Eselet min gode venn i Afghanistan

Det er lenger om lengst siden sist jeg fikk skrevet noe,
nettet i Afghanistan gjør det ganske enkelt vanskelig å få gjennomført noe bloggskriving.
Har i stedet skrevet en del på ark og skal få posta noe når jeg nå er hjemme en tur.

Det er mye som er nytt, bant annet har jeg bytta lag, ting endrer seg stadig i leiren pga flyttingen og Ramadan er over.
Skal komme tilbake til dette senere! :)
I dag skal jeg bare vise noen bilder av to flotte gutter/esler som gjør hverdagen min mye kosligere enn om de ikke var her!

Meg og yndlingen med et alt for vanskelig navn ;)

Eieren til eselet er en herlig gladgutt og veldig tolmodig med mine sprellopper

Dette er en eselhingst med navnet Schei (usikker på skrivemåte )

Han var først litt skeptisk til hun "kosedama"

Men ble fort vant :)

Omsorgen for dyr - En dag i gaten

Du vet du er ei ordentlig hestejente, når du tar deg selv i å trekke inn lukta av eselet til en av arbeiderne i leiren. Lukta av "hest" blandet med frisk luft og gress kan bare forståes av en ordentlig heste/dyreelsker ;)
Bare det å få leie rundt på det, ri på eselet eller klø det bak øret, gir en deilig følelse...

Det å være med og gi omsorg for dyr koster så lite, men gir så utolig mye tilbake! :)

Som heste -og hundejente er lengselen etter å bare "være" med dyr veldig stor! Noe våre tolmodige hundeførere har fått merket mye til. Det har blitt mye mas om å "få være med", både på lufting, bading og det å se hunden i arbeid. Heldigvis er disse hundeførerene våre lidenskaplig opptatt i jobben sin, så de forteller gjerne om hunden(e) sin(e), jobben og treninga de legger til grunn for det gode sammarbeidet med hunden! Selv sluker jeg til meg informasjon og deler bildedlig om min egen fantastiske Noah... ;)

...
Når vi står i gaten jobber vi tett opp mot flere personer med mange ulike oppgaver her på leiren. Vi tuller og ler mye og har en veldig god tone, både med hundeførerne, våre egne som farter inn og ut av leiren og de afghanske arbeiderne. De sistnevnte gir mye av seg selv! De lærer gjerne bort språket sitt og er interessert i å lære noe om vårt land og kulturog i dag har jeg til og med fått lov å ri esel hele tre ganger!
Ikke rart vi bli glade i disse gla-gutta! :)

Nei, livet i gaten er (på godt militært språk) God stemning!

Vivian


pst: skal foresten prøve å fikse noen bilder snart. har fått tatt en masse med disse flotte eselgutta (hingster) "våre" :)

En mnd i Afghanistan

Tenk at jeg har vært i Afghanistan i over en mnd, det føles ikke sånn i det hele tatt. Tiden på Setermoen kjennes både fjernt og nært på samme tid, men det er mer enn 2mnd siden...

Når jeg først kom ned hit til Meymaneh var alt spennende! Forholdene i camp, det Afghanske folket, markedet vi har tilgjengelig inne i camp - ja alt!
Likevel har det ikke tatt lange tiden før ting har begynt å å bli normalen. Arbeidsoppgavene blir en rutine (med fokus på å gjøre en god jobb!), å se afghanere er ikke noe mindre vanlig enn å se folk i uniform.

Jeg har det veldig bra her nede! Vi blir godt i varetatt med all velferden og ting begynner å falle på plass og tiden går overraskende fort! Vi her nede har ikke fridager, vi er på jobb 24/7, selv om noen dager er latere enn andre. Det gjør det tidvis vanskelig å holde styr på dag og dato og vips har det gått ei uke før jeg får ringt hjem!

Så er spørsmålet; når jeg først ringer hjem, hva skal jeg snakke om? jeg gjør jo det samme store deler av tiden og når jeg ikke ser spenningen i det så vet jeg ikke hva jeg skal fortelle. Og kanskje er det litt slik for de der hjemme og?! Det skal sies at jeg setter uendelig stor pris på å høre om hverdagen der hjemme, alle de små tingene gjører at jeg får tatt en liten del i familiens og vennenes hverdag! :)
Så om samtalene blir korte og med lite innhold, så er det stemmen til noen jeg er glad i jeg hører i den andre enden - og det i seg selv er veldig godt!

Savnet er der, men heldigvis er det ikke så mye tid og rom for å savne, det gjør dagene lettere!

Min første tur utenfor murene

Som vognfører er drømmen selvfølgelig å få kjøre utenfor leiren, her i Meymaneh!
Å dure rundt her inne i gangfart gir begrensa spenning og trening i hverdagen, så da jeg i dag gjennomførte min jomfrutur bak rattet - utenfor leir, var det med et stor smil om munnen.

Jeg hadde nok en forventning om at det skulle være litt mer "skummelt" med den første turen ut, men å kjøre bil er på en måte det samme uansett hvor i verden du er! Bilen har fire hjul, ratt, gass og brems og det sitter allerede i kroppen, så da er det tid til å fokusere på å gjøre en god jobb som vognfører.

Det skal sies at trafikkbildet her nede er langt i fra noe som ligner det vi har hjemme og om det er manglende respekt eller forståelse for trafikken, det vet jeg ikke! Men her nede kan du få både bil, moped eller folk rett foran eller ved kjøretøyet når du er ute å kjører.
Det gjelder å holde tunga rett i munnen! Som en sa, "det er som å kjøre i Oslo i rushtrafikken - men uten regler".

Ikke bare har jeg fått kjørt, men jeg har også fått sett større deler av Meymanhe! :)
De barna, de er så nydelige! Med små heder vinker og smiler de mot store militærbiler som nesten dekker hele gata! Og med tegn og signaler spør de håpefult om vann eller ball.
Skulle ha gitt de hele verden om jeg hadde kunnet, men i stedet gjengjelder vi smilene og vinker tilbake før vi kjører videre...

Den første opplevelsen av afghanerene.

Etter litt fomling i sola og overtakelse av utstyr har vi endelig kommet ordentlig i gang.
Vi har begynt å ivarte ta vårt ansvar som er sikkerheten rundt leiren!

I ettermiddag og i natt har jeg tilbringt store deler av tiden i tårn.
Jeg har sett glade barns om leker i gatene, eldre barn/ungdom som gjør daglige sysler som å gjete geit og bære vann. Voksne menn som graver og bygger er heller ikke uvanlig, men kvinnene er sjeldent å se...

Det er spennende i seg selv å studere dette folkeslaget som lever og bor så ulikt fra oss hjemme.
De er unektelig pent kledd de aller fleste av dem! Jentebarna har kjoler (med lang arm og bukse under) og guttene går kledd i afghanske klesdrakter, gjerne med hodeplagg eller pen jakke til.

De virker fredlige og glade og barna elsker når du gir dem oppmerksomhet! :) Jeg har allerede blitt sjarmert mang en gang av små barnehender som vinker opp til meg og et smil som viser hvite tenner.
Mange av barna vil gjerne ha noe av oss som sitter i tårnene. vann, penner, mat eller lignende... Det er vanskelig å la det være, men forståelig nok er det ikke lov. Likevel smiler og vinker de til oss, de skjønne barna!

Vivian

Mine første dager i Afghanistan

På søndag gikk jeg opp den berømte "flytrappa".
Etter mer enn tre uker ferie var det faktisk mer deilig enn trist å reise. Tre lange uker med ferie fikk jeg, hvor de to første var utrolig deilig, mens den siste bar mer preg av rastløshet.
Det var på en måte godt med en "litt for lang ferie", for da økte lysten på å reise og savnet etter de hjemme ble litt mer "glemt".

Jeg føler meg utrolig heldig da, det skal sies! For min kjære søster har tatt meg inn i hele to uker, hvor vi har virkelig kost oss! Jeg har også fått mye tid med venner og annen familie, fått oppleve ordenltig norsk sommer, skog og fjell og fått bruke mye tid sammen med min firbeinte følgesvenn. Det er nok den lengste ferien jeg har hatt sammenhengende siden barneskolen - en ny opplevelse! :)

Men nå er jeg altså her!
Reisen gikk veldig greit. Jeg ble kjørt av min snille svigerbror som lasta opp bil med både utstyr og hund og kjørte meg fram og ble med inn på flyplassen. Veldig godt å slippe å reise inn alene synes jeg! :) Selv om jeg vet flere av mine nærmeste gjerne hadde blitt med hvis ikke andre itng hadde hindret dem.

Turen gikk fra Værnes til Gardermoen, hvor jeg møtte mange andre i ørkenuniform. Det var unektelig godt å være tilbake i uniform og mange av de kjente ansiktene fikk meg til å smile litt ekstra! Dette er folk som er mer enn bare en arbeidskollega! :)

Så gikk ferden videre..
Vi var så heldige å være 1/3 av de som bruker å reise, så det var virkelig ikke trangt om plassen. Likevell ødela "reisesyken" for søvnen, så i stedet ble det mye film, prat og en god del halvslumring ;)

Så var vi plutselig i Afghanistan(!).
Jeg hadde lenge trodd jeg skulle få en liten "a-ha opplevelse" når jeg kom ned, men den kom ikke.. I stedet ble jeg gledelig overraska over å kjenne at varmen var deilig og ikke uholdbar som jeg hadde forventa.
Det var før jeg hadde tenkt over hva klokka egenltig var.. *ler*
Den vanvittige varmen har vært her, men det går overraskende greit! Å være blaut av svette er langt bedre enn å være blåfrossen på fingre og tær!

Ellers er det mange nye inntrykk og jeg skal prøve å dele så mange av dem jeg kan - men det er andre ting osm kaller i øyeblikket!

Vivian

Livet smiler til meg :)

I dag tok jeg meg selv i å sitte og smile i bilen på tur hjem for å feire 17.mai.
Jeg nøt synet av en flerfarget himmel og lukten av vår... Det er noe merkelig tilfreds med å kjenne lukta som svir i nesa, blandet med den friske brisen sjøen bringer med seg.

For en tid tilbake gled jeg inn som en del av statistikken over samlivsbrudd i forbindelse med utenlandstjeneste. Det tok mye fokus i en periode og det har vært en spesiell situasjon og skulle flytte og omorganisere "hele livet" i perioden før utreise.
Likevel er det deilig befriende å kjenne at ting sakte men sikkert faller på plass!
Ofte er noen av de tyngste valgene i livet de mest riktige...

Jeg føler nå at jeg har hele livet foran meg!
Sti valgene er mange og jeg står fritt til å velge av det livet har å tilby.
Forsvaret, utdanning eller jobb, Trondheim, Levanger eller Oslo... Det vil jeg tidsnok finne ut av. Jeg nyter friheten av å kunne velge det som måtte føles riktig når tiden er inne! :)

I øyeblikket tenker jeg å nyte de siste dagene før jeg reiser ut med de som betyr noe. For jeg har virkelig en familie jeg er stolt av; lagringsplass, omadressering av post og hundepass har ikke vært noe problem. Selv er jeg overveldet av innsatsviljen mine kjære har for at jeg skal kunne fullføre drømmen min uten ekstra bekymringer.

Jeg føler meg heldig - Livet smiler til meg!

Ønsker alle en flott 17.mai :)

Første uke i frihet er over.

Klokka har passert 08.00 og jeg titter trøtt på klokka, smilet brer seg i ansiktet mitt når jeg innser at jeg kan sove så lenge jeg vil! Herlig!!

Det er en rar følelse å oppleve at verden fungerer som normalt og at alle kjente og kjære løper til og fra jobb, mens jeg selv har ferie midt i mai. Underlig, men ikke no mindre deilig av den grunn!

Jeg hadde store planer om å være impulsiv, men det stoppet med en reise til Oslo... "Å være" har på en måte vært mer enn nok de siste dagene. Nyte muligheten til å slappe av, spille høy musikk og traske rundt i gatene å se på folk. Det er mye underholdning i lite...

Om ikke lenge skal jeg bytte bort friheten min med varme dager i Afghanistan, men for øyeblikket føles det litt fjernt!
En liten pekepinn på at jeg snart må pakke baggen og vende nesa hjem til familien, slik at tankeprosessen får seg et "spark bak".
Det er ikke noe mindre viktig å reflektere over oppdraget nå enn tidligere, det er bare få dager til det vi har trent på blir en realitet...

  

Medmenneskelighet

Mandag, tirsdag, onsdag.. wow er det lørdag? Hvilken uke?

Det er mange timer i døgnet på jobb og helger med arbeid som gjør at tidsbegrepet faller litt i fra. Øvelse Faryab er for lengst i gang og skal avsluttes om ikke lenge.
Jeg har sett gutta løpe rundt og gitt bånn gass, mens jeg selv fikk en heller uventet start på øvelsen!

For min egen del har jeg deltatt bare 50% pga familieforhold og har rett og slett gått glipp av mye.Likevel føler jeg ikke noe økt stressmoment for å reise ut og den erfaringen jeg har fått fra øvelsen har vært veldig god!

I begynnelsen av oppsetningsperioden ble jeg intervjuet på P1, hvor jeg fikk spørsmålet; " Føler du at avdelingen har omsorg for sine soldater?!"
Det kan jeg nå svare JA(!) på. Mine sjefer har lagt til rette og vist en enorm forståelse for min situasjon og jeg har fått lov til å bruke den tiden jeg trenger for å komme meg tilbake i gjenge.
Selv om behovet for å være med mine nærmeste har vært stort, opplever jeg støtten som unik! :)

Arbeidsmiljø er utrolig viktig!
Jeg jobber i en avdeling med mange flotte mennesker! Det er ikke mulig å være "bestevenn" med alle, men jeg opplever heller ingen større konflikter mellom enkelt individ!
Selv om fokuset på medmenneskelighet forsvinner litt nå i stresset på å bli "klar" for utreise så glemmer vi ikke at vi skal leve tett sammen frem til desember.
Så til syvende og sist er vi medmennesker like mye som vi er soldater.

På toppen sitter hodet og hodet påvirkes av tanker og tanker av handlinger...

Leken arbeidsdag

I den siste tiden har arbeidsdagene strukket seg over 16timer, og ordet fritid har så godt som forsvunnet fra vårt ordforråd.
Det er merkbart på kroppen at dagene er lange og for mange av oss kan det også kjennes at den lette stemninga tidvis er litt tynget...
At mange av oss ikke hadde lyst å jobbe denne helga er vel heller ikke å legge under en stol, men for min egen del fikk jeg meg en positiv overraskelse!

Familiedagen for PRT`n var på lørdag og vår avdeling skulle bistå med stands og ulike aktiviteter, siden vi allerede har hatt vår familiedag!
Selv skulle jeg ha ansvar for noen lastebiler, som det senere viste seg at den respektive avdelingen selv skulle ta hånd om. For meg betydde det "fritid", og jeg ble hoppende glad ;)
Gleden var kortvarig. Setermoen ikke har mye å by på og alle de andre var å gjorde ulike formål, så da meldte jeg meg like så godt som frivillig til å være barnevakt.

WOW! hoppeslott, sklie, sumodrakter, mekanisk okse - you name it! Gymsalen var gjort om til et lekeparadis!! Det kan vel sies slik at barnet i meg kom frem og jeg hadde det minst like gøy som barna selv!! :)
Å leke sammen med barn var en herlig avveksling fra en ellers så travel dag og mine kollegaer viste seg å være utrolig dyktige barnepassere, så barna også reiste hjem med en god opplevelse!



Når barna hadde reist var det vår tur, vi konkurrerte i hvem som satt lengst på den mekaniske oksen, hvor jeg kom på en skuffende 3. plass (1,14 min). Før vi hadde stafett med "fyllebriller" på. Fyllebriller er briller som gjør at du får samme synet som en med 3 i promille.. noe som resulterte i mye latter blant publikum og deltakere ;)

For en arbeidsdag!

Vivian

Det nærmer seg avreise

Etter påska opplevde jeg det som utrolig tungt å reise tilbake!
Påska var akkurat lang nok til at jeg rakk å få følelsen av "hverdagsliv" og det var deilig å få flere dager sammen med min bedre halvdel og min firbeinte bestevenn!

 Tiden har bare flydd av gårde og nå er det bare snakk om uker før vi går opp flytrappa...
Jeg begynner å innse at det kan bli tyngre enn først ventet å reise fra familie og venner, hverdagslivet, kjæresten og min firbeinte bestevenn!

I den siste tiden har jeg opplevd at den vanlige ha det- klemmen har blitt lengre og den vennlige avskjeden har føltes mer som en siste hilsen...
Jeg har på en måte sagt "ha det" for "siste gang" med min familie nordpå, min lillesøster, far, farmor, onkler og tanter.
Jeg har tatt "en siste fest" med min bestevenninne og vet jeg ikke får sett henne igjen før jeg kommer tilbake igjen, etter seks lange måneder i Meymaneh...

Ikke et sekund angrer jeg på valget jeg har tatt om å reise til Afghanistan, men det er utrolig tungt å ta farvel med familie. Seks måneder virker uendelig lenge!

I påska hadde jeg en helt fantastisk ferie sammen med min kjæreste og hans familie! Det var rent herlig å ha privatliv og mulighet til å bruke tiden på det jeg selv ville og hadde behov for. Og selv om det tok bare få timer på jobb før jeg var tilbake i "modus", var det tungt å reise tilbake igjen.

Jeg minnes presten sitt bidrag under familiedagen, hvor han snakket om at det kanskje ikke var et beste å legge kjærestehelga som det siste vi gjør før vi drar. Det ville kommet til å gjøre reisen enda vanskeligere, for begge parter!
I tillegg er det kanskje slik at noen av oss vil "skyve" partneren litt i fra oss?! Ikke bevisst, men som en handling for å beskytte oss selv litt...

Selv om kjæresten er ekstra kjekk nå og armkroken bedre enn vanlig, så er det kanskje ikke det beste å bli super romantiske nå mot slutten av opptreningsperioden.
Noe som er lettere sagt enn gjort!
Når en treffes så sjeldent så får en jo så lyst å gjøre det lille ekstra for den en er glad i! I hvert fall får jeg det og det kan se ut som om det gjelder for han hjemme også ;)

Hvordan vi løser det, det må vi bare finne ut av! Men jeg skal huske det presten sa; Når en begynner å lure på følelsene sine og om det kommer til å vare, når avstanden kjennes så uendelig stor... Ja da er det kroppen vår som prøver å beskytte oss selv mot følelsene våre med å skyve det gode fra oss...

Meg og min kjære

Årlig fysisk

 Jeg får mange spørsmål og kommentarer om jeg er godt trent og om hvordan jeg spiser. For mange er soldatene utelukkende godt trente mennesker.

For meg er det mer en sannhet med modifikasjoner! 

Forsvaret har opptakskrav for å komme inn på de ulike skole -og kurstilbudene, og det er noe som heter årlig fysisk hvor alle i utgangspunktet må løpe 3000m innen en hvis tid – avhengig av avdeling. Andre har spesielle tilpasninger for å klare kravet og noen ser for meg ut som de rett og slett aldri burde ha båret en uniform. 

Jeg opplever å møte noen av de «store gutta» med både store mager og spreng i skorta og tar meg selv i å lure på hvordan de havnet der…

Årlig fysisk er der for en grunn, hvis alle kommer seg gjennom, hva er da hensikten?

Jeg synes det er både riktig og viktig at Forsvaret i dag har en profil som viser at vi soldater er "mannen i gata"; det handler ikke om hvordan du ser ut, men om hva du har mellom øra!
Likevel mener jeg at vi grønnkledde er et ansikt utad, og da spesielt høyere offiserer. Vi har en plikt og et ansvar å vise at vi er tilliten verdig.

For meg er det mye stolthet i å bære den grønne (eller kakifargede) uniformen med flagget på skuldra, og det innebærer visse krav til min egen form og fasong! Jeg har ingen store muskler eller sixpack og jeg er også langt i fra så godt trent som jeg burde være, på tross av at jeg er innefor Forsvarets minstekrav!

Tid og motivasjon, kombinasjon av avslapning og trening er en vanskelig balansegang. I tillegg er det mye reising og kort tid hjemme, som gjør at tiden føles knapp og dyrebar!

For meg blir det lite trening fra mandag til torsdag når jeg er på jobb. Dårlig vær, lange dager og lang vei til treningsrommet virker hemmende på motivasjonen…

Løsningen har for meg i stedet blitt å komme meg mer ut hjemme! Lange gåturer, løpeturer som går fra A til B i stedet for rundturer som er lett å korte ned. Ski(!), både korte og lange turer, som trening og med full opp-pakning. Snart er det også tid for å blåse støv av sykkelen og la hjulene spinne mot tørr asfalt. Jeg kan nesten ikke vente!
Naturen er for meg svaret på å kunne kombinere avslapning og fysisk fostring!

Naturen som treningsarena - uansett årstid

Selv den vanlige "mannen i gata" må stille krav til seg selv...

Vivian J. S.

Norge på langs

Plutselig var påskeferien her!

Det er utrolig deilig med litt fri og avkobling fra en travel hverdag hvor tiden er helt min egen :)
Å jobbe i Forsvaret er utrolig givende, men det er ikke å legge under en stol at det til tider er krevende, og da er det ekstra godt med litt ferie! :)

På lørdag kjørte jeg og Thomas fra Trondheim på tur til Tromsø. Etter en kald natt i jervenduken og en tur opp i Narvik fjellet kom vi til slutt frem til Tromsø søndagskveld

Meg og min superhund like ved fjellheisen i Narkvik :)

I skrivende stund skal jeg begynne med siste del av planleggingen av morgensdagens skitur, med pulk og overnatting i Tromsø sin vakre natur.
Vi skal ta utgangspunkt i Snarbyeide og vil ende opp ved Tromsdalen. Turen i seg selv er 35 km men vi tenker å gjøre litt mer ut av den for å få til et ekstra døgn ute :)
Jeg gleder meg stort til å være "alene" på fjellet sammen med min kjære, Noah (hunden) og kjenne følelsen av frihet.

Gleden Noah viser på fjellet - gir meg mye!

Jeg har alltid hatt en uro i kroppen og har flyttet mye rundt på meg, men på fjellet finner jeg en ro jeg ikke har andre steder.
I sommer fikk jeg virkelig kjenne på denne følelsen da jeg og hunden min gikk på Galdhøpiggen og Besseggen sammen med min farmor. Jeg prøvde meg også på min første tur alene med telt og hund i Trollheimen. Dette var tre turer som alle vekket noe "ekstra" i meg og jeg forsto hvor viktig naturen faktisk er! Tre turer som alltid vil ligge spesielt nært hjerterota..

Friheten og gleden som jeg kjenner når jeg når en topp, har forsert et helt fjell eller bare klart meg alene (Noah er alltid med...) i villmarka er ubeskrivelig.
Til nå har det vært sommeren som har vært min "eneste mulighet", men etter at jeg begynte i Forsvaret har behovet for å flytte grenser økt betraktelig i trå med draget jeg har mot naturen.
Det er vanskelig å beskrive, for jeg har aldri kjent det behovet for å komme meg ut i naturen og teste nye grenser så sterkt før.

Jeg leker med tanken på å gå Norge på langs...
Det er en lang vei dit og mange grenser må brytes for å kunne nå målet, men utstyr er kjøpt inn og treningen begynner NÅ!

En kommer ingen steder uten et mål...

Vivian J. Skoglund

--> tips og triks tas i mot med stor takk!

Pulken min - fjellpulken

Anbefaler alle turglade å bli medlem, virkelig verd det :)

Lidenskap

Hjertet dunker og det prikker i huden.. Jeg hører hyl og skrik og det løpes i trappene. En gjeng med NVG (nattbriller) løper forbi meg og tryner nesten ned trappa. Jeg følger etter. De er på tur inn i et mørkt rom og i det jeg skal til å titte inn lukkes døra...
Det er sanitetscase på gang, og jeg er ikke deltakende!

Hjertet synker noen hakk; jeg skulle så gjerne ha vært med!!

Behandling av pasienter, både fysisk og mentalt er noe av det beste som finnes! Det er en påstand en lege en gang sa og jeg tviler ikke et sekund.
Selv har jeg bare prøvd det gjennom case og små hendelser som bare innebar en trøstende hånd og en bandasje.. Men følelsen det gir av å hjelpe noen er ubeskrivelig. Bare det å være til nytte, vite at din kunnskap bidrar til noe positivt gir en unik følelse!

Jeg elsker vognførerjobben min. Det å ratte rundt sammen med laget og kjenne at jeg mestrer oppgaven jeg er satt til bedre og bedre er herlig! Jeg deler vogn med de beste gutta og jeg ville ikke ha bytta vogn med noen. Jeg stoler på deres avgjørelser og vår evne til å ta og gi anbefalinger til hverandre.

Likevel kjenner jeg stadig dragning mot sanitet og følelsen av hvordan blodpumpa jobber på et hurtig tempo uten at jeg helt mister hodet. Det er mestringsfølelse(!), men det kan jeg jo finne alle andre steder også...

Sanitet er for meg en blanding av mestringsfølelse, medmenneskelighet og ekte lideskap

Jeg tror jeg vet hva jeg vil gjøre når jeg kommer hjem...

Vivian

Motivasjon

I den siste tiden før vi forflytta oss fra Ørland til Setermoen hadde jeg problemer med motivasjonen. Lange dager, mye venting, telling og mye adm. arbeid gjorde at dagene manglet struktur og sammen med strukturen forsvant store deler av motivasjonen...

Vi har hatt tilbakemelding i laget hvor jeg har fått tilbakemelding på akkurat dette og det er ganske tøff tilbakemelding å få. Jeg har funnet drømmejobben min, men det er ingen dans på røde roser - det kan jeg skrive under på!
Jeg er nok ikke den eneste som føler på tid som svinner henn uten at det resulterer i noe særlig, og motivasjonen til å gi det lille ekstra blir spist opp av behovet for å "flykte fra hverdagen" og inn på rommet. For min del kan det være utrolig energigivende å bare være alene...

Så kom vi opp til Setermoen, det ble lemping og adm. arbeid igjen, men denne gangen gikk det mer glidende. Jeg hadde ting å gjøre når det var "dødtid" og jeg følte at strukturen begynte å ta plass.
At uka gikk fra fem til fire dager økte også motivasjonen betraktelig, for ikke bare ble det en ekstra dag å være hjemme, men det krever også mer struktur å ha færre dager til trening.

Og det har det blitt! :)
Uka som gikk var det casetrening som for meg virkelig føles bærenyttig! Vi har fått tid til å trene på de små tingene og fått nyttig veiledning underveis.
Jeg har fått mye kjøretrening denne uka og jeg føler "Vivian" begynner å komme tilbake. Motivasjonen og gleden over jobben min brer seg som et smil over ansiktet mitt og gjør at jeg igjen klarer å fokusere på det som er viktig: å bli bedre!! Lange dager er ikke noe problem, ettersom vi ikke lenger har dødtid og stemninga i laget har steget..

Det er godt å kjenne at dagene glir litt lettere og at jeg ikke lenger må jobbe med å motivere meg selv!

*Smilende Vivian*

Familie "farvel"

Helga er over og jeg er på tur tilbake til Setermoen. Tre korte dager med mange inntrykk er lagt tilbake...

Hjemme i Breivika var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på skolebesøk til lillesøster, men jeg var også på familiebesøk til mine nærmeste.
Gjemsel, sang og lek med innslag av alvorlige samtaler om helgas tragiske hendelse og min reise til Afghanistan. Vi samlet store deler av familien til tacomiddag på lørdag formiddag og jeg fikk mulighet til å tilbringe tid med så mange som mulig. Godt!

På lørdag dro jeg på besøk til min aller beste venninne. Linn er for meg like viktig som familie og uansett hvor ofte eller sjeldent vi treffes så fortsetter vi der vi slapp. Vi snakker om det aller meste og jeg føler vi forstår hverandre utrolig godt.

Å være sammen med familie og venner betyr utrolig mye for meg, men i helga var det litt mer spesielt. Dette er mennesker jeg ikke har muligheten til å treffe så ofte og det slo meg at det er mulighet for at jeg ikke ser de før jeg er tilbake fra Afghanistan...
Jeg har ingen planer om å bli skadd eller miste livet, ei heller tror jeg at det vil skje men det er noe ved det å utnytte den "siste tiden" best mulig.
For "enn hvis/hva hvis" er selfølgelig tilstede og akkurat det gjorde det enda litt mer vanskelig å si ha det.

I klassen til min lillesøster var det en av niåringene som spurte; synes du ikke det er vanskelig å være så langt unna hjemme?
Og med godt soldathjerte svarte jeg at vi som reiser ut kjenner hverandre så godt og er nesten en familie, så vi føler oss ikke alene selv om vi er langt borte.
Men sannheten er at selvfølgelig vil det være tungt å være langt hjemmefra, jeg kommer til å savne Thomas som jeg kan krype inntil, helgebesøkene til familien, lange turer med hunden min Noah og muligheten til å bare "være". 
Jeg tror det vil være tøft å reise fra det kjente og vite at jeg gir opp en større del av friheten min! På samme tid føler jeg også at det er sant det jeg sa; vi vil ikke bli ensomme, vi har hverandre vi soldatene og det vil alltid være noen som kan gi en klem ved behov eller noen å prate om alt og ingenting med.

Vi tar vare på hverandre, men familien og vennene hjemme vil aldri bli mindre viktig <3


 

Besøk på skolen

Tragedien om det savnede Hercules flyet har siden i går tatt mye av min oppmerksomhet. Jeg tenker på hvordan det har gått, på de fem ombord og deres pårørende, venner og kollegaer.
Tankene surrer å går og jeg tar meg i å lytte til radioen og lese på nettet til enhver tid...

Midt opp i alt dette hadde jeg i dag en fin opplevelse.
Jeg har vært på skolen til min lillesøster Sandra og snakket om Forsvaret og Afghanistan (se tidligere innlegg: "lillesøster"). Barn er herlig engasjerte, nysgjerrige og ærlige. De spør om det de lurer på og er lett å kommunisere med.

Meg og sandra en høstdag

Da jeg kom inn i klasserommet ble jeg møtt av 11 flotte elever og en kjempe klem av min lillesøster. Jeg skal ikke nekte for at jeg kjente litt på nervene, da lærerinnen gikk for å ordne noe og overlot meg til klassen alene. Hvem hadde trodd at 11 niåringer kan være så skremmende?!
Men de åpnet med å stille masse spørsmål og vips gikk ting av seg selv.

Jeg fortalte litt om Afghanistan og hvorfor Norge er der. Hvem jeg reiser ut sammen med og hva som er vår og min oppgave når vi er der.
Etterpå viste jeg frem ulike bilder fra Afghanistan og svarte på mange spørsmål om dyrene, hvordan de lever og om hva vi nordmenn hjelper til med.
Mange gode spørsmål, som jeg tror mange voksne også lurer på, men ikke tørr å spørre!

Jeg fikk også vist frem en video av oss soldatene og gav et bilde på kameratskapet og at vi faktisk er helt vanlige mennesker, men med en litt annerledes jobb.
Til slutt hadde vi en spørsmålsrunde i klassen hvor barna hadde forberedt mange spørsmål som de lurte på. Noen omhandlet også hva vi soldatene spiser og da hadde jeg med drytech og åpnet en pakke for å vise frem. Denne fikk de beholde slik at de kunne prøvesmake etter dagens gymtime, fordi jeg fortalte at "skal en spise så mye mat; ja da må en trene!" :)
Jeg hadde også tatt med noen buffer som vi delte ut på familiedagen, til stor begeistring for barna! 
Og disse ble brukt på bildet som Avisa Nordland tok av oss alle sammen etterpå.

Da jeg skulle dra hjem var det friminutt for barna, så jeg fikk både klemmer, spørsmål og omvisning i skolegården og selv satte jeg meg i bilen med et smil om munnen

Barn er herlige!!

Hercules - for første gang!

Sju timer venting, spill, filmlaging og jobbing med powerpointpresentasjon har fylt noe som fort kunne blitt sju meningsløse timer. 

Å fly Hercules har jeg lært i de to siste dagene at betyr mye venting…

Jeg har visst det ganske lenge, at vi skulle fly Hercules opp til nord og mange har spurt meg om jeg ikke syntes det var spennende. «Neeei», jeg har egentlig ikke tenkt på det som noe annet enn en vanlig forflytning med fly jeg.  Det på tross av at jeg visste vi måtte sitte sideveis og at ørepropper blir utdelt når du kommer om bord. Sikkerhetsbrosjyren blir ikke vist, men heller sendt rundt med en kort forklaring fra sidemann som fikk høre det samme av sin sidemann…

Det er absolutt ingen vanlig flytur for min del! Å selv være med på å laste inn bagasjen, skrive pårørende på en gul lapp du leverer på tur inn i flyet og sitte sideveis, tett i tett med alle i avdelingen er ikke hverdagskost. 

På tross av en stigende kvalme pga. sideveis sittestilling og seter som minnet om hengekøyer,

 føltes det både riktig og militært og en bitteliten stolthetsfølelse kunne kjennes i magen. 

Kanskje mest fordi dette er noe du ser på film, filmer om soldater som hopper ut i fallskjerm eller blir fraktet ut i krigen for så å lande rett i ilden. Herlig dramatisert og langt fra sannheten, men følelsen er likevel tilstedeværende! 

Jeg har flydd Hercules for aller første gang! 

Vivian J. Skoglund

Litt uggen, men veldig bli! :)

Lillesøster

En gang var jeg den yngste i søskenflokken, helt til min bitte-lillesøster kom til verden for ni år siden.

Illustrasjonsbilde.

 Det å være attpåklatt byr nok på en del andre utfordringer enn det gjør for oss som har vokst opp i en jevnaldrendre søskenflokk.
Min lillesøster har ikke hatt en jevnaldrende søster eller bror å krangle med, gråte eller le sammen med. Men hun er heldig å ha søskenbarn og tantebarn i samme alder.
   Som attpåklatt bærer en også fordeler og ulemper av å være bortskjemt, fordi foreldre har gjerne bedre økonomi når de får barn i voksen alder.

Sandra nyter godt av å ha litt ekstra, men hun er på samme tid ei følsom og omtenksom lita  jente.
Som ikke er så lita alikavell....

Sandra vet at jeg skal reise til Afghanistan og har spurt om jeg kan bli skutt.. Hun har snakket mye om meg og det hun oppfatter at jeg skal gjøre i klassen og med lærerne. Hun viser tydelig bekymring for hun vet det er krig i Afghansistan....

For meg kom denne problemstillingen noe overraskende. Jeg hadde ganske enkelt ikke tenkt gjennom at dette påvirket henne også. Hvordan forklarer jeg min ni år gamle lillesøster at jeg skal reise i krig, bruken av våpen og at jeg i værstefall kan bli drept??
Hvor mye forstår hun? Hvor mye kan jeg si?

Det er ikke sikkert det er riktig av meg, men jeg er veldig opptatt av at jeg ikke skal lyve, men skjerme henne så langt det lar seg gjøre.
Nå på fredag skal jeg besøke henne på skolen og snakke med klassen hennes.
Jeg har snakket litt med feltpresten og fått reflektert litt over hvilke spørsmål jeg kan få og hvordan jeg skal besvare dem på en god måte.

Det er vanskelig, det er det ingen tvil om! Så om noen av mine lesere har noen innspill så blir jeg veldig takknemlig!! :)

Å gi slipp

Telling, lining, organisering og pakking...
Det er tid for forflytning og klargjøring for samtrening med resten av PRT'n.

bildet illustrerer lining, tatt i 2008 ( LVabn Tren tr. )

Jeg har sittet våpenvakt i en stor hangar og med PC'n på fanget. Ingen av oss soldatene ønsker å sitte våpenvaktvakt, men i uka som gikk føltes det som en deilig "pust i bakken".
Eneste lydene du hører inne i den store hallen er vifta og vinden som tar i veggene, ganske så avslappende...

Det er litt vemodig å reise fra Ørland! Selv om været innebærer alle fire årstidene på en dag så er det likevel en god plass å være. Luftforsvaret har virkelig tatt godt vare på oss og vi har ikke manglet noe.
På samme tid føles det nok litt tungt for min egen del å skulle være så langt hjemmefra, fordi reisen som brukte å ta to timer nå vil ta mellom sju og ti...
 Kanskje merkelig å være så opptatt av det når en har sagt seg villig til å reise til Afghanistan i seks mnd?!
Kanskje er det akkurat derfor jeg er så opptatt av det?
Før jeg gikk inn i denne stillingen var jeg aktivt deltakende i livet til mine nærmeste. Å ta en dagstur for å hjelpe søstra med å shoppe klær eller bare komme hjem for å gå en tur med mamma og hundene var og er noe jeg setter stor pris på.

I helga fikk jeg kjenne litt på hva valget mitt innebærer for meg selv og familien min..
Det er med en klump i halsen at jeg innser at jeg går glipp av to bryllup, 10-årsjubileum for klassen, toårsdagen til gullgutten min (nevø)... Og det er "bare" noen av de store tingene. Hva med alle de små hverdagsøyeblikkene jeg har valgt å gi slipp på.
Det er ikke anger jeg kjenner, men sorg over å måtte gi slipp på min rolle i hverdagen.

Det er litt som om jeg gir slipp på en del av meg selv, som til nå har vært utrolig viktig for meg.
Jeg synes det er tungt å vite at når jeg kommer tilbake så har mine nærmeste formet en ny hverdag, som jeg er ganske fjern fra.
Jeg vil ikke kunne henge med på hvem som har blitt sammen - og gjort det slutt igjen, eller de små tingene som har skjedd med bygging og endringer som er så små at de ikke blir nevnt, men kan virke så store når jeg kommer hjem...

Det er viktig å få lov å sørge litt over det som går tapt, men så er det viktig å løfte hodet igjen; for jeg gir ikke bare opp en viktig del av meg selv, jeg gir plass for noe nytt og minst like viktig!
Jeg oppfyller et ønske og en drøm om å få bidra og delta i internasjonale operasjoner.


Vivian J. Skoglund