Tilbake i Norge

Jeg har lenge tenkt på å skulle skrive etter at jeg kom hjem.
Tiden i Afghanistan ble ikke som forventet og når leiren i Meymaneh ble rigget ned og internetten forsvant, nådde bloggingen en ende.
I Mez ble dagene lange og det føltes ikke meningsfylt å skrive om vask og vedlikehold...

Så kom jeg jo til slutt hjem.
På alle leavene hadde jeg mye energi og ork (på tross av sykdom) til å gjøre og rekke det meste. Så da jeg kom hjem og endte med å nesten bare ville sove fikk jeg meg en overraskelse!
De to første døgnene sov jeg 14.timer(!) x2 og hadde null energi til å "ta tak i hverdagen".
Jeg syntes det var tungt å komme hjem og skulle ta tak i livet mitt igjen.
Likevel valgte jeg å hoppe over museskrittene og gikk igang med flytting uka etter...
Fra Levanger til Oslo bars det med flyttelass, og mens min kjære var på mellomlanding organiserte jeg det som var blitt mitt (vårt) nye hjem!
Kan ikke nekte for at å hive seg rundt med så store omveltninger kanskje ikke er det lureste, men det går seg til det og ;)

Jeg savner tiden i Afghanistan og hadde muligheten bydd seg hadde jeg nok takket ja. Men nå gleder jeg meg til 3.uker i Australia sammen med Kent Roger :D

Nyttårsaften i Sydney!!

*Lykke*

Sydney

Takk for denne gang - Sees snart!

Det er natt nå. Jeg vet jeg burde ha funnet senga for lengst(!), men det er noe deilig befriende ved å sitte oppe. Jeg er helt alene, alle i huset sover og i stua er det ikke en lyd annet en summingen fra PC ’n. 

Etter 3mnd i Afghanistan nyter jeg den siste dagen alene, før det bærer ned til fellesrom, fellesdusj og matsal med ferdig servert mat. 

Jeg gleder meg til å komme ned igjen! 

Det blir utrolig godt å komme i gang med «hverdagen», jobb, trening og rutiner. Selv om deler av turnusen vår er slitsom er det noe avslappende ved å ha rutiner. Her hjemme flyter dagene og nettene mer eller mindre inn i hverandre. 

Jeg har vært så heldig at jeg har vært kraftig forkjølt halvparten av tiden hjemme. Ikke akkurat overraskende… Jeg har ikke så mange sykedager, for jeg pleier so regel å få det i helger og ferier. 

Det kommer når jeg slapper av og i dette tilfellet hjalp nok klimaforskjellene litt på også ;) Det skal likevel sies at min søsters pleie og oppvarting hadde nok ikke målt seg med noen døgn i en isolatkontainer nede i sandkassa, så jeg kan ikke klage! 

Når jeg kommer ned igjen vil jeg nok bare minnes glade solskinnsdager med gode venner i Oslo, tur og trening med Noah og kosetiden med familien. Forkjølelse, lite trening og gråværsdager kommer til å være glemt om kort tid! 

Takk for denne gang – sees snart igjen!

Bytte av lag - 2Charlie

Det mangler et viktig lagsmedlem her, men Ingrid (til venstre for meg) tok plassen hans for bildets skyld! :)

Å dele nyheter gjennom bloggen har blitt en utfordring. Nett tilgangen der nede er langt fra hva den er her hjemme og både opplasting av bilder og nye innlegg har tidvis vært et «prakk».

Så bedre sent enn aldri; jeg har byttet lag og er nå en del av 2Charlie (for de som skulle kjenne til noen der!?). Selv føler jeg at overgangen har vært lett! Gutta er lette å komme overens med og både min nye lagfører og nestlagfører er dyktige i hva de gjør.
2Charlie trengte en vognfører, så da var jeg den heldige som fikk stillingen fordi mitt tidligere lag allerede hadde flere vognførere å ta av :)

Jeg kjenner de nye lagsmedlemmene dårligere enn hva jeg gjorde med de jeg jobbet sammen med tidligere, men jeg er minst like komfortabel! Det er litt godt å få muligheten til og «starte på nytt» her nede.

Jeg ser på det som en mulighet til å utvikle meg selv mer, både som soldat og person. 
Uansett hvem jeg jobber sammen med må vi finne vår egen balanse, eller rytme som passer oss. Så det å bytte lag vil gi meg enda større erfaring rundt samarbeid med ulike individer. Vi er trent for å gjøre de samme oppgavene og selv om noe har vært ulikt har vi løst det på en god måte; jeg er veldig fornøyd! :)

Eselet min gode venn i Afghanistan

Det er lenger om lengst siden sist jeg fikk skrevet noe,
nettet i Afghanistan gjør det ganske enkelt vanskelig å få gjennomført noe bloggskriving.
Har i stedet skrevet en del på ark og skal få posta noe når jeg nå er hjemme en tur.

Det er mye som er nytt, bant annet har jeg bytta lag, ting endrer seg stadig i leiren pga flyttingen og Ramadan er over.
Skal komme tilbake til dette senere! :)
I dag skal jeg bare vise noen bilder av to flotte gutter/esler som gjør hverdagen min mye kosligere enn om de ikke var her!

Meg og yndlingen med et alt for vanskelig navn ;)

Eieren til eselet er en herlig gladgutt og veldig tolmodig med mine sprellopper

Dette er en eselhingst med navnet Schei (usikker på skrivemåte )

Han var først litt skeptisk til hun "kosedama"

Men ble fort vant :)

Som kvinnelig soldat i Afghanistan

Som kvinnelig soldat hjemme i Norge, er det mest yngre barn og eldre som er nysgjerrige og viser ekstra interesse for oss jentene kledd i uniform.

Her nede har jeg fått oppleve noe nytt; andre soldaters interesse!
Her om dagen opplevde jeg å bli spurt om å få bli tatt bilder av når jeg sto med full utrustning, både av sivilarbeidere i camp og soldater fra andre nasjoner. En litt spesiell, men morsom opplevelse å ha noen som vil «pose» og bli tatt bilder av sammen med «lille meg».


De er jo ikke ukjent med kvinner i Forsvaret selv, så helt hva som er årsaken vet jeg ikke. Kanskje er det ikke så vanlig at damer løper rundt med alt utstyret på kropp. Uansett ble det en utrolig trivelig dag, hvor jeg kom i snakk med mange nye mennesker! :)



*kjendis Vivian* ;)


Bildet av meg som titter utover det vakre landskapet i Metmaneh finner du HER

Vann i Afghanistan er en mangelvare…

Da sier det vel seg selv at det å skulle få oppleve å bade her nede slett ikke er hverdagskost! Så da jeg i nærmere 40 varmegrader kom bak i kennelen og fant en badende Halveis (navnet på en av våre firbeinte arbeidskollegaer), klarte jeg ikke å dy meg; « får jeg lov??»


Og da tålmodige Ingrid gav meg sitt ja tok det ikke lange stunda før jeg bare sto der i sportstopp og boxer – klar for sommerens første bad.

Med et plask var jeg i bassenget sammen med en glad og leken hund og borte var alle tankene på det skittene vannet jeg faktisk badet i.


For hundenes basseng er som en skulle forvente; møkkete(!), fylt med hår og med en noe mindre frisk duft som kommer av at det ikke byttes vann ofte nok.

Likevel fant jeg og Halveis stor glede i det å bade sammen og med en deilig dusj og skrubb i etterkant får jeg vel satse på at jeg slapp «billig» unna noe helseproblematikk ;)


Se bilder fra badeseansen HER

Omsorgen for dyr - En dag i gaten

Du vet du er ei ordentlig hestejente, når du tar deg selv i å trekke inn lukta av eselet til en av arbeiderne i leiren. Lukta av "hest" blandet med frisk luft og gress kan bare forståes av en ordentlig heste/dyreelsker ;)
Bare det å få leie rundt på det, ri på eselet eller klø det bak øret, gir en deilig følelse...

Det å være med og gi omsorg for dyr koster så lite, men gir så utolig mye tilbake! :)

Som heste -og hundejente er lengselen etter å bare "være" med dyr veldig stor! Noe våre tolmodige hundeførere har fått merket mye til. Det har blitt mye mas om å "få være med", både på lufting, bading og det å se hunden i arbeid. Heldigvis er disse hundeførerene våre lidenskaplig opptatt i jobben sin, så de forteller gjerne om hunden(e) sin(e), jobben og treninga de legger til grunn for det gode sammarbeidet med hunden! Selv sluker jeg til meg informasjon og deler bildedlig om min egen fantastiske Noah... ;)

...
Når vi står i gaten jobber vi tett opp mot flere personer med mange ulike oppgaver her på leiren. Vi tuller og ler mye og har en veldig god tone, både med hundeførerne, våre egne som farter inn og ut av leiren og de afghanske arbeiderne. De sistnevnte gir mye av seg selv! De lærer gjerne bort språket sitt og er interessert i å lære noe om vårt land og kulturog i dag har jeg til og med fått lov å ri esel hele tre ganger!
Ikke rart vi bli glade i disse gla-gutta! :)

Nei, livet i gaten er (på godt militært språk) God stemning!

Vivian


pst: skal foresten prøve å fikse noen bilder snart. har fått tatt en masse med disse flotte eselgutta (hingster) "våre" :)

Leave "soldatens ferie"

Det er rart hvordan dagen forsvinner, en etter en. Hvordan noen dager virker uendelig lange, mens andre dager er borte før du rekker å få tenkt deg om.


De første fem ukene har gått fort! Selv om 20. dager på tårnvakt natt ikke er det som får tiden til å "løpe fra deg", så har dagene fått "ben å gå på".
Men noe har endret "prosessen" litt.. Leave, ordet som brukes om soldatens ferie fra Afghanistan, får hjemlengselen til øke i noe grad.

Å være på flyplass-sikring og se kjæresten og gode kolleger reise hjem til Norge, uten å kunne si "hadet" skapte en merkelig følelse i meg.
En følelse blandet av vemod, missunnelse, glede på deres vegne og et snev av ensomhet...
Det er noe med det å se folk reise herfra. Vi lever i en egen boble, isolert fra omverden hvor vi ser de samme folka, løper den samme løypa og går i de samme klærne hver dag. Å se folk reise hjem skaper nok en spenning og forventning hos meg, til hvordan min egen leave/ferie vil bli...

Selv er det enda godt over en mnd til jeg skal forlate sanden og varmen til fordel for frodige Norge!
Jeg kan ikke nekte for at jeg gleder meg til å se familie og venner, grønn natur og kjenne den friske sjøen slå over bena når jeg vasser i fjæra med hunden min Noah.
Men for hver dag her nede blir også gleden større for å komme hjem, så enda venter jeg tolmodig på min tur! :)

En mnd i Afghanistan

Tenk at jeg har vært i Afghanistan i over en mnd, det føles ikke sånn i det hele tatt. Tiden på Setermoen kjennes både fjernt og nært på samme tid, men det er mer enn 2mnd siden...

Når jeg først kom ned hit til Meymaneh var alt spennende! Forholdene i camp, det Afghanske folket, markedet vi har tilgjengelig inne i camp - ja alt!
Likevel har det ikke tatt lange tiden før ting har begynt å å bli normalen. Arbeidsoppgavene blir en rutine (med fokus på å gjøre en god jobb!), å se afghanere er ikke noe mindre vanlig enn å se folk i uniform.

Jeg har det veldig bra her nede! Vi blir godt i varetatt med all velferden og ting begynner å falle på plass og tiden går overraskende fort! Vi her nede har ikke fridager, vi er på jobb 24/7, selv om noen dager er latere enn andre. Det gjør det tidvis vanskelig å holde styr på dag og dato og vips har det gått ei uke før jeg får ringt hjem!

Så er spørsmålet; når jeg først ringer hjem, hva skal jeg snakke om? jeg gjør jo det samme store deler av tiden og når jeg ikke ser spenningen i det så vet jeg ikke hva jeg skal fortelle. Og kanskje er det litt slik for de der hjemme og?! Det skal sies at jeg setter uendelig stor pris på å høre om hverdagen der hjemme, alle de små tingene gjører at jeg får tatt en liten del i familiens og vennenes hverdag! :)
Så om samtalene blir korte og med lite innhold, så er det stemmen til noen jeg er glad i jeg hører i den andre enden - og det i seg selv er veldig godt!

Savnet er der, men heldigvis er det ikke så mye tid og rom for å savne, det gjør dagene lettere!

Min første tur utenfor murene

Som vognfører er drømmen selvfølgelig å få kjøre utenfor leiren, her i Meymaneh!
Å dure rundt her inne i gangfart gir begrensa spenning og trening i hverdagen, så da jeg i dag gjennomførte min jomfrutur bak rattet - utenfor leir, var det med et stor smil om munnen.

Jeg hadde nok en forventning om at det skulle være litt mer "skummelt" med den første turen ut, men å kjøre bil er på en måte det samme uansett hvor i verden du er! Bilen har fire hjul, ratt, gass og brems og det sitter allerede i kroppen, så da er det tid til å fokusere på å gjøre en god jobb som vognfører.

Det skal sies at trafikkbildet her nede er langt i fra noe som ligner det vi har hjemme og om det er manglende respekt eller forståelse for trafikken, det vet jeg ikke! Men her nede kan du få både bil, moped eller folk rett foran eller ved kjøretøyet når du er ute å kjører.
Det gjelder å holde tunga rett i munnen! Som en sa, "det er som å kjøre i Oslo i rushtrafikken - men uten regler".

Ikke bare har jeg fått kjørt, men jeg har også fått sett større deler av Meymanhe! :)
De barna, de er så nydelige! Med små heder vinker og smiler de mot store militærbiler som nesten dekker hele gata! Og med tegn og signaler spør de håpefult om vann eller ball.
Skulle ha gitt de hele verden om jeg hadde kunnet, men i stedet gjengjelder vi smilene og vinker tilbake før vi kjører videre...

Venter på godkjenning

Bloggen vil være "stille" en periode mens jeg venter på godkjenning fra Sjefen for å kunne fortsette.

Håper jeg snart er tilbake igjen! :)

Mvh. Vivian

Den første opplevelsen av afghanerene.

Etter litt fomling i sola og overtakelse av utstyr har vi endelig kommet ordentlig i gang.
Vi har begynt å ivarte ta vårt ansvar som er sikkerheten rundt leiren!

I ettermiddag og i natt har jeg tilbringt store deler av tiden i tårn.
Jeg har sett glade barns om leker i gatene, eldre barn/ungdom som gjør daglige sysler som å gjete geit og bære vann. Voksne menn som graver og bygger er heller ikke uvanlig, men kvinnene er sjeldent å se...

Det er spennende i seg selv å studere dette folkeslaget som lever og bor så ulikt fra oss hjemme.
De er unektelig pent kledd de aller fleste av dem! Jentebarna har kjoler (med lang arm og bukse under) og guttene går kledd i afghanske klesdrakter, gjerne med hodeplagg eller pen jakke til.

De virker fredlige og glade og barna elsker når du gir dem oppmerksomhet! :) Jeg har allerede blitt sjarmert mang en gang av små barnehender som vinker opp til meg og et smil som viser hvite tenner.
Mange av barna vil gjerne ha noe av oss som sitter i tårnene. vann, penner, mat eller lignende... Det er vanskelig å la det være, men forståelig nok er det ikke lov. Likevel smiler og vinker de til oss, de skjønne barna!

Vivian

Mine første dager i Afghanistan

På søndag gikk jeg opp den berømte "flytrappa".
Etter mer enn tre uker ferie var det faktisk mer deilig enn trist å reise. Tre lange uker med ferie fikk jeg, hvor de to første var utrolig deilig, mens den siste bar mer preg av rastløshet.
Det var på en måte godt med en "litt for lang ferie", for da økte lysten på å reise og savnet etter de hjemme ble litt mer "glemt".

Jeg føler meg utrolig heldig da, det skal sies! For min kjære søster har tatt meg inn i hele to uker, hvor vi har virkelig kost oss! Jeg har også fått mye tid med venner og annen familie, fått oppleve ordenltig norsk sommer, skog og fjell og fått bruke mye tid sammen med min firbeinte følgesvenn. Det er nok den lengste ferien jeg har hatt sammenhengende siden barneskolen - en ny opplevelse! :)

Men nå er jeg altså her!
Reisen gikk veldig greit. Jeg ble kjørt av min snille svigerbror som lasta opp bil med både utstyr og hund og kjørte meg fram og ble med inn på flyplassen. Veldig godt å slippe å reise inn alene synes jeg! :) Selv om jeg vet flere av mine nærmeste gjerne hadde blitt med hvis ikke andre itng hadde hindret dem.

Turen gikk fra Værnes til Gardermoen, hvor jeg møtte mange andre i ørkenuniform. Det var unektelig godt å være tilbake i uniform og mange av de kjente ansiktene fikk meg til å smile litt ekstra! Dette er folk som er mer enn bare en arbeidskollega! :)

Så gikk ferden videre..
Vi var så heldige å være 1/3 av de som bruker å reise, så det var virkelig ikke trangt om plassen. Likevell ødela "reisesyken" for søvnen, så i stedet ble det mye film, prat og en god del halvslumring ;)

Så var vi plutselig i Afghanistan(!).
Jeg hadde lenge trodd jeg skulle få en liten "a-ha opplevelse" når jeg kom ned, men den kom ikke.. I stedet ble jeg gledelig overraska over å kjenne at varmen var deilig og ikke uholdbar som jeg hadde forventa.
Det var før jeg hadde tenkt over hva klokka egenltig var.. *ler*
Den vanvittige varmen har vært her, men det går overraskende greit! Å være blaut av svette er langt bedre enn å være blåfrossen på fingre og tær!

Ellers er det mange nye inntrykk og jeg skal prøve å dele så mange av dem jeg kan - men det er andre ting osm kaller i øyeblikket!

Vivian

Det Norske Flagget

Hva vet egentlig vi nordmenn om flagget vårt?

Under oppsetning (opptrening for utenlandstjeneste) har vi lært mye om Afghanistan, blant annet om flaggets betydning. 

Selv har jeg aldri tenkt over at jeg ikke viste betydningen av mitt eget flagg, helt til jeg i dag ble stil akkurat det spørsmålet… Jeg ble litt satt ut og tok meg selv i å bli overrasket av at jeg ikke hadde noe godt svar! Jeg har alltid sett flagget i sammenheng med frihet(!), men utover det har jeg ikke hadde noe større viten om temaet. 

Flaggets farger, rødt, hvitt og blått vil vi kunne se igjen i den franske ”Trikoloren” og det amerikanske ”Stars and stripes «og er kjent som frihetens farger.

Flagget ble i 1882 tegnet av Fredrik Meltzer som mente at flagget skulle ha et kristent kors, på lik linje med våre naboland. Mange frie land brukte fargene rødt, hvitt og blått, og derfor ble disse brukt i flagget vårt. Meltzer tok også hensyn til fargene i nabolandenes flagg, hvor det røde og hvite representere unionen med Danmark, mens blåfargen samtidig refererte til unionen med Sverige.

Historien er interessant og verd å ta en titt på! Likevel kjenner jeg at jeg er litt skuffet over at hver enkelt farge ikke har en større betydning. Andre land har en større symbolikk med hver farge i sitt flagg og jeg hadde forventet å finne det samme for vårt kjære flagg! Uansett så har flagget en helt spesiell betydning for meg! Stoltheten jeg kjenner når jeg ser flagget vaie i vinden og følelsen av nærhet til folket og landet mitt er ubeskrivelig!

Jeg er nordmann langt inn i hjerterota og i dag har jeg foreviget det norske flagget på kroppen min; 

 

        Tatoveringen har for meg en bred betydning og jeg er utrolig stolt av den!

Livet smiler til meg :)

I dag tok jeg meg selv i å sitte og smile i bilen på tur hjem for å feire 17.mai.
Jeg nøt synet av en flerfarget himmel og lukten av vår... Det er noe merkelig tilfreds med å kjenne lukta som svir i nesa, blandet med den friske brisen sjøen bringer med seg.

For en tid tilbake gled jeg inn som en del av statistikken over samlivsbrudd i forbindelse med utenlandstjeneste. Det tok mye fokus i en periode og det har vært en spesiell situasjon og skulle flytte og omorganisere "hele livet" i perioden før utreise.
Likevel er det deilig befriende å kjenne at ting sakte men sikkert faller på plass!
Ofte er noen av de tyngste valgene i livet de mest riktige...

Jeg føler nå at jeg har hele livet foran meg!
Sti valgene er mange og jeg står fritt til å velge av det livet har å tilby.
Forsvaret, utdanning eller jobb, Trondheim, Levanger eller Oslo... Det vil jeg tidsnok finne ut av. Jeg nyter friheten av å kunne velge det som måtte føles riktig når tiden er inne! :)

I øyeblikket tenker jeg å nyte de siste dagene før jeg reiser ut med de som betyr noe. For jeg har virkelig en familie jeg er stolt av; lagringsplass, omadressering av post og hundepass har ikke vært noe problem. Selv er jeg overveldet av innsatsviljen mine kjære har for at jeg skal kunne fullføre drømmen min uten ekstra bekymringer.

Jeg føler meg heldig - Livet smiler til meg!

Ønsker alle en flott 17.mai :)

Første uke i frihet er over.

Klokka har passert 08.00 og jeg titter trøtt på klokka, smilet brer seg i ansiktet mitt når jeg innser at jeg kan sove så lenge jeg vil! Herlig!!

Det er en rar følelse å oppleve at verden fungerer som normalt og at alle kjente og kjære løper til og fra jobb, mens jeg selv har ferie midt i mai. Underlig, men ikke no mindre deilig av den grunn!

Jeg hadde store planer om å være impulsiv, men det stoppet med en reise til Oslo... "Å være" har på en måte vært mer enn nok de siste dagene. Nyte muligheten til å slappe av, spille høy musikk og traske rundt i gatene å se på folk. Det er mye underholdning i lite...

Om ikke lenge skal jeg bytte bort friheten min med varme dager i Afghanistan, men for øyeblikket føles det litt fjernt!
En liten pekepinn på at jeg snart må pakke baggen og vende nesa hjem til familien, slik at tankeprosessen får seg et "spark bak".
Det er ikke noe mindre viktig å reflektere over oppdraget nå enn tidligere, det er bare få dager til det vi har trent på blir en realitet...

  

Ferie og Fritid!

Folk flyr rundt i gangene, overfylte bagger og zarges kasser er å finne hvor enn du går og det er et uendelig kaos i hele bygget!
For nesten hver dør du passerer spilles det musikk, latter og høylytt ferieplanlegging.
Det er smilende ansikter som haster ut og inn, noen pakker, andre vasker bil og en tredje part prøver å holde styr på noe som ligner en forvirra saueflokk!
En beskrivelse av de siste dagene med administrerende arbeid, pakking, puss og vedlikehold, før vi nå endelig har fått fri! :D

Det har vært en utrolig lett og glad stemning blant "gutta", som tyder på at vi alle trenger en etterlengtet ferie! Friheten skal snart bli byttet ut med 24/7-jobbing og det er godt å få hvilt ut og være sammen med våre nærmeste de siste dagene i Norge!

For min egen del føler jeg for å være impulsiv(!), kjenner at behovet for å gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort er veldig til stedet! Hoppe på et fly uten returbillett, ta en tatovering, overraske et familiemedlem, ta en fest, shoppe.. Det er så utrolig mye jeg har lyst til! Fritid er ikke lenger en selvfølge, det føles som et sårbart privilegium som må nytes til det fulle!

Min første feriedag ble viet til den fantastiske hunden min <3

Medmenneskelighet

Mandag, tirsdag, onsdag.. wow er det lørdag? Hvilken uke?

Det er mange timer i døgnet på jobb og helger med arbeid som gjør at tidsbegrepet faller litt i fra. Øvelse Faryab er for lengst i gang og skal avsluttes om ikke lenge.
Jeg har sett gutta løpe rundt og gitt bånn gass, mens jeg selv fikk en heller uventet start på øvelsen!

For min egen del har jeg deltatt bare 50% pga familieforhold og har rett og slett gått glipp av mye.Likevel føler jeg ikke noe økt stressmoment for å reise ut og den erfaringen jeg har fått fra øvelsen har vært veldig god!

I begynnelsen av oppsetningsperioden ble jeg intervjuet på P1, hvor jeg fikk spørsmålet; " Føler du at avdelingen har omsorg for sine soldater?!"
Det kan jeg nå svare JA(!) på. Mine sjefer har lagt til rette og vist en enorm forståelse for min situasjon og jeg har fått lov til å bruke den tiden jeg trenger for å komme meg tilbake i gjenge.
Selv om behovet for å være med mine nærmeste har vært stort, opplever jeg støtten som unik! :)

Arbeidsmiljø er utrolig viktig!
Jeg jobber i en avdeling med mange flotte mennesker! Det er ikke mulig å være "bestevenn" med alle, men jeg opplever heller ingen større konflikter mellom enkelt individ!
Selv om fokuset på medmenneskelighet forsvinner litt nå i stresset på å bli "klar" for utreise så glemmer vi ikke at vi skal leve tett sammen frem til desember.
Så til syvende og sist er vi medmennesker like mye som vi er soldater.

På toppen sitter hodet og hodet påvirkes av tanker og tanker av handlinger...

Leken arbeidsdag

I den siste tiden har arbeidsdagene strukket seg over 16timer, og ordet fritid har så godt som forsvunnet fra vårt ordforråd.
Det er merkbart på kroppen at dagene er lange og for mange av oss kan det også kjennes at den lette stemninga tidvis er litt tynget...
At mange av oss ikke hadde lyst å jobbe denne helga er vel heller ikke å legge under en stol, men for min egen del fikk jeg meg en positiv overraskelse!

Familiedagen for PRT`n var på lørdag og vår avdeling skulle bistå med stands og ulike aktiviteter, siden vi allerede har hatt vår familiedag!
Selv skulle jeg ha ansvar for noen lastebiler, som det senere viste seg at den respektive avdelingen selv skulle ta hånd om. For meg betydde det "fritid", og jeg ble hoppende glad ;)
Gleden var kortvarig. Setermoen ikke har mye å by på og alle de andre var å gjorde ulike formål, så da meldte jeg meg like så godt som frivillig til å være barnevakt.

WOW! hoppeslott, sklie, sumodrakter, mekanisk okse - you name it! Gymsalen var gjort om til et lekeparadis!! Det kan vel sies slik at barnet i meg kom frem og jeg hadde det minst like gøy som barna selv!! :)
Å leke sammen med barn var en herlig avveksling fra en ellers så travel dag og mine kollegaer viste seg å være utrolig dyktige barnepassere, så barna også reiste hjem med en god opplevelse!



Når barna hadde reist var det vår tur, vi konkurrerte i hvem som satt lengst på den mekaniske oksen, hvor jeg kom på en skuffende 3. plass (1,14 min). Før vi hadde stafett med "fyllebriller" på. Fyllebriller er briller som gjør at du får samme synet som en med 3 i promille.. noe som resulterte i mye latter blant publikum og deltakere ;)

For en arbeidsdag!

Vivian

Svikter kommunen?

Jeg er opprinnelig vernepleierstudent (se nederst på siden for forklaring),  noe jeg bærer med meg som en del av den jeg er i dag. Dette innebærer også at jeg legger merke til andres ve og vel, jeg er oppmerksom på mine egne følelser og svært opptatt av rettferdighet. Den delen av meg som driver å utvikler seg til å bli vernepleier gjorde meg ekstra oppmerksom på en hendelse tidligere i dag...

 Da jeg var ute og gikk tur med min familie tidligere i dag, gikk vi forbi en bolig som hadde fått navnet «avlastningsboligen». Dette sto påskrevet med et stort skilt og som om ikke det var nok var det skilting helt fra veien, med retning mot huset med navnet «avlastningsboligen»…

En avlastningsbolig er boliger for mennesker som bor under kortere eller lengre opphold med tilsyn av kommunalt ansatte personale. Levanger kommune skriver på sine sider at disse boligene er et av tilbudene som ansees som et avlastningstiltak for personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid.

Er ikke dette et brudd på taushetsplikten fra Levanger kommune sin side?

På Lovdata under Helsepersonelloven kapittel 5. Taushetsplikt og opplysningsrett står dette skrevet;

§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

       Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. 

I mitt syn svikter Levanger kommune grovt på dette område, for hvilken rett har «mannen i gata» å vite hvem som bor i denne boligen og at de eller denne personen har noe ekstra å stri med?

Vivian 



Forklaring på vernepleieryrket:
Vernepleieren bidrar til daglig omsorg med sikte på trivsel, velferd og god helse for den enkelte. Arbeidet er spesielt knyttet opp til personer med utviklingshemming, men vernepleieren jobber også med andre som trenger hjelp, som mennesker med fysisk funksjonshemming, psykiske lidelser, rusproblemer og aldersdemens