Takk for denne gang - Sees snart!

Det er natt nå. Jeg vet jeg burde ha funnet senga for lengst(!), men det er noe deilig befriende ved å sitte oppe. Jeg er helt alene, alle i huset sover og i stua er det ikke en lyd annet en summingen fra PC ’n. 

Etter 3mnd i Afghanistan nyter jeg den siste dagen alene, før det bærer ned til fellesrom, fellesdusj og matsal med ferdig servert mat. 

Jeg gleder meg til å komme ned igjen! 

Det blir utrolig godt å komme i gang med «hverdagen», jobb, trening og rutiner. Selv om deler av turnusen vår er slitsom er det noe avslappende ved å ha rutiner. Her hjemme flyter dagene og nettene mer eller mindre inn i hverandre. 

Jeg har vært så heldig at jeg har vært kraftig forkjølt halvparten av tiden hjemme. Ikke akkurat overraskende… Jeg har ikke så mange sykedager, for jeg pleier so regel å få det i helger og ferier. 

Det kommer når jeg slapper av og i dette tilfellet hjalp nok klimaforskjellene litt på også ;) Det skal likevel sies at min søsters pleie og oppvarting hadde nok ikke målt seg med noen døgn i en isolatkontainer nede i sandkassa, så jeg kan ikke klage! 

Når jeg kommer ned igjen vil jeg nok bare minnes glade solskinnsdager med gode venner i Oslo, tur og trening med Noah og kosetiden med familien. Forkjølelse, lite trening og gråværsdager kommer til å være glemt om kort tid! 

Takk for denne gang – sees snart igjen!

Vann i Afghanistan er en mangelvare…

Da sier det vel seg selv at det å skulle få oppleve å bade her nede slett ikke er hverdagskost! Så da jeg i nærmere 40 varmegrader kom bak i kennelen og fant en badende Halveis (navnet på en av våre firbeinte arbeidskollegaer), klarte jeg ikke å dy meg; « får jeg lov??»


Og da tålmodige Ingrid gav meg sitt ja tok det ikke lange stunda før jeg bare sto der i sportstopp og boxer – klar for sommerens første bad.

Med et plask var jeg i bassenget sammen med en glad og leken hund og borte var alle tankene på det skittene vannet jeg faktisk badet i.


For hundenes basseng er som en skulle forvente; møkkete(!), fylt med hår og med en noe mindre frisk duft som kommer av at det ikke byttes vann ofte nok.

Likevel fant jeg og Halveis stor glede i det å bade sammen og med en deilig dusj og skrubb i etterkant får jeg vel satse på at jeg slapp «billig» unna noe helseproblematikk ;)


Se bilder fra badeseansen HER

Omsorgen for dyr - En dag i gaten

Du vet du er ei ordentlig hestejente, når du tar deg selv i å trekke inn lukta av eselet til en av arbeiderne i leiren. Lukta av "hest" blandet med frisk luft og gress kan bare forståes av en ordentlig heste/dyreelsker ;)
Bare det å få leie rundt på det, ri på eselet eller klø det bak øret, gir en deilig følelse...

Det å være med og gi omsorg for dyr koster så lite, men gir så utolig mye tilbake! :)

Som heste -og hundejente er lengselen etter å bare "være" med dyr veldig stor! Noe våre tolmodige hundeførere har fått merket mye til. Det har blitt mye mas om å "få være med", både på lufting, bading og det å se hunden i arbeid. Heldigvis er disse hundeførerene våre lidenskaplig opptatt i jobben sin, så de forteller gjerne om hunden(e) sin(e), jobben og treninga de legger til grunn for det gode sammarbeidet med hunden! Selv sluker jeg til meg informasjon og deler bildedlig om min egen fantastiske Noah... ;)

...
Når vi står i gaten jobber vi tett opp mot flere personer med mange ulike oppgaver her på leiren. Vi tuller og ler mye og har en veldig god tone, både med hundeførerne, våre egne som farter inn og ut av leiren og de afghanske arbeiderne. De sistnevnte gir mye av seg selv! De lærer gjerne bort språket sitt og er interessert i å lære noe om vårt land og kulturog i dag har jeg til og med fått lov å ri esel hele tre ganger!
Ikke rart vi bli glade i disse gla-gutta! :)

Nei, livet i gaten er (på godt militært språk) God stemning!

Vivian


pst: skal foresten prøve å fikse noen bilder snart. har fått tatt en masse med disse flotte eselgutta (hingster) "våre" :)

Leave "soldatens ferie"

Det er rart hvordan dagen forsvinner, en etter en. Hvordan noen dager virker uendelig lange, mens andre dager er borte før du rekker å få tenkt deg om.


De første fem ukene har gått fort! Selv om 20. dager på tårnvakt natt ikke er det som får tiden til å "løpe fra deg", så har dagene fått "ben å gå på".
Men noe har endret "prosessen" litt.. Leave, ordet som brukes om soldatens ferie fra Afghanistan, får hjemlengselen til øke i noe grad.

Å være på flyplass-sikring og se kjæresten og gode kolleger reise hjem til Norge, uten å kunne si "hadet" skapte en merkelig følelse i meg.
En følelse blandet av vemod, missunnelse, glede på deres vegne og et snev av ensomhet...
Det er noe med det å se folk reise herfra. Vi lever i en egen boble, isolert fra omverden hvor vi ser de samme folka, løper den samme løypa og går i de samme klærne hver dag. Å se folk reise hjem skaper nok en spenning og forventning hos meg, til hvordan min egen leave/ferie vil bli...

Selv er det enda godt over en mnd til jeg skal forlate sanden og varmen til fordel for frodige Norge!
Jeg kan ikke nekte for at jeg gleder meg til å se familie og venner, grønn natur og kjenne den friske sjøen slå over bena når jeg vasser i fjæra med hunden min Noah.
Men for hver dag her nede blir også gleden større for å komme hjem, så enda venter jeg tolmodig på min tur! :)

Mine første dager i Afghanistan

På søndag gikk jeg opp den berømte "flytrappa".
Etter mer enn tre uker ferie var det faktisk mer deilig enn trist å reise. Tre lange uker med ferie fikk jeg, hvor de to første var utrolig deilig, mens den siste bar mer preg av rastløshet.
Det var på en måte godt med en "litt for lang ferie", for da økte lysten på å reise og savnet etter de hjemme ble litt mer "glemt".

Jeg føler meg utrolig heldig da, det skal sies! For min kjære søster har tatt meg inn i hele to uker, hvor vi har virkelig kost oss! Jeg har også fått mye tid med venner og annen familie, fått oppleve ordenltig norsk sommer, skog og fjell og fått bruke mye tid sammen med min firbeinte følgesvenn. Det er nok den lengste ferien jeg har hatt sammenhengende siden barneskolen - en ny opplevelse! :)

Men nå er jeg altså her!
Reisen gikk veldig greit. Jeg ble kjørt av min snille svigerbror som lasta opp bil med både utstyr og hund og kjørte meg fram og ble med inn på flyplassen. Veldig godt å slippe å reise inn alene synes jeg! :) Selv om jeg vet flere av mine nærmeste gjerne hadde blitt med hvis ikke andre itng hadde hindret dem.

Turen gikk fra Værnes til Gardermoen, hvor jeg møtte mange andre i ørkenuniform. Det var unektelig godt å være tilbake i uniform og mange av de kjente ansiktene fikk meg til å smile litt ekstra! Dette er folk som er mer enn bare en arbeidskollega! :)

Så gikk ferden videre..
Vi var så heldige å være 1/3 av de som bruker å reise, så det var virkelig ikke trangt om plassen. Likevell ødela "reisesyken" for søvnen, så i stedet ble det mye film, prat og en god del halvslumring ;)

Så var vi plutselig i Afghanistan(!).
Jeg hadde lenge trodd jeg skulle få en liten "a-ha opplevelse" når jeg kom ned, men den kom ikke.. I stedet ble jeg gledelig overraska over å kjenne at varmen var deilig og ikke uholdbar som jeg hadde forventa.
Det var før jeg hadde tenkt over hva klokka egenltig var.. *ler*
Den vanvittige varmen har vært her, men det går overraskende greit! Å være blaut av svette er langt bedre enn å være blåfrossen på fingre og tær!

Ellers er det mange nye inntrykk og jeg skal prøve å dele så mange av dem jeg kan - men det er andre ting osm kaller i øyeblikket!

Vivian

Ferie og Fritid!

Folk flyr rundt i gangene, overfylte bagger og zarges kasser er å finne hvor enn du går og det er et uendelig kaos i hele bygget!
For nesten hver dør du passerer spilles det musikk, latter og høylytt ferieplanlegging.
Det er smilende ansikter som haster ut og inn, noen pakker, andre vasker bil og en tredje part prøver å holde styr på noe som ligner en forvirra saueflokk!
En beskrivelse av de siste dagene med administrerende arbeid, pakking, puss og vedlikehold, før vi nå endelig har fått fri! :D

Det har vært en utrolig lett og glad stemning blant "gutta", som tyder på at vi alle trenger en etterlengtet ferie! Friheten skal snart bli byttet ut med 24/7-jobbing og det er godt å få hvilt ut og være sammen med våre nærmeste de siste dagene i Norge!

For min egen del føler jeg for å være impulsiv(!), kjenner at behovet for å gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort er veldig til stedet! Hoppe på et fly uten returbillett, ta en tatovering, overraske et familiemedlem, ta en fest, shoppe.. Det er så utrolig mye jeg har lyst til! Fritid er ikke lenger en selvfølge, det føles som et sårbart privilegium som må nytes til det fulle!

Min første feriedag ble viet til den fantastiske hunden min <3

Det er ingen skam å snu...

Fjellvettreglene

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for været og værmeldingen. 
4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever.
5. Lytt til erfarne fjellfolk. 
6. Bruk kart og kompass.
7. Gå ikke alene.
8. Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

 
Pulken stappa og klar, sekken på ryggen og Noah var ikledd kløv. Endelig var vi klare for skitur, jeg, Thomas og min firbeinte bestevenn Noah :)

Full lasta pulk

Da vi startet var det strålende sol og ikke spesielt mye vind, pulken kjentes lett og humøret kunne ikke ha vært stort bedre! Noah bykset avgårde og var ivrig etter å hilse på både to- og firbeinte i løypa og pistret fortvilt når vi dro han med oss videre. Selv om det bare tok to sekunder før oppmerksomheten var rettet fremover igjen.

Så begynte bakkene å komme. Det skal sies at løypeski ikke er noe særlig egna, når du har 25kg + hengende bak deg i bakker som mer eller mindre går rett opp. På de bratteste stedene måtte jeg ta av meg skiene og gå bakken opp med hjelp av staver. En utfordring jeg ikke hadde forventet, men som er grei å ta med seg!

Mye vind i mot når vi kom opp...

Vi kom oss opp og terrenget begynte å flate ut litt mer. Med lettere terreng økte også vindstyrken og vi måtte ta på oss mer klær for å holde varmen. Noah fikk på seg sokker og så ut til å klare seg fint.
Vi tok en kjapp rast med litt mat, drikke og selvfølgelig kvikklunsj, men da vi startet igjen hadde Noah en merkelig oppførsel!
Han hoppa og bjeffa uten stans, prøvde å sette seg men spratt rundt igjen og slik fortsatte det.. Det tok lang tid før jeg innså hva som var i ferd med å skje, men det har seg slik at puddelen ikke har underpels.. og et understell som henger lett tilgjengelig for en bitende vind!

Tillitsfulle Noah i pulken

Noah skalv og ballene hans var langt kaldere enn hva de burde være...
Vi prøvde mange ting, ekstra ullsokker, hud mot hud og ble til slutt enige om å stoppe og sette Noah i vindposen (nonstopp multipose for hund). Noah ble roligere og la seg ned, men hvordan skulle vi nå forflytte oss?
Vi ønsket å komme halvveis før vi skulle kvelde, for det var meldt snø og dårlig sikt...
Vi tok Noah opp på pulken og prøvde å stroppe han fast, men løsningen var langt fra holdbar i mer enn noen få km. Det var både slitsomt å vanskelig å balansere pulken med en 22kg bevegelig hund oppå.

 Det var problematisk å holde pulken stødig, da Noah til stadighet prøvde å sette seg opp, så vi bestemte oss for å sette oss i vindposen (nød bivuakk). Vi stekte pølser på primusbrenneren til middag og koste oss virkelig! I mellomtiden økte snømengden og vinden og sikten forsvant sakte men sikkert. Avgjørelsen ble tatt, vi skulle bli værende der for natta.

Noah og Thomas steker pølsemiddag

 Selve natta gikk greit! Noah var utslitt og lå i soveposen uten å røre noe særlig på seg. Jeg var bekymra for han og sjekka han jevnlig, men fikk samme resultatet; en tørr og varm Noah som sov!
Selv delte vi, Thomas og jeg, et liggeunderlag og en jervenduk. Vi hadde med oss soveposer, men det var bare jeg som valgte å bruke den, da jeg slet med å få varme i bena. Temperaturen var rundt -10 og sterk vind, men vindposen gjorde at vi klarte å holde varmen natta gjennom og våknet ganske utvilt i femtiden på morgenen.

Jeg og Noah koser ved leggetid

 Det hadde snødd tett gjennom natta og det ble bare en kjapp frokost før vi var klar for ny start.
Jeg kjente godt på kroppen at jeg hadde våknet jevnt gjennom natta, mye pga bekymringene for Noah som tydelig bar preg av at han hadde vært sliten og kald. Også nå på morgenen...
Han fikk sokker, dekken og regndress og fikk gå løs, men det var tungt å gå i 20cm nysnø og umulig å finne løypa.
Vi prøvde oss med kart og kompass, men vi så ikke lenger enn en meter foran nesa på oss selv og fikk lide for at vi ikke hadde gjort et bedre forarbeid kvelden før(!).
Jeg kjente på usikkerheten over å ikke vite hvor vi skulle og ubehaget over å ha ansvaret for en hund som tydelig ikke hadde det på sitt beste.
Etter gjentatte forsøk på å finne veien over fjellet måtte vi ta det tunge valget --> Vi måtte snu!

Her sov vi (duken ligger bak pulken)

Noah godt påkledd!

Av hensyn til Noah var det helt klart et riktig og klokt valgt, han var min uendelige bekymring! Likevel kjentes det ut som et nederlag å "gi opp"! Vi hadde gledet oss stort til å komme opp og kunne se ned på den andre siden. Vi kunne ha ventet til det klarnet for så å finne veien over fjellet, men det kunne ta tid. Noe jeg følte vi ikke hadde...

Litt molefonken og matt snudde vi. Humøret steg raskt når vi begynte å komme tilbake på kjente veier og oppoverbakkene fra dagen før hadde blitt til nedoverbakker;)
Været var variabelt og skiftet stadig, men det føltes trygt å vite at om få timer var vi nede og jeg kunne gi hunden min det han trengte!

Vi gikk jevnt uten stopp, men det gikk ikke fort! Snøen klabbet under skia og jeg med pulken måtte virkelig stake for å få noe som helst gli i nedoverbakkene. Bare i de bratteste bakkene fikk jeg slappe litt av. Likevel var det herlig å kjenne at det bar nedover med oss og det ble lunere jo lenger ned vi kom.
Den hustrige vinden forsvant litt og ble byttet ut med omringende skog som gav ly der vi gikk.

Thomas på tur ned. Begynner å bli bedre sikt her! :)

En kvikklunsj ble delt mens vi gikk og plutselig var bilen der, varm og ventende.
Herlig! Jeg pakket Noah inn i et tykt ullpledd bak i bilen, mens vi lasta inn utstyret.
Vel hjemme fikk han en varm dusj og masse god mat og så ble noen timer på øyet for hele gjengen; Thomas og jeg på sofaen og Noah utstrakt på matta på gulvet.

Slitne, glade og klar for resten av påska

Turen PÅSKA 2012

Familie "farvel"

Helga er over og jeg er på tur tilbake til Setermoen. Tre korte dager med mange inntrykk er lagt tilbake...

Hjemme i Breivika var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på skolebesøk til lillesøster, men jeg var også på familiebesøk til mine nærmeste.
Gjemsel, sang og lek med innslag av alvorlige samtaler om helgas tragiske hendelse og min reise til Afghanistan. Vi samlet store deler av familien til tacomiddag på lørdag formiddag og jeg fikk mulighet til å tilbringe tid med så mange som mulig. Godt!

På lørdag dro jeg på besøk til min aller beste venninne. Linn er for meg like viktig som familie og uansett hvor ofte eller sjeldent vi treffes så fortsetter vi der vi slapp. Vi snakker om det aller meste og jeg føler vi forstår hverandre utrolig godt.

Å være sammen med familie og venner betyr utrolig mye for meg, men i helga var det litt mer spesielt. Dette er mennesker jeg ikke har muligheten til å treffe så ofte og det slo meg at det er mulighet for at jeg ikke ser de før jeg er tilbake fra Afghanistan...
Jeg har ingen planer om å bli skadd eller miste livet, ei heller tror jeg at det vil skje men det er noe ved det å utnytte den "siste tiden" best mulig.
For "enn hvis/hva hvis" er selfølgelig tilstede og akkurat det gjorde det enda litt mer vanskelig å si ha det.

I klassen til min lillesøster var det en av niåringene som spurte; synes du ikke det er vanskelig å være så langt unna hjemme?
Og med godt soldathjerte svarte jeg at vi som reiser ut kjenner hverandre så godt og er nesten en familie, så vi føler oss ikke alene selv om vi er langt borte.
Men sannheten er at selvfølgelig vil det være tungt å være langt hjemmefra, jeg kommer til å savne Thomas som jeg kan krype inntil, helgebesøkene til familien, lange turer med hunden min Noah og muligheten til å bare "være". 
Jeg tror det vil være tøft å reise fra det kjente og vite at jeg gir opp en større del av friheten min! På samme tid føler jeg også at det er sant det jeg sa; vi vil ikke bli ensomme, vi har hverandre vi soldatene og det vil alltid være noen som kan gi en klem ved behov eller noen å prate om alt og ingenting med.

Vi tar vare på hverandre, men familien og vennene hjemme vil aldri bli mindre viktig <3


 

En tøff avgjørelse

Det finnes dager som byr på større utfordringer enn andre..
Det å skulle reise til Afghanistan krever en del tilpassninger og kompromisser i hverdagslivet og jeg har måttet ta et stort skritt for å møte mine kjæreste.

Oscar er min dvergpuddel gutt på litt over året 1år. Han kom til oss når han var 7mnd og var da en redd og stresset liten valp. Nå et halvt år senere har vi fått en ballansert og tøff hund som hanskes opp med storpuddelen vår.
Når vi har han med oss i ferier og helger er han en hærlig hund!
Så kommer ukedagene hvor min travle kjæreste blir alene med begge hundene, da kommer stresset! Oscar klarer ikke lange dager alene og får mer energi enn han kan håndtere, noe som innebærer stress og irritasjon hos min tolmodige samboer og det blir en ond sirkel.

Sirkelen må brytes for at alle parter skal kunne ha en god hverdag og Oscar skal flytte til et flott par som virkelig elsker lillegutt. De kjenner han godt fra før av, fordi de har passet han gjentatte ganger når det har vært behov og Oscar koser seg og slapper av som en stimulert "enehund" :)

Det har vært tøft å måtte gi opp en av hundene, men Oscar har det bedre, Thomas synes hverdagen er lettere og dette nyter Noah (storpuddelen) godt av! Og når gutta mine har det godt, ja da kan jeg konsentrere meg om jobben min! :)

Gutta mine koser seg