Oslo Sommerpark

I et krampaktig forsøk på å få noe ut av den siste feriedagen, ble det bråbestemt at vi skulle til klatreparken på Tryvann.  Med turbuksa på, gode joggesko og regnjakke dro vi avgårde. I lufta var det klare tegn til regn, men motivasjonen for å få en bra dag var likevel svært høy. Vi har vel alle vokst opp med sitatet "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær" ?!


Vi kom inn i lokalet på Oslo Sommerpark og ble tatt i mot av en trivelig dame. Deretter var det innlogging på skjerm og utdeling av utstyr. Siden været ikke smilte i Oslo i dag var vi få folk og fikk derfor en rask sikkerhetsgjennomgang med instruktør. Deretter bar det ut i løypa. Vi startet med lyseblå løype, denne byr på utfordringer men er likevel mest morro. Løypene er gradert med farger og høydekrav, dette gjør det enkelt å finne løypen som passer for seg og sine når en er i parken. Det er skilt og forklaring på hindrene og instruktørene er alltid like ved. Så sikkerheten er det ingenting i veien med. Etter å ha fått varmet opp i lyseblå løype gikk vi over til blå løype. "Tor med Hammeren" bød på betydelig flere utfordringer. Den er høyere over bakken, har høyere vanskelighetsgrad på hindrene og hvert enkelt hinder er lengre og tar derfor lengre tid og er tyngre å forsere.

Etter to runder så vi behovet for energipåfyll og gikk til vaffelbua. Kiosken på stedet har overraskende greie priser og vi ble gode og mette for 50kr hver. I tillegg er det muligheter for å sette seg ned å hvile på innsiden av en stor lavvo. Noe som passet fint i duskregnet i dag.

Etter pausen løp vi gjennom "Frigg", lyseblå løype nummer to. Denne gikk utrolig lett, da den var en forenkla utgave av "Tor med Hammeren". Ville kanskje tatt disse i motsatt rekkefølge ved en annen anledning.

Siden denne løypen gikk så lett, følte vi oss modige nok til å prøve den røde "Brage". Med godt mot klatret vi opp i høyden og etter de to første hindrene klarte jeg så fint å si "denne var jo ikke mye verre enn den blå løypa". De ordene fikk jeg virkelig lov å svelge i meg igjen, for rett etterpå kom det flere utfordringer som gjorde at både kropp og sjel fikk jobbe. Balansering på 18m høyde, slenge seg med tau inn i et nett er noe av det denne løypa byr på.


Jeg kan virkelig anbefale en tur i klatreparken, det er utrolig morro, utfordrende og du kjenner det i kroppen i ettertid. LEK for liten og stor!




En liten illustrasjonsvideo:

Takk for denne gang - Sees snart!

Det er natt nå. Jeg vet jeg burde ha funnet senga for lengst(!), men det er noe deilig befriende ved å sitte oppe. Jeg er helt alene, alle i huset sover og i stua er det ikke en lyd annet en summingen fra PC ’n. 

Etter 3mnd i Afghanistan nyter jeg den siste dagen alene, før det bærer ned til fellesrom, fellesdusj og matsal med ferdig servert mat. 

Jeg gleder meg til å komme ned igjen! 

Det blir utrolig godt å komme i gang med «hverdagen», jobb, trening og rutiner. Selv om deler av turnusen vår er slitsom er det noe avslappende ved å ha rutiner. Her hjemme flyter dagene og nettene mer eller mindre inn i hverandre. 

Jeg har vært så heldig at jeg har vært kraftig forkjølt halvparten av tiden hjemme. Ikke akkurat overraskende… Jeg har ikke så mange sykedager, for jeg pleier so regel å få det i helger og ferier. 

Det kommer når jeg slapper av og i dette tilfellet hjalp nok klimaforskjellene litt på også ;) Det skal likevel sies at min søsters pleie og oppvarting hadde nok ikke målt seg med noen døgn i en isolatkontainer nede i sandkassa, så jeg kan ikke klage! 

Når jeg kommer ned igjen vil jeg nok bare minnes glade solskinnsdager med gode venner i Oslo, tur og trening med Noah og kosetiden med familien. Forkjølelse, lite trening og gråværsdager kommer til å være glemt om kort tid! 

Takk for denne gang – sees snart igjen!

En mnd i Afghanistan

Tenk at jeg har vært i Afghanistan i over en mnd, det føles ikke sånn i det hele tatt. Tiden på Setermoen kjennes både fjernt og nært på samme tid, men det er mer enn 2mnd siden...

Når jeg først kom ned hit til Meymaneh var alt spennende! Forholdene i camp, det Afghanske folket, markedet vi har tilgjengelig inne i camp - ja alt!
Likevel har det ikke tatt lange tiden før ting har begynt å å bli normalen. Arbeidsoppgavene blir en rutine (med fokus på å gjøre en god jobb!), å se afghanere er ikke noe mindre vanlig enn å se folk i uniform.

Jeg har det veldig bra her nede! Vi blir godt i varetatt med all velferden og ting begynner å falle på plass og tiden går overraskende fort! Vi her nede har ikke fridager, vi er på jobb 24/7, selv om noen dager er latere enn andre. Det gjør det tidvis vanskelig å holde styr på dag og dato og vips har det gått ei uke før jeg får ringt hjem!

Så er spørsmålet; når jeg først ringer hjem, hva skal jeg snakke om? jeg gjør jo det samme store deler av tiden og når jeg ikke ser spenningen i det så vet jeg ikke hva jeg skal fortelle. Og kanskje er det litt slik for de der hjemme og?! Det skal sies at jeg setter uendelig stor pris på å høre om hverdagen der hjemme, alle de små tingene gjører at jeg får tatt en liten del i familiens og vennenes hverdag! :)
Så om samtalene blir korte og med lite innhold, så er det stemmen til noen jeg er glad i jeg hører i den andre enden - og det i seg selv er veldig godt!

Savnet er der, men heldigvis er det ikke så mye tid og rom for å savne, det gjør dagene lettere!

Livet smiler til meg :)

I dag tok jeg meg selv i å sitte og smile i bilen på tur hjem for å feire 17.mai.
Jeg nøt synet av en flerfarget himmel og lukten av vår... Det er noe merkelig tilfreds med å kjenne lukta som svir i nesa, blandet med den friske brisen sjøen bringer med seg.

For en tid tilbake gled jeg inn som en del av statistikken over samlivsbrudd i forbindelse med utenlandstjeneste. Det tok mye fokus i en periode og det har vært en spesiell situasjon og skulle flytte og omorganisere "hele livet" i perioden før utreise.
Likevel er det deilig befriende å kjenne at ting sakte men sikkert faller på plass!
Ofte er noen av de tyngste valgene i livet de mest riktige...

Jeg føler nå at jeg har hele livet foran meg!
Sti valgene er mange og jeg står fritt til å velge av det livet har å tilby.
Forsvaret, utdanning eller jobb, Trondheim, Levanger eller Oslo... Det vil jeg tidsnok finne ut av. Jeg nyter friheten av å kunne velge det som måtte føles riktig når tiden er inne! :)

I øyeblikket tenker jeg å nyte de siste dagene før jeg reiser ut med de som betyr noe. For jeg har virkelig en familie jeg er stolt av; lagringsplass, omadressering av post og hundepass har ikke vært noe problem. Selv er jeg overveldet av innsatsviljen mine kjære har for at jeg skal kunne fullføre drømmen min uten ekstra bekymringer.

Jeg føler meg heldig - Livet smiler til meg!

Ønsker alle en flott 17.mai :)

Første uke i frihet er over.

Klokka har passert 08.00 og jeg titter trøtt på klokka, smilet brer seg i ansiktet mitt når jeg innser at jeg kan sove så lenge jeg vil! Herlig!!

Det er en rar følelse å oppleve at verden fungerer som normalt og at alle kjente og kjære løper til og fra jobb, mens jeg selv har ferie midt i mai. Underlig, men ikke no mindre deilig av den grunn!

Jeg hadde store planer om å være impulsiv, men det stoppet med en reise til Oslo... "Å være" har på en måte vært mer enn nok de siste dagene. Nyte muligheten til å slappe av, spille høy musikk og traske rundt i gatene å se på folk. Det er mye underholdning i lite...

Om ikke lenge skal jeg bytte bort friheten min med varme dager i Afghanistan, men for øyeblikket føles det litt fjernt!
En liten pekepinn på at jeg snart må pakke baggen og vende nesa hjem til familien, slik at tankeprosessen får seg et "spark bak".
Det er ikke noe mindre viktig å reflektere over oppdraget nå enn tidligere, det er bare få dager til det vi har trent på blir en realitet...

  

Ferie og Fritid!

Folk flyr rundt i gangene, overfylte bagger og zarges kasser er å finne hvor enn du går og det er et uendelig kaos i hele bygget!
For nesten hver dør du passerer spilles det musikk, latter og høylytt ferieplanlegging.
Det er smilende ansikter som haster ut og inn, noen pakker, andre vasker bil og en tredje part prøver å holde styr på noe som ligner en forvirra saueflokk!
En beskrivelse av de siste dagene med administrerende arbeid, pakking, puss og vedlikehold, før vi nå endelig har fått fri! :D

Det har vært en utrolig lett og glad stemning blant "gutta", som tyder på at vi alle trenger en etterlengtet ferie! Friheten skal snart bli byttet ut med 24/7-jobbing og det er godt å få hvilt ut og være sammen med våre nærmeste de siste dagene i Norge!

For min egen del føler jeg for å være impulsiv(!), kjenner at behovet for å gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort er veldig til stedet! Hoppe på et fly uten returbillett, ta en tatovering, overraske et familiemedlem, ta en fest, shoppe.. Det er så utrolig mye jeg har lyst til! Fritid er ikke lenger en selvfølge, det føles som et sårbart privilegium som må nytes til det fulle!

Min første feriedag ble viet til den fantastiske hunden min <3

Medmenneskelighet

Mandag, tirsdag, onsdag.. wow er det lørdag? Hvilken uke?

Det er mange timer i døgnet på jobb og helger med arbeid som gjør at tidsbegrepet faller litt i fra. Øvelse Faryab er for lengst i gang og skal avsluttes om ikke lenge.
Jeg har sett gutta løpe rundt og gitt bånn gass, mens jeg selv fikk en heller uventet start på øvelsen!

For min egen del har jeg deltatt bare 50% pga familieforhold og har rett og slett gått glipp av mye.Likevel føler jeg ikke noe økt stressmoment for å reise ut og den erfaringen jeg har fått fra øvelsen har vært veldig god!

I begynnelsen av oppsetningsperioden ble jeg intervjuet på P1, hvor jeg fikk spørsmålet; " Føler du at avdelingen har omsorg for sine soldater?!"
Det kan jeg nå svare JA(!) på. Mine sjefer har lagt til rette og vist en enorm forståelse for min situasjon og jeg har fått lov til å bruke den tiden jeg trenger for å komme meg tilbake i gjenge.
Selv om behovet for å være med mine nærmeste har vært stort, opplever jeg støtten som unik! :)

Arbeidsmiljø er utrolig viktig!
Jeg jobber i en avdeling med mange flotte mennesker! Det er ikke mulig å være "bestevenn" med alle, men jeg opplever heller ingen større konflikter mellom enkelt individ!
Selv om fokuset på medmenneskelighet forsvinner litt nå i stresset på å bli "klar" for utreise så glemmer vi ikke at vi skal leve tett sammen frem til desember.
Så til syvende og sist er vi medmennesker like mye som vi er soldater.

På toppen sitter hodet og hodet påvirkes av tanker og tanker av handlinger...

Leken arbeidsdag

I den siste tiden har arbeidsdagene strukket seg over 16timer, og ordet fritid har så godt som forsvunnet fra vårt ordforråd.
Det er merkbart på kroppen at dagene er lange og for mange av oss kan det også kjennes at den lette stemninga tidvis er litt tynget...
At mange av oss ikke hadde lyst å jobbe denne helga er vel heller ikke å legge under en stol, men for min egen del fikk jeg meg en positiv overraskelse!

Familiedagen for PRT`n var på lørdag og vår avdeling skulle bistå med stands og ulike aktiviteter, siden vi allerede har hatt vår familiedag!
Selv skulle jeg ha ansvar for noen lastebiler, som det senere viste seg at den respektive avdelingen selv skulle ta hånd om. For meg betydde det "fritid", og jeg ble hoppende glad ;)
Gleden var kortvarig. Setermoen ikke har mye å by på og alle de andre var å gjorde ulike formål, så da meldte jeg meg like så godt som frivillig til å være barnevakt.

WOW! hoppeslott, sklie, sumodrakter, mekanisk okse - you name it! Gymsalen var gjort om til et lekeparadis!! Det kan vel sies slik at barnet i meg kom frem og jeg hadde det minst like gøy som barna selv!! :)
Å leke sammen med barn var en herlig avveksling fra en ellers så travel dag og mine kollegaer viste seg å være utrolig dyktige barnepassere, så barna også reiste hjem med en god opplevelse!



Når barna hadde reist var det vår tur, vi konkurrerte i hvem som satt lengst på den mekaniske oksen, hvor jeg kom på en skuffende 3. plass (1,14 min). Før vi hadde stafett med "fyllebriller" på. Fyllebriller er briller som gjør at du får samme synet som en med 3 i promille.. noe som resulterte i mye latter blant publikum og deltakere ;)

For en arbeidsdag!

Vivian

Svikter kommunen?

Jeg er opprinnelig vernepleierstudent (se nederst på siden for forklaring),  noe jeg bærer med meg som en del av den jeg er i dag. Dette innebærer også at jeg legger merke til andres ve og vel, jeg er oppmerksom på mine egne følelser og svært opptatt av rettferdighet. Den delen av meg som driver å utvikler seg til å bli vernepleier gjorde meg ekstra oppmerksom på en hendelse tidligere i dag...

 Da jeg var ute og gikk tur med min familie tidligere i dag, gikk vi forbi en bolig som hadde fått navnet «avlastningsboligen». Dette sto påskrevet med et stort skilt og som om ikke det var nok var det skilting helt fra veien, med retning mot huset med navnet «avlastningsboligen»…

En avlastningsbolig er boliger for mennesker som bor under kortere eller lengre opphold med tilsyn av kommunalt ansatte personale. Levanger kommune skriver på sine sider at disse boligene er et av tilbudene som ansees som et avlastningstiltak for personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid.

Er ikke dette et brudd på taushetsplikten fra Levanger kommune sin side?

På Lovdata under Helsepersonelloven kapittel 5. Taushetsplikt og opplysningsrett står dette skrevet;

§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

       Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. 

I mitt syn svikter Levanger kommune grovt på dette område, for hvilken rett har «mannen i gata» å vite hvem som bor i denne boligen og at de eller denne personen har noe ekstra å stri med?

Vivian 



Forklaring på vernepleieryrket:
Vernepleieren bidrar til daglig omsorg med sikte på trivsel, velferd og god helse for den enkelte. Arbeidet er spesielt knyttet opp til personer med utviklingshemming, men vernepleieren jobber også med andre som trenger hjelp, som mennesker med fysisk funksjonshemming, psykiske lidelser, rusproblemer og aldersdemens

Det nærmer seg avreise

Etter påska opplevde jeg det som utrolig tungt å reise tilbake!
Påska var akkurat lang nok til at jeg rakk å få følelsen av "hverdagsliv" og det var deilig å få flere dager sammen med min bedre halvdel og min firbeinte bestevenn!

 Tiden har bare flydd av gårde og nå er det bare snakk om uker før vi går opp flytrappa...
Jeg begynner å innse at det kan bli tyngre enn først ventet å reise fra familie og venner, hverdagslivet, kjæresten og min firbeinte bestevenn!

I den siste tiden har jeg opplevd at den vanlige ha det- klemmen har blitt lengre og den vennlige avskjeden har føltes mer som en siste hilsen...
Jeg har på en måte sagt "ha det" for "siste gang" med min familie nordpå, min lillesøster, far, farmor, onkler og tanter.
Jeg har tatt "en siste fest" med min bestevenninne og vet jeg ikke får sett henne igjen før jeg kommer tilbake igjen, etter seks lange måneder i Meymaneh...

Ikke et sekund angrer jeg på valget jeg har tatt om å reise til Afghanistan, men det er utrolig tungt å ta farvel med familie. Seks måneder virker uendelig lenge!

I påska hadde jeg en helt fantastisk ferie sammen med min kjæreste og hans familie! Det var rent herlig å ha privatliv og mulighet til å bruke tiden på det jeg selv ville og hadde behov for. Og selv om det tok bare få timer på jobb før jeg var tilbake i "modus", var det tungt å reise tilbake igjen.

Jeg minnes presten sitt bidrag under familiedagen, hvor han snakket om at det kanskje ikke var et beste å legge kjærestehelga som det siste vi gjør før vi drar. Det ville kommet til å gjøre reisen enda vanskeligere, for begge parter!
I tillegg er det kanskje slik at noen av oss vil "skyve" partneren litt i fra oss?! Ikke bevisst, men som en handling for å beskytte oss selv litt...

Selv om kjæresten er ekstra kjekk nå og armkroken bedre enn vanlig, så er det kanskje ikke det beste å bli super romantiske nå mot slutten av opptreningsperioden.
Noe som er lettere sagt enn gjort!
Når en treffes så sjeldent så får en jo så lyst å gjøre det lille ekstra for den en er glad i! I hvert fall får jeg det og det kan se ut som om det gjelder for han hjemme også ;)

Hvordan vi løser det, det må vi bare finne ut av! Men jeg skal huske det presten sa; Når en begynner å lure på følelsene sine og om det kommer til å vare, når avstanden kjennes så uendelig stor... Ja da er det kroppen vår som prøver å beskytte oss selv mot følelsene våre med å skyve det gode fra oss...

Meg og min kjære

Det er ingen skam å snu...

Fjellvettreglene

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for været og værmeldingen. 
4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever.
5. Lytt til erfarne fjellfolk. 
6. Bruk kart og kompass.
7. Gå ikke alene.
8. Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

 
Pulken stappa og klar, sekken på ryggen og Noah var ikledd kløv. Endelig var vi klare for skitur, jeg, Thomas og min firbeinte bestevenn Noah :)

Full lasta pulk

Da vi startet var det strålende sol og ikke spesielt mye vind, pulken kjentes lett og humøret kunne ikke ha vært stort bedre! Noah bykset avgårde og var ivrig etter å hilse på både to- og firbeinte i løypa og pistret fortvilt når vi dro han med oss videre. Selv om det bare tok to sekunder før oppmerksomheten var rettet fremover igjen.

Så begynte bakkene å komme. Det skal sies at løypeski ikke er noe særlig egna, når du har 25kg + hengende bak deg i bakker som mer eller mindre går rett opp. På de bratteste stedene måtte jeg ta av meg skiene og gå bakken opp med hjelp av staver. En utfordring jeg ikke hadde forventet, men som er grei å ta med seg!

Mye vind i mot når vi kom opp...

Vi kom oss opp og terrenget begynte å flate ut litt mer. Med lettere terreng økte også vindstyrken og vi måtte ta på oss mer klær for å holde varmen. Noah fikk på seg sokker og så ut til å klare seg fint.
Vi tok en kjapp rast med litt mat, drikke og selvfølgelig kvikklunsj, men da vi startet igjen hadde Noah en merkelig oppførsel!
Han hoppa og bjeffa uten stans, prøvde å sette seg men spratt rundt igjen og slik fortsatte det.. Det tok lang tid før jeg innså hva som var i ferd med å skje, men det har seg slik at puddelen ikke har underpels.. og et understell som henger lett tilgjengelig for en bitende vind!

Tillitsfulle Noah i pulken

Noah skalv og ballene hans var langt kaldere enn hva de burde være...
Vi prøvde mange ting, ekstra ullsokker, hud mot hud og ble til slutt enige om å stoppe og sette Noah i vindposen (nonstopp multipose for hund). Noah ble roligere og la seg ned, men hvordan skulle vi nå forflytte oss?
Vi ønsket å komme halvveis før vi skulle kvelde, for det var meldt snø og dårlig sikt...
Vi tok Noah opp på pulken og prøvde å stroppe han fast, men løsningen var langt fra holdbar i mer enn noen få km. Det var både slitsomt å vanskelig å balansere pulken med en 22kg bevegelig hund oppå.

 Det var problematisk å holde pulken stødig, da Noah til stadighet prøvde å sette seg opp, så vi bestemte oss for å sette oss i vindposen (nød bivuakk). Vi stekte pølser på primusbrenneren til middag og koste oss virkelig! I mellomtiden økte snømengden og vinden og sikten forsvant sakte men sikkert. Avgjørelsen ble tatt, vi skulle bli værende der for natta.

Noah og Thomas steker pølsemiddag

 Selve natta gikk greit! Noah var utslitt og lå i soveposen uten å røre noe særlig på seg. Jeg var bekymra for han og sjekka han jevnlig, men fikk samme resultatet; en tørr og varm Noah som sov!
Selv delte vi, Thomas og jeg, et liggeunderlag og en jervenduk. Vi hadde med oss soveposer, men det var bare jeg som valgte å bruke den, da jeg slet med å få varme i bena. Temperaturen var rundt -10 og sterk vind, men vindposen gjorde at vi klarte å holde varmen natta gjennom og våknet ganske utvilt i femtiden på morgenen.

Jeg og Noah koser ved leggetid

 Det hadde snødd tett gjennom natta og det ble bare en kjapp frokost før vi var klar for ny start.
Jeg kjente godt på kroppen at jeg hadde våknet jevnt gjennom natta, mye pga bekymringene for Noah som tydelig bar preg av at han hadde vært sliten og kald. Også nå på morgenen...
Han fikk sokker, dekken og regndress og fikk gå løs, men det var tungt å gå i 20cm nysnø og umulig å finne løypa.
Vi prøvde oss med kart og kompass, men vi så ikke lenger enn en meter foran nesa på oss selv og fikk lide for at vi ikke hadde gjort et bedre forarbeid kvelden før(!).
Jeg kjente på usikkerheten over å ikke vite hvor vi skulle og ubehaget over å ha ansvaret for en hund som tydelig ikke hadde det på sitt beste.
Etter gjentatte forsøk på å finne veien over fjellet måtte vi ta det tunge valget --> Vi måtte snu!

Her sov vi (duken ligger bak pulken)

Noah godt påkledd!

Av hensyn til Noah var det helt klart et riktig og klokt valgt, han var min uendelige bekymring! Likevel kjentes det ut som et nederlag å "gi opp"! Vi hadde gledet oss stort til å komme opp og kunne se ned på den andre siden. Vi kunne ha ventet til det klarnet for så å finne veien over fjellet, men det kunne ta tid. Noe jeg følte vi ikke hadde...

Litt molefonken og matt snudde vi. Humøret steg raskt når vi begynte å komme tilbake på kjente veier og oppoverbakkene fra dagen før hadde blitt til nedoverbakker;)
Været var variabelt og skiftet stadig, men det føltes trygt å vite at om få timer var vi nede og jeg kunne gi hunden min det han trengte!

Vi gikk jevnt uten stopp, men det gikk ikke fort! Snøen klabbet under skia og jeg med pulken måtte virkelig stake for å få noe som helst gli i nedoverbakkene. Bare i de bratteste bakkene fikk jeg slappe litt av. Likevel var det herlig å kjenne at det bar nedover med oss og det ble lunere jo lenger ned vi kom.
Den hustrige vinden forsvant litt og ble byttet ut med omringende skog som gav ly der vi gikk.

Thomas på tur ned. Begynner å bli bedre sikt her! :)

En kvikklunsj ble delt mens vi gikk og plutselig var bilen der, varm og ventende.
Herlig! Jeg pakket Noah inn i et tykt ullpledd bak i bilen, mens vi lasta inn utstyret.
Vel hjemme fikk han en varm dusj og masse god mat og så ble noen timer på øyet for hele gjengen; Thomas og jeg på sofaen og Noah utstrakt på matta på gulvet.

Slitne, glade og klar for resten av påska

Turen PÅSKA 2012

Familie "farvel"

Helga er over og jeg er på tur tilbake til Setermoen. Tre korte dager med mange inntrykk er lagt tilbake...

Hjemme i Breivika var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på skolebesøk til lillesøster, men jeg var også på familiebesøk til mine nærmeste.
Gjemsel, sang og lek med innslag av alvorlige samtaler om helgas tragiske hendelse og min reise til Afghanistan. Vi samlet store deler av familien til tacomiddag på lørdag formiddag og jeg fikk mulighet til å tilbringe tid med så mange som mulig. Godt!

På lørdag dro jeg på besøk til min aller beste venninne. Linn er for meg like viktig som familie og uansett hvor ofte eller sjeldent vi treffes så fortsetter vi der vi slapp. Vi snakker om det aller meste og jeg føler vi forstår hverandre utrolig godt.

Å være sammen med familie og venner betyr utrolig mye for meg, men i helga var det litt mer spesielt. Dette er mennesker jeg ikke har muligheten til å treffe så ofte og det slo meg at det er mulighet for at jeg ikke ser de før jeg er tilbake fra Afghanistan...
Jeg har ingen planer om å bli skadd eller miste livet, ei heller tror jeg at det vil skje men det er noe ved det å utnytte den "siste tiden" best mulig.
For "enn hvis/hva hvis" er selfølgelig tilstede og akkurat det gjorde det enda litt mer vanskelig å si ha det.

I klassen til min lillesøster var det en av niåringene som spurte; synes du ikke det er vanskelig å være så langt unna hjemme?
Og med godt soldathjerte svarte jeg at vi som reiser ut kjenner hverandre så godt og er nesten en familie, så vi føler oss ikke alene selv om vi er langt borte.
Men sannheten er at selvfølgelig vil det være tungt å være langt hjemmefra, jeg kommer til å savne Thomas som jeg kan krype inntil, helgebesøkene til familien, lange turer med hunden min Noah og muligheten til å bare "være". 
Jeg tror det vil være tøft å reise fra det kjente og vite at jeg gir opp en større del av friheten min! På samme tid føler jeg også at det er sant det jeg sa; vi vil ikke bli ensomme, vi har hverandre vi soldatene og det vil alltid være noen som kan gi en klem ved behov eller noen å prate om alt og ingenting med.

Vi tar vare på hverandre, men familien og vennene hjemme vil aldri bli mindre viktig <3


 

Besøk på skolen

Tragedien om det savnede Hercules flyet har siden i går tatt mye av min oppmerksomhet. Jeg tenker på hvordan det har gått, på de fem ombord og deres pårørende, venner og kollegaer.
Tankene surrer å går og jeg tar meg i å lytte til radioen og lese på nettet til enhver tid...

Midt opp i alt dette hadde jeg i dag en fin opplevelse.
Jeg har vært på skolen til min lillesøster Sandra og snakket om Forsvaret og Afghanistan (se tidligere innlegg: "lillesøster"). Barn er herlig engasjerte, nysgjerrige og ærlige. De spør om det de lurer på og er lett å kommunisere med.

Meg og sandra en høstdag

Da jeg kom inn i klasserommet ble jeg møtt av 11 flotte elever og en kjempe klem av min lillesøster. Jeg skal ikke nekte for at jeg kjente litt på nervene, da lærerinnen gikk for å ordne noe og overlot meg til klassen alene. Hvem hadde trodd at 11 niåringer kan være så skremmende?!
Men de åpnet med å stille masse spørsmål og vips gikk ting av seg selv.

Jeg fortalte litt om Afghanistan og hvorfor Norge er der. Hvem jeg reiser ut sammen med og hva som er vår og min oppgave når vi er der.
Etterpå viste jeg frem ulike bilder fra Afghanistan og svarte på mange spørsmål om dyrene, hvordan de lever og om hva vi nordmenn hjelper til med.
Mange gode spørsmål, som jeg tror mange voksne også lurer på, men ikke tørr å spørre!

Jeg fikk også vist frem en video av oss soldatene og gav et bilde på kameratskapet og at vi faktisk er helt vanlige mennesker, men med en litt annerledes jobb.
Til slutt hadde vi en spørsmålsrunde i klassen hvor barna hadde forberedt mange spørsmål som de lurte på. Noen omhandlet også hva vi soldatene spiser og da hadde jeg med drytech og åpnet en pakke for å vise frem. Denne fikk de beholde slik at de kunne prøvesmake etter dagens gymtime, fordi jeg fortalte at "skal en spise så mye mat; ja da må en trene!" :)
Jeg hadde også tatt med noen buffer som vi delte ut på familiedagen, til stor begeistring for barna! 
Og disse ble brukt på bildet som Avisa Nordland tok av oss alle sammen etterpå.

Da jeg skulle dra hjem var det friminutt for barna, så jeg fikk både klemmer, spørsmål og omvisning i skolegården og selv satte jeg meg i bilen med et smil om munnen

Barn er herlige!!

Lillesøster

En gang var jeg den yngste i søskenflokken, helt til min bitte-lillesøster kom til verden for ni år siden.

Illustrasjonsbilde.

 Det å være attpåklatt byr nok på en del andre utfordringer enn det gjør for oss som har vokst opp i en jevnaldrendre søskenflokk.
Min lillesøster har ikke hatt en jevnaldrende søster eller bror å krangle med, gråte eller le sammen med. Men hun er heldig å ha søskenbarn og tantebarn i samme alder.
   Som attpåklatt bærer en også fordeler og ulemper av å være bortskjemt, fordi foreldre har gjerne bedre økonomi når de får barn i voksen alder.

Sandra nyter godt av å ha litt ekstra, men hun er på samme tid ei følsom og omtenksom lita  jente.
Som ikke er så lita alikavell....

Sandra vet at jeg skal reise til Afghanistan og har spurt om jeg kan bli skutt.. Hun har snakket mye om meg og det hun oppfatter at jeg skal gjøre i klassen og med lærerne. Hun viser tydelig bekymring for hun vet det er krig i Afghansistan....

For meg kom denne problemstillingen noe overraskende. Jeg hadde ganske enkelt ikke tenkt gjennom at dette påvirket henne også. Hvordan forklarer jeg min ni år gamle lillesøster at jeg skal reise i krig, bruken av våpen og at jeg i værstefall kan bli drept??
Hvor mye forstår hun? Hvor mye kan jeg si?

Det er ikke sikkert det er riktig av meg, men jeg er veldig opptatt av at jeg ikke skal lyve, men skjerme henne så langt det lar seg gjøre.
Nå på fredag skal jeg besøke henne på skolen og snakke med klassen hennes.
Jeg har snakket litt med feltpresten og fått reflektert litt over hvilke spørsmål jeg kan få og hvordan jeg skal besvare dem på en god måte.

Det er vanskelig, det er det ingen tvil om! Så om noen av mine lesere har noen innspill så blir jeg veldig takknemlig!! :)

Familiehelg

Denne travle og innholdsrike uka nærmer seg slutten, og tilbake sitter jeg igjen med tanker og minner.

Som jeg skrev på mandag har vi hatt øvelse denne uken, en værhard men spennende og innholdsrik øvelse! Vi har blitt evaluert i de oppgavene vil skal ha når vi reiser ut, i forhold til forventet nivå. Tilbakemeldingen var soleklar; "innertier!!".
Vi er litt over hva som forventet, men er likevell ikke i mål! Det skal fortsatt mye trening og drilling til før vi kan gå opp flytrappa på tur til Afghanistan og Meymaneh.

Like fort som øvelsen var startet, var den over og plutselig var det familiehelg!

Fosna-folket.no - disse to damene har bidratt stort!!

Jeg må bare si at jeg er utrolig imponert over hva de har fått til!
Det har vært ordnet med transport, mat, overnatting og mange dyktige mennesker som har holdt innholdsrike og viktige foredrag.
Vi har fått sett "småflaue" videosnutter av oss selv, vi har fått sett bilder og video av hvordan livet i Meymaneh camp er og vi har fått informasjon om hvilken støtte vi (soldat m/pårørende) har både før, under og etter internasjonale oppdrag!
I tillegg har familiene fått sett utstyret vi benytter oss av og mine fikk en liten prøvetur i IVECO til stor glede for oss alle :)

Selv har jeg hatt med meg en større andel av familien enn mange andre. Jeg skrev tidligere om hvor vanskelig det var å velge og heldigvis ble det ikke mange jeg måtte la være å invitere! :)

Min bedre halvdel, mamma, stefar, to søstre, pappa og farmor stilte opp. Dessverre fikk den ene søstra mi og min stefar bare til å være med deler av lørdagen, men jeg setter utrolig stor pris på at de valgte å kjøre den lange veien for å være sammen med meg/oss på en dag jeg anser som viktig.
Min flotte stefar er selv tidligere FN soldat og har nok vært en inspirasjon for min del. Jeg var bare 15år den gangen jeg bestemte meg for å begynne i militæret, og informasjonen kom gjennom hans fortellinger fra sine reiser.

Min kule søster som soldat!

Veteran - et ord vi fikk smake litt på...
For meg kjennes det fryktelig merkelig å skulle bli omtalt som veteran når jeg kommer tilbake. Det er jo et uttrykk som brukes om eldre mennesker med alpelue?!
Det er det altså ikke! Vi fikk høre litt om de ulike organisasjonene som støtter opp om oss som veteraner og et av stikkordene de brukte mye var anerkjennelse....
Jeg vet ikke om det har slått meg hvor viktig det egentlig er, men når min sjef sto frem foran alle pårørende og omtalete bloggen min som "bra- og verd å lese", da ble jeg både overrasket og glad! Det var for meg en stor annerkjennelse for meg og den jobben jeg legger i bloggen min!

Igjen så er det alltid de nærmeste sin annerkjennelse som er viktigst. Og mine nærmeste har i helgen vært raus å dele med meg hvor stolt de er av meg og det valget jeg har tatt.
Det er så utrolig godt! Jeg vet det er tungt for dem at jeg reiser, jeg vet også at det kan være vanskelig å se det positive i det! Men de støtter meg fult og helt og jeg føler meg utrolig heldig!
Det er tross alt værre å være den eller de som sitter igjen hjemme, vi soldatene reiser ut som en stor gjeng venner og familie og vi har en jobb og gjøre!

Tusen takk til min kjære familie som har stilt opp for meg!
Det er dere som gjør det mulig for meg å reise ut :)

Min tøffe kjæreste prøver som som topcover :)

Redsel

Som sikkert de aller fleste har fått med seg har det vært litt i media om demonstrasjonen rundt Meymhane leir, hvor en nordmann og 12 sivile ble skadet.

Rasende demonstranter angriper norsk Afghanistan-leir

Her angriper demonstrantene den norske leiren

Når det først kom i media kjente jeg litt på kroppen at dette ble "nært". Vaktholdet av leiren vil være vårt ansvar når vi reiser ut, så det kan like gjerne være vi som havner i en lignende situasjon...  Det er ikke noe tvil om at jeg blir ekstra oppmerksom på nyhetsbildet og da spesielt i Afghanistan, nå som jeg skal reise ut!

Nyhetsbildet er nok ikke bare mer interessat for meg, og min samboer og familie følger også ekstra godt med.. Torsdagskveld fikk jeg både melding og telefon med bekymret undertone. De vet det ikke er meg som er der nede, men tanken på at det kunne ha vært det er  nok ganske så skremmende. Jeg kan forstå det! For deres fokus er jo meg og det å få meg hel og frisk hjem igjen, mens mitt fokus ligger på de arbeidsoppgavene vi skal ha når vi kommer ut. Hendelsen skaper spenning og en form for nysgjerrighet hos meg; hvordan vil vi klare å løse oppdraget? Ville vi ha handlet likt? Hva kan vi som en enhet og jeg som "kåre-enkeltmann" forberede oss på en lignende situasjon?

Når jeg har et mål og noe å rette "Blikket opp og frem imot", ja da kjenner jeg ikke på redselen. Jeg forventer å bli redd og stresset i en lignende situasjon, men  at fokuset vil redusere stresset ned til et sunt nivå og at etterbriefen vil håndtere den reaksjonen som vil komme i etterkant.

Min redsel og stress kan og vil jeg, med god hjelp av mine medsoldater, håndtere, men mine kjære må håndtere det hele uten å ha et mål med situasjonen... Det er litt tøft å vite at jeg påfører dem dette, men ser frem mot familiedagen og håper den kan bidra til å lette noen hjerter. 

Prinsessa

I (nesten) hver eneste jente tror jeg det finnes ei "prinsesse"..
Jenta som drømmer om en "ridder på hvit hest i rustning", om askepott bryllup og om å være ballets dronning...

Jeg er en av disse jentene! :)

Til hverdags liker jeg å fylle dagene med grønntjænest (jobben min), turer i skog og mark, kampen om å nå den høyeste fjelltoppen, trening og lek.
Men når f.eks. julebordsesongen begynner, da er det tid for å hente frem det aller mest feminine i meg, og ønsket om å bli "ballets dronning" følger tett på..

Hvorfor i alle dager kom dette opp i denne "grønnkledde-bloggen"?!
Jeg synes det er viktig å vise at jeg og mange av de andre jentene i Forsvaret faktisk er jenter!
Når helga kommer er det gøy å ta på litt ekstra sminke, bruke parfyme og kle seg etter moten. Det er hærlig å få vise mine feminine sider og tillate meg selv å se dårlige chick-movies på TV'n :)

Kanskje spesielt gøy er det med kjoler og sminke i disse dager, fordi min søster er vordende brud og jeg er så heldig å få ta del i hennes glede! :)
Og så klart, jeg får jo også prøvd en del kjoler..
Det er gøy det!! :D

Hadde lyst å legge ut flotte bilder av den vordende brud.. men det må vente pga brudgommen :)