Som kvinnelig soldat i Afghanistan

Som kvinnelig soldat hjemme i Norge, er det mest yngre barn og eldre som er nysgjerrige og viser ekstra interesse for oss jentene kledd i uniform.

Her nede har jeg fått oppleve noe nytt; andre soldaters interesse!
Her om dagen opplevde jeg å bli spurt om å få bli tatt bilder av når jeg sto med full utrustning, både av sivilarbeidere i camp og soldater fra andre nasjoner. En litt spesiell, men morsom opplevelse å ha noen som vil «pose» og bli tatt bilder av sammen med «lille meg».


De er jo ikke ukjent med kvinner i Forsvaret selv, så helt hva som er årsaken vet jeg ikke. Kanskje er det ikke så vanlig at damer løper rundt med alt utstyret på kropp. Uansett ble det en utrolig trivelig dag, hvor jeg kom i snakk med mange nye mennesker! :)



*kjendis Vivian* ;)


Bildet av meg som titter utover det vakre landskapet i Metmaneh finner du HER

Afghansk kultur...

bildet er hentet fra www.forskning.no

Jeg er utrolig spent på hvordan jeg opplever den afghanske kulturen når jeg først kommer ut.
Vi har snakket mye om hvordan vi skal opptre for å vise respekt for folket og kulturen deres.
Mye er selvfølgelig sunn fornuft og vanlig folkeskikk, men det er også mye vi som nordmenn ikke ser på som dagligdags.

Afghanere spiser med høyre hånd og bruker den venstre til mer "skittent arbeid". Det betyr for oss at vi gjerne må tenke over hvilken hånd vi spiser eller håndhilser med i samvær med afghanerene. Dette på tross av vår vane hvor vi gjerne hive i oss maten med begge hender, på kortest mulig tid..

Det er også viktig å tenke på fremtreden ovenfor folket vi "innvaderer" landet til. Ved anledning bør vi ta av oss briller og gjerne hjelm/caps (om mulig) for å vise øyne og ansikt. Å skjule øynene bak mørke glass eller under en skjerm kan for en afghaner virke respektløst, for Gud/Allah kan ikke se sjelen vår gjennom skjermen og brillene.

Religion er for afghaneren en selvfølge, det er deres levemåte. Å skulle si at du er ikke-troende kan virke helt uforstående! Er du derimot kristen har du en tro med samme utgangspunkt og Gud som Islam, noe som blir høyt verdsatt!

Når vi tar for oss religion så kommer gjerne ekteskap inn i bildet. For det afghanske folket så er det litt "å være eller ikke være", enten er du gift, eller så leter du etter den rette. Kjæreste, samboerskap og forlovelse er helt ukjent, så det har vi fått fortalt at ikke nytter å forklare. Ring på fingeren betyr gift(!), finger uten ring betyr at du fortsatt søker etter den rette.

Det med ekteskap bringer mine tanker inn på kvinnens rolle. Selv om vi har blitt fortalt at kvinnen har en sentral rolle i familien, er hun også mannens eiendel.
Kvinnen får ikke vise seg uten burka for andre enn mannen og familien, noe annet ville føre til skam over familien, som igjen ville ført til offentlig avstraffelse av kvinnen. Straffen kunne vært en omgang juling eller noe så drastisk som steining...

Jeg kjenner enda på følelsen jeg fikk da dette ble delt under prestens time ...
Er det noe jeg setter spørsmålstegn ved for hvordan jeg kommer til å håndtere er det en slik situasjon. Reel mishandling, gjennomført som den største selfølge i påsyn av andre som ikke gjør noe..
Jeg grøsser ved tanken!
Det vil selfølgelig komme føringer på hvordan vi skal håndtere en slik situasjon, men det handler også om samvittigheten.. Vi skal kunne leve med det i etterkant!
  Nå er det absolutt ikke en selfølge at vi vil oppleve en situasjon som dette, men klumpen i halsen tvinger meg til å se meg selv i speilet og reflektere over "hva hvis.."


For ikke å spore helt av, lar jeg denne refleksjonen ligge litt..

Bildet er hentet fra www.kulturnatta.no

Kvinner i Afghansitan får ingen utdanning etter fylte 8år. Det vil si, alt de lærer etter dette lærer de av sine mødre, bestemødre og andre familiemedlemmer. En mann/far vil bare snakke om antall barn etter hvor mange guttebarn han har, bare disse har en verdi.
Å være kvinne virker for meg som om det handler om å ikke skulle påføre familien skam...
Skulle kvinnen bli antastet er skammen hennes, ikke den som antastet. Blir kvinnen beglodd er det hun som må bære skammen og bli straffet for det..
Dette innebærer at spesielt mannlige soldater må unngå å se direkte på en kvinne, passe på hvordan han opptrer når det er kvinner i nærheten og alltid henvende seg til mannen først.

Det er mye å tenke på og mange føringer for oss som soldater og kanskje spesielt for de mannlige soldatene...
Når kvinnen er så satt tilbake i Afghanistan, hvordan vil det være for meg som kvinnelig soldat...

Bildet er hentet fra tidsskriftet.no

Sykdom

Etter mer enn tre dager sengeliggende kjenner jeg "maura" krype i kroppen.
Det er en blanding av at kroppen sier "stopp" og samvittigheten som "ønsker å komme i gang".
Det er vanskelig å være syk når jeg vet at for hver dag jeg er borte, går jeg glipp av lærdom som jeg og vi, som et lag, er avhengig av.

"Helsa må alltid komme først" sa min mor da jeg var lita, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gikk på skolen med feber, i ren trass! For hvis jeg ikke gikk på skolen, ja da fikk jeg heller ikke dra i stallen!
Nesten hver gang endte det opp med at når skoledagen var over måtte jeg rett i seng, fordi kroppen ikke orka mer...

Jeg har begynt å lære litt, men fortsatt er det tungt å sitte hjemme og vite at jeg går glipp av viktig læring, både som enkeltmann og lagsmedlem.
Kanskje henger mye i det at jeg ikke føler det er aksept for å være syk i Forsvaret?!
Vi skal på en måte være så tøffe at vi skal gå med oppbrett når det høljeregner, beret i 30 minusgrader og feber er ingen hindring. Det er mulig jeg referer til førstegangstjenesten, men jeg føler likevel det er veldig tilstede også i Forsvarets "ansatt-kultur".

Jeg sier ikke at dette bare er negativt. I den sivile kulturen er det for eksempel mer akseptabelt å være hjemme pga influensa enn samlivsbrudd. På nettsiden ledernett blir det fortalt hvordan vi som lever i nordiske land er mest liberale i forhold til sykefravær, noe jeg også tror kan ha en negativ ending. Jeg har flere ganger overhørt folk "skryte" over at de bare sier de er syke til arbeidsstedet, fordi de heller vil sove lenge, eller er fyllesyk...
Når aksepten blir for stor, tror jeg også det blir større rom for å utnytte denne aksepten...

Videre sier nettstedet www.ledernett.no at det er en klar tendens til at folk som jobber mange timer i uken aksepterer mindre enn de som jobber få timer, og kvinner er generelt mer aksepterende enn menn.
Kanskje er det akkurat derfor at kulturen er slik den er i Forsvaret?

Det blir ofte lange timer, vi jobber i grupper der vi er avhengig av hverandre, mine prestasjoner er synlig i den større gruppen, Forsvaret er mannsdominert, samholdet er kanskje større og ergo spiller samvittigheten mer inn når det kommer til sykefravær?

Jeg sier ikke at det er slik, men at jeg oppfatter det på denne måten!
Det er viktig å finne en balanse, men hva skal til?
Samholdet og det mannsdominerte "holder oss i øra", så kanskje kan større aksept for sykdom komme med et økt antall kvinner i Forsvaret?

Intervju

"Hei kom bort hit, det er en her som vil intervjue deg"
"Hæ? Kødder du? Du kødder nå?"
"Nei, dra deg hit, asap!!"
Litt fortumla og litt irritert for at jeg ikke fikk spise, jeg trodde jo dette var tull...


Jeg ble intervjuet av radio P1 i går.
Det vil si, jeg trodde jeg ble lurt og hadde ikke helt forventa å faktisk møte en radiomann når jeg trappa opp på avtalt sted...
Litt fomling og enda mer nerver ble det nok, da jeg skulle gjennomføre mitt første "offentlige" intervju (ler litt).

Vi har akkurat hatt brief om hvordan vi skal opptre i media, nettvett og om hva en faktisk har lov å fortelle. Dette opptok mine tanker en hel del under intervjuet.

Siden dette var radio, men ikke direkte, ble det tatt opp med båndopptaker mens samtalen gikk. Jeg måtte svare på spørsmål om hvordan og hvorfor jeg ville reise til Afghanistan, om jeg følte at Forsvaret har omsorg for oss som soldater, hvordan der er for meg som jente osv.
Jeg følte at mange av spørsmålene var standard, men det er likevel utrolig vanskelig å svare på spørsmål om hvorfor en reiser ut.

Det er mange tanker rundt det å reise ut og det har jeg nok også nevnt tidligere. Den største årsaken til at temaet Afghanistan blir vanskelig er gjerne familie. Jeg synes rett og slett det er vanskelig å rettferdiggjøre dette ovenfor dem!
Det er ikke jeg som sitter igjen hjemme med tankene og bekymringene. Jeg vil jo være ute for å gjøre en jobb og er på en måte "i situasjonen". Da er det nok mye vanskeligere å sitte hjemme og være uviten om hva som faktisk skjer der nede...

Det er bare enkelte ting som er vanskelig å forklare! Jeg vet ikke om det gjelder andre, men noen ganger så er det bare noe som føles riktig, uten at en helt klarer å sette ord på det!
Så klart tror jeg på den jobben Forsvaret gjør i Afghanistan, og på tross av medias negative fremstilling har det faktisk skjedd store positive endringer!!
Sjekk bloggen til sjef Luftkrigsskolen Oberst Fauske og innlegget: Afghanistan
Jeg reiser også ut fordi samholdet og kameratskapet i Forsvaret gir meg utrolig mye! Jeg reiser ut for å teste meg selv, se om det vi lærer faktisk fungerer og søken etter spenning. Bak det hele ligger det mye stolthet! Stolthet av å delta i noe større en meg selv, og håp & drømmer om en videre karriere i Forsvaret.


Etter intervjuet ble jeg informert så snilt om at P1 "bare" har 700 000 lyttere..
Kan vel si det slik at jeg har gått gjennom intervjuet i hodet mitt mange ganger i etterkant av den hyggelige informasjonen (ler litt). Enn om jeg sa noe galt? Eller hva om jeg blir oppfattet feil?
*paranoid* Neida, det gikk vel greit! Men litt "sceneskrekk" har jeg jo, selv om jeg ser på det som en tillitserklæring at jeg blir spurt om å representere en del av Forsvaret!

Fredag

Det er utrolig hvor fort en uke faktisk går.
Kjedsomhet er et ikke-tema når en er på oppsetning! :)

Fredager kan for meg fremstå som litt rotete, det er mye som skal gjøres og mye organisering.
Og organisering, det tar tid!! Og når ting tar tid blir det venting og ergo stress mot slutten!
For en ting er ihvertfall sikkert, og det er at hver og en av oss er klar for helg når  vi kommer til Fredag! ;)

I dag har det imidlertid vært litt annerledes! Ting begynner å falle på plass og det var ingen "dødtid" i dag. Ut å leke krig (les: stridsteknikk),kort lunsj, infomøte og GOD HELG! hærlig :))

det er rart hvor hjemmekjær en blir når en lever borte fem dager i uka. Ihvertfall kjenner jeg mye på at det å reise bort i helgene blir tyngre, og behovet for å "gjøre ingenting" større.
Kjæresten blir bare kjekkere og kjekkere og familien enda litt viktigere! ;)
   Det føles unaturlig at jeg som bare er 25år må tenke på død, testamente og arv.. Arv?! det er jo noe en får etter besteforeldre og foreldre når de en gang blir gammel og går bort..
Jeg kan ikke nekte for at det er en psykisk påkjenning å skrive "det siste brevet"..

Det hender jeg tar meg selv i å tenke "hvorfor i alle dager gjør jeg dette?", men tankene er flyktige og blir aldri værende lengre enn i korte stunder.
    Jeg ser ikke på det som en svakhet at disse tankene kommer, det er heller en del av den prosessen jeg og mange andre må igjennom for å bli klar for utreise! Det er viktig å reflektere, snakke litt med familie og venner om "enn hvis..."
For meg er det veldig viktig at jeg selv er åpen mot familien om jeg jeg tenker og føler, om den reelle situasjonen der nede og hva som kan skje.
Jeg ønsker å snakke om hva som kan skje om jeg blir skadet, eller om jeg i værste fall skulle dø. Det er en form for forberedelse, selv om jeg ikke tror det er mulig å bli helt forberedt på at noen nære skal gå bort.

I den samme prosessen tenker jeg også mye på hvordan det vil være å reise ut som norsk kvinnelig soldat, i et land som Afghanistan. Hvor kvinner er eiendeler og skal være helt tildekt. Hvor skjegg (aller helst grålig) er respekt og hvor religion settes så høyt...

På www.forsvaret.no blir dette skrevet om KVINNER I INTERNASJONALE OPERASJONER:
Forsvaret mener det er viktig å ha jenter i internasjonale operasjoner da oppdragene ofte er i strøk hvor kulturen er ulik vår. Eksempelvis kan norske soldater være i land hvor kulturen tilsier at kvinner og menn ikke snakker sammen med mindre de er i familie. I disse strøkene kan norske, mannlige soldater ha vanskeligheter med å komme i kontakt med kvinnene. Det er problematisk da kvinner kan sitte med mye viktig informasjon. Å ha kvinner på laget i internasjonale operasjoner gjør at flere oppdrag kan løses, og at de løses på en bedre måte.

Jeg tror det er utrolig viktig å vise mangfold! Å vise at kjønnene jobber godt sammen, at vi er en enhet og gjør oss synlige for en kultur hvor kvinner er eiendeler.
At jeg har muligheten til å bidra på dette området synes jeg er stort!
Vi lever tross alt i 2012 og det er trist å se at det  fortsatt er land som ikke har likestilling...

Xkromosom

"Menn har ett x-kromosom og jenter har to. Forsvaret
trenger flere x-kromosomer for å få det mangfoldet
som er ønskelig for at Forsvarets oppgaver skal løses
på en best mulig måte."

Dette er Forsvarets "salgstriks" for å få flere jenter inn i "grønt"...

Fullført førstegangstjeneste​ ​ ​ ​ ​
	​Kvinner fullført	Menn fullført​	Fullført totalt​	Prosent kvinner​
​2009	642​	6959​	7601​	8,4%​

I 2009 var det 8,4% jenter i førstegangstjenesten..
Et tall som forteller mye om hvor mannsdominert hverdagen i Forsvaret faktisk er. Ikke uforventa, men kanskje en tankevekker?
Har vi jenter og kvinner noe å bidra med? Og hva bidrar vi med?

Tallene som er hentet fra www.forsvaret.no sier ingenting om hvor stor prosent kvinner som jobber i Forsvaret, men at det var​15,2%  jenter som tok befalsutdanning i 2009. Et tall som er langt bedre enn hva som er tilfelle i førstegangstjenesten.
Hva det kan skyldes?
Jeg tror det handler om at jenter som velger å gå inn i Forsvaret er målrettet og ønsker å oppnå noe med sin tid i Forsvaret. Enten det er for å skaffe poeng til fremtidig utdannelse, en god attest for yrkeslivet eller en videre karriere i Forsvaret, er det en verdifull og lærerrik tid!


Lange dager og mye utendørs aktivitet, fysisk trening, tung opp-pakning , mat som smaker "papp" og lite privatliv er noe av det som tilbys i Forsvaret.
Det er når du "hater mest" du lærer, mestrer og utvikler deg selv best...
"Det er motgang som gir medgang" bruker farmor å si. Og det har hun virkelig rett i! For det er ingen steder jeg føler meg mer hjemme. Det er ingen andre mennesker jeg føler meg så vel med, som disse gutta jeg deler hverdagen med.
De har pågangsmot, ståpåvilje, godt humør, om enn noe tørr humor (ler). De "sparker meg bak" når jeg trenger en "dytt", de gir meg rom for å ikke alltid mestre og ros når jeg gjør gjør noe bra!
    Forsvaret har en fantastisk kultur for direkte tilbakemledinger! Enten det er konstruktiv kritikk eller ros!
Her har det sivile samfunn virkelig noe å lære!!

Hva med de negative sidene?

Forsvaret er ikke for alle, men det tror jeg gjelder uansett kjønn!
Som eneste jente blant så mange menn kjenner jeg innimellom savnet etter en kvinnelig kollega å dele frustrasjon og gleder med. Vi jenter tenker ofte ulikt fra gutta, som for det meste er positivt(!), men kan også være frustrerende! Det er klart mange mannsstemmer høres bedre, enn en enkelt kvinnestemme.. Tilretteleggingen for kvinner har likevel kommet langt!
Vi har større behov for tilrettelegging for intimvask og hygiene i felt, og vi trenger lengre tid når vi med fullt vinterutstyr må "lette på trykket"..
Vi hevder oss også på mange områder! Vi tar igjen for de områdene vi er svake på!
"bak en hver stor mann står en sterk kvinne"
Jeg tenker litt slik om oss damer i Forsvaret; vi gjør rett og slett gutta bedre i jobben sin!! ;)

Som jente i mitt lag føler jeg at jeg kan bidra positivt på flere måter.
Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg er god på organisering, jeg jobber godt i samarbeid med andre og er en omsorgsfull person.
Jeg er derimot dårlig på å presse meg selv fysisk, men evner å gjøre det når det er for laget! Når mine prestasjoner påvirker flere enn meg selv, yter jeg mer i frykt for å skuffe lagskamerater. Og på den måte gjør laget meg bedre.

Jeg tror også at vi jenter som går inn i et mannsdominert yrke har evnen til å få en gruppe til  å prate mer åpent. Vi ufarliggjør det å være "feminin",og det å snakke om følelser faller naturlig for oss. Kanskje er det også lettere for noen av gutta å snakke om problemer med en jente, enn en annen gutt?!
   Vi kan jo tenke oss hvordan det er for oss jenter/kvinner å få menn inn i helsevesenet.. Ingen tvil om at disse tøffe og myke mennene er et sunt tilskudd! Menn myker opp stemningen i et kvinnedominert yrke, på samme måten som vi jenter/kvinner gjør det i et mannsdominert.

Når jeg tenker på oss jenter i Forsvaret er det lett å tenke at det er prat og "organisering" vi er gode på.. men mange jenter  gjør det svært godt på skytebanen, vi hevder oss blant gutta på kjøring, som hundeførere, sanitetspersonell og er generelt i stand til å hevde oss blant de fleste gutta.
  Det er en kjent sak at vi jenter har mindre å stille opp med gutta rent fysisk, og det er derfor enkelte stillinger i Forsvaret som ikke er mulig å nå for "alle av oss", men det er det gjerne ikke for gutta heller! Jeg berømmer disse tøffe jentene som når målet om å bli jagerpilot, brannmann (les: brannkvinne) og andre yrker det er lett å se på som "uoppnåelige"

Det er ingen tvil om at VI JENTER DUGER!
....Og jeg anser oss som en ressurs for Forsvaret!!