en blanding av mestringsfølelse, medmenneskelighet og ekte lideskap

Jeg tror jeg vet hva jeg vil gjøre når jeg kommer hjem...

Vivian

Motivasjon

I den siste tiden før vi forflytta oss fra Ørland til Setermoen hadde jeg problemer med motivasjonen. Lange dager, mye venting, telling og mye adm. arbeid gjorde at dagene manglet struktur og sammen med strukturen forsvant store deler av motivasjonen...

Vi har hatt tilbakemelding i laget hvor jeg har fått tilbakemelding på akkurat dette og det er ganske tøff tilbakemelding å få. Jeg har funnet drømmejobben min, men det er ingen dans på røde roser - det kan jeg skrive under på!
Jeg er nok ikke den eneste som føler på tid som svinner henn uten at det resulterer i noe særlig, og motivasjonen til å gi det lille ekstra blir spist opp av behovet for å "flykte fra hverdagen" og inn på rommet. For min del kan det være utrolig energigivende å bare være alene...

Så kom vi opp til Setermoen, det ble lemping og adm. arbeid igjen, men denne gangen gikk det mer glidende. Jeg hadde ting å gjøre når det var "dødtid" og jeg følte at strukturen begynte å ta plass.
At uka gikk fra fem til fire dager økte også motivasjonen betraktelig, for ikke bare ble det en ekstra dag å være hjemme, men det krever også mer struktur å ha færre dager til trening.

Og det har det blitt! :)
Uka som gikk var det casetrening som for meg virkelig føles bærenyttig! Vi har fått tid til å trene på de små tingene og fått nyttig veiledning underveis.
Jeg har fått mye kjøretrening denne uka og jeg føler "Vivian" begynner å komme tilbake. Motivasjonen og gleden over jobben min brer seg som et smil over ansiktet mitt og gjør at jeg igjen klarer å fokusere på det som er viktig: å bli bedre!! Lange dager er ikke noe problem, ettersom vi ikke lenger har dødtid og stemninga i laget har steget..

Det er godt å kjenne at dagene glir litt lettere og at jeg ikke lenger må jobbe med å motivere meg selv!

*Smilende Vivian*

Familieomsorg

Mandag 19.03 kom det en reportasje i Avisa Nordland om mitt besøk på skolen til min lillesøster. Selv følte jeg at det var godt skrevet og i all hovedsak handlet det om meg og min lillesøster.
Da avisa først ringte var jeg veldig negativ til det å stille opp i media, og selv om jeg allerede har vært på radio og skriver blogg så følte jeg at dette var mye mer ukontrollerbart...
Jeg snakket litt med mine sjefer, tok en prat med skolen (som kontaktet foreldrene til alle barna) og valgte til slutt å gjennomføre det.

Nå i etterkant er jeg glad jeg stilte opp! Den gleden de barna hadde over å få være en del av noe større var stor. De ville være med på bilder, de ville se og høre hva jeg hadde å fortelle og fikk oppleve noe nytt. Jeg føler også at jeg har klart å gjøre min lillesøster tryggere ved å informere og det er utrolig viktig for meg!

 

21.mars hadde Marit Bjærang tatt seg bryet med å respondere på reportasjen i AN hvor jeg var å besøkte min lillesøster på skolen.  Hun starter innlegget med å svare på min lillesøsters spørsmål om jeg kan bli skutt; «Ja Vivian, du kan bli skutt». Jeg må takke for opplysningen Marit, det er greit å vite hva en går til. Jeg synes det er fint å vite at et uskyldig besøk på skolen for å berolige min lillesøster skaper svekkelse hos Rødt sin politikk i forhold til å trekke våre soldater ut av Afghanistan. For det er slik jeg tolker det Marit Bjærang, når du velger å ta til motmæle mot et innlegg som egentlig handler om familie og omsorg, hvor Afghanistan er en faktor men ikke fokuset. 

Bildet er mulig å lese om du trykker på det.

Alle bilder er tatt av Avisa Nordland sin papirutgave de aktuelle datoene