En mnd i Afghanistan

Tenk at jeg har vært i Afghanistan i over en mnd, det føles ikke sånn i det hele tatt. Tiden på Setermoen kjennes både fjernt og nært på samme tid, men det er mer enn 2mnd siden...

Når jeg først kom ned hit til Meymaneh var alt spennende! Forholdene i camp, det Afghanske folket, markedet vi har tilgjengelig inne i camp - ja alt!
Likevel har det ikke tatt lange tiden før ting har begynt å å bli normalen. Arbeidsoppgavene blir en rutine (med fokus på å gjøre en god jobb!), å se afghanere er ikke noe mindre vanlig enn å se folk i uniform.

Jeg har det veldig bra her nede! Vi blir godt i varetatt med all velferden og ting begynner å falle på plass og tiden går overraskende fort! Vi her nede har ikke fridager, vi er på jobb 24/7, selv om noen dager er latere enn andre. Det gjør det tidvis vanskelig å holde styr på dag og dato og vips har det gått ei uke før jeg får ringt hjem!

Så er spørsmålet; når jeg først ringer hjem, hva skal jeg snakke om? jeg gjør jo det samme store deler av tiden og når jeg ikke ser spenningen i det så vet jeg ikke hva jeg skal fortelle. Og kanskje er det litt slik for de der hjemme og?! Det skal sies at jeg setter uendelig stor pris på å høre om hverdagen der hjemme, alle de små tingene gjører at jeg får tatt en liten del i familiens og vennenes hverdag! :)
Så om samtalene blir korte og med lite innhold, så er det stemmen til noen jeg er glad i jeg hører i den andre enden - og det i seg selv er veldig godt!

Savnet er der, men heldigvis er det ikke så mye tid og rom for å savne, det gjør dagene lettere!

Min første tur utenfor murene

Som vognfører er drømmen selvfølgelig å få kjøre utenfor leiren, her i Meymaneh!
Å dure rundt her inne i gangfart gir begrensa spenning og trening i hverdagen, så da jeg i dag gjennomførte min jomfrutur bak rattet - utenfor leir, var det med et stor smil om munnen.

Jeg hadde nok en forventning om at det skulle være litt mer "skummelt" med den første turen ut, men å kjøre bil er på en måte det samme uansett hvor i verden du er! Bilen har fire hjul, ratt, gass og brems og det sitter allerede i kroppen, så da er det tid til å fokusere på å gjøre en god jobb som vognfører.

Det skal sies at trafikkbildet her nede er langt i fra noe som ligner det vi har hjemme og om det er manglende respekt eller forståelse for trafikken, det vet jeg ikke! Men her nede kan du få både bil, moped eller folk rett foran eller ved kjøretøyet når du er ute å kjører.
Det gjelder å holde tunga rett i munnen! Som en sa, "det er som å kjøre i Oslo i rushtrafikken - men uten regler".

Ikke bare har jeg fått kjørt, men jeg har også fått sett større deler av Meymanhe! :)
De barna, de er så nydelige! Med små heder vinker og smiler de mot store militærbiler som nesten dekker hele gata! Og med tegn og signaler spør de håpefult om vann eller ball.
Skulle ha gitt de hele verden om jeg hadde kunnet, men i stedet gjengjelder vi smilene og vinker tilbake før vi kjører videre...

Venter på godkjenning

Bloggen vil være "stille" en periode mens jeg venter på godkjenning fra Sjefen for å kunne fortsette.

Håper jeg snart er tilbake igjen! :)

Mvh. Vivian

Den første opplevelsen av afghanerene.

Etter litt fomling i sola og overtakelse av utstyr har vi endelig kommet ordentlig i gang.
Vi har begynt å ivarte ta vårt ansvar som er sikkerheten rundt leiren!

I ettermiddag og i natt har jeg tilbringt store deler av tiden i tårn.
Jeg har sett glade barns om leker i gatene, eldre barn/ungdom som gjør daglige sysler som å gjete geit og bære vann. Voksne menn som graver og bygger er heller ikke uvanlig, men kvinnene er sjeldent å se...

Det er spennende i seg selv å studere dette folkeslaget som lever og bor så ulikt fra oss hjemme.
De er unektelig pent kledd de aller fleste av dem! Jentebarna har kjoler (med lang arm og bukse under) og guttene går kledd i afghanske klesdrakter, gjerne med hodeplagg eller pen jakke til.

De virker fredlige og glade og barna elsker når du gir dem oppmerksomhet! :) Jeg har allerede blitt sjarmert mang en gang av små barnehender som vinker opp til meg og et smil som viser hvite tenner.
Mange av barna vil gjerne ha noe av oss som sitter i tårnene. vann, penner, mat eller lignende... Det er vanskelig å la det være, men forståelig nok er det ikke lov. Likevel smiler og vinker de til oss, de skjønne barna!

Vivian