Medmenneskelighet

Mandag, tirsdag, onsdag.. wow er det lørdag? Hvilken uke?

Det er mange timer i døgnet på jobb og helger med arbeid som gjør at tidsbegrepet faller litt i fra. Øvelse Faryab er for lengst i gang og skal avsluttes om ikke lenge.
Jeg har sett gutta løpe rundt og gitt bånn gass, mens jeg selv fikk en heller uventet start på øvelsen!

For min egen del har jeg deltatt bare 50% pga familieforhold og har rett og slett gått glipp av mye.Likevel føler jeg ikke noe økt stressmoment for å reise ut og den erfaringen jeg har fått fra øvelsen har vært veldig god!

I begynnelsen av oppsetningsperioden ble jeg intervjuet på P1, hvor jeg fikk spørsmålet; " Føler du at avdelingen har omsorg for sine soldater?!"
Det kan jeg nå svare JA(!) på. Mine sjefer har lagt til rette og vist en enorm forståelse for min situasjon og jeg har fått lov til å bruke den tiden jeg trenger for å komme meg tilbake i gjenge.
Selv om behovet for å være med mine nærmeste har vært stort, opplever jeg støtten som unik! :)

Arbeidsmiljø er utrolig viktig!
Jeg jobber i en avdeling med mange flotte mennesker! Det er ikke mulig å være "bestevenn" med alle, men jeg opplever heller ingen større konflikter mellom enkelt individ!
Selv om fokuset på medmenneskelighet forsvinner litt nå i stresset på å bli "klar" for utreise så glemmer vi ikke at vi skal leve tett sammen frem til desember.
Så til syvende og sist er vi medmennesker like mye som vi er soldater.

På toppen sitter hodet og hodet påvirkes av tanker og tanker av handlinger...

Leken arbeidsdag

I den siste tiden har arbeidsdagene strukket seg over 16timer, og ordet fritid har så godt som forsvunnet fra vårt ordforråd.
Det er merkbart på kroppen at dagene er lange og for mange av oss kan det også kjennes at den lette stemninga tidvis er litt tynget...
At mange av oss ikke hadde lyst å jobbe denne helga er vel heller ikke å legge under en stol, men for min egen del fikk jeg meg en positiv overraskelse!

Familiedagen for PRT`n var på lørdag og vår avdeling skulle bistå med stands og ulike aktiviteter, siden vi allerede har hatt vår familiedag!
Selv skulle jeg ha ansvar for noen lastebiler, som det senere viste seg at den respektive avdelingen selv skulle ta hånd om. For meg betydde det "fritid", og jeg ble hoppende glad ;)
Gleden var kortvarig. Setermoen ikke har mye å by på og alle de andre var å gjorde ulike formål, så da meldte jeg meg like så godt som frivillig til å være barnevakt.

WOW! hoppeslott, sklie, sumodrakter, mekanisk okse - you name it! Gymsalen var gjort om til et lekeparadis!! Det kan vel sies slik at barnet i meg kom frem og jeg hadde det minst like gøy som barna selv!! :)
Å leke sammen med barn var en herlig avveksling fra en ellers så travel dag og mine kollegaer viste seg å være utrolig dyktige barnepassere, så barna også reiste hjem med en god opplevelse!



Når barna hadde reist var det vår tur, vi konkurrerte i hvem som satt lengst på den mekaniske oksen, hvor jeg kom på en skuffende 3. plass (1,14 min). Før vi hadde stafett med "fyllebriller" på. Fyllebriller er briller som gjør at du får samme synet som en med 3 i promille.. noe som resulterte i mye latter blant publikum og deltakere ;)

For en arbeidsdag!

Vivian

Svikter kommunen?

Jeg er opprinnelig vernepleierstudent (se nederst på siden for forklaring),  noe jeg bærer med meg som en del av den jeg er i dag. Dette innebærer også at jeg legger merke til andres ve og vel, jeg er oppmerksom på mine egne følelser og svært opptatt av rettferdighet. Den delen av meg som driver å utvikler seg til å bli vernepleier gjorde meg ekstra oppmerksom på en hendelse tidligere i dag...

 Da jeg var ute og gikk tur med min familie tidligere i dag, gikk vi forbi en bolig som hadde fått navnet «avlastningsboligen». Dette sto påskrevet med et stort skilt og som om ikke det var nok var det skilting helt fra veien, med retning mot huset med navnet «avlastningsboligen»…

En avlastningsbolig er boliger for mennesker som bor under kortere eller lengre opphold med tilsyn av kommunalt ansatte personale. Levanger kommune skriver på sine sider at disse boligene er et av tilbudene som ansees som et avlastningstiltak for personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid.

Er ikke dette et brudd på taushetsplikten fra Levanger kommune sin side?

På Lovdata under Helsepersonelloven kapittel 5. Taushetsplikt og opplysningsrett står dette skrevet;

§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

       Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. 

I mitt syn svikter Levanger kommune grovt på dette område, for hvilken rett har «mannen i gata» å vite hvem som bor i denne boligen og at de eller denne personen har noe ekstra å stri med?

Vivian 



Forklaring på vernepleieryrket:
Vernepleieren bidrar til daglig omsorg med sikte på trivsel, velferd og god helse for den enkelte. Arbeidet er spesielt knyttet opp til personer med utviklingshemming, men vernepleieren jobber også med andre som trenger hjelp, som mennesker med fysisk funksjonshemming, psykiske lidelser, rusproblemer og aldersdemens

Det nærmer seg avreise

Etter påska opplevde jeg det som utrolig tungt å reise tilbake!
Påska var akkurat lang nok til at jeg rakk å få følelsen av "hverdagsliv" og det var deilig å få flere dager sammen med min bedre halvdel og min firbeinte bestevenn!

 Tiden har bare flydd av gårde og nå er det bare snakk om uker før vi går opp flytrappa...
Jeg begynner å innse at det kan bli tyngre enn først ventet å reise fra familie og venner, hverdagslivet, kjæresten og min firbeinte bestevenn!

I den siste tiden har jeg opplevd at den vanlige ha det- klemmen har blitt lengre og den vennlige avskjeden har føltes mer som en siste hilsen...
Jeg har på en måte sagt "ha det" for "siste gang" med min familie nordpå, min lillesøster, far, farmor, onkler og tanter.
Jeg har tatt "en siste fest" med min bestevenninne og vet jeg ikke får sett henne igjen før jeg kommer tilbake igjen, etter seks lange måneder i Meymaneh...

Ikke et sekund angrer jeg på valget jeg har tatt om å reise til Afghanistan, men det er utrolig tungt å ta farvel med familie. Seks måneder virker uendelig lenge!

I påska hadde jeg en helt fantastisk ferie sammen med min kjæreste og hans familie! Det var rent herlig å ha privatliv og mulighet til å bruke tiden på det jeg selv ville og hadde behov for. Og selv om det tok bare få timer på jobb før jeg var tilbake i "modus", var det tungt å reise tilbake igjen.

Jeg minnes presten sitt bidrag under familiedagen, hvor han snakket om at det kanskje ikke var et beste å legge kjærestehelga som det siste vi gjør før vi drar. Det ville kommet til å gjøre reisen enda vanskeligere, for begge parter!
I tillegg er det kanskje slik at noen av oss vil "skyve" partneren litt i fra oss?! Ikke bevisst, men som en handling for å beskytte oss selv litt...

Selv om kjæresten er ekstra kjekk nå og armkroken bedre enn vanlig, så er det kanskje ikke det beste å bli super romantiske nå mot slutten av opptreningsperioden.
Noe som er lettere sagt enn gjort!
Når en treffes så sjeldent så får en jo så lyst å gjøre det lille ekstra for den en er glad i! I hvert fall får jeg det og det kan se ut som om det gjelder for han hjemme også ;)

Hvordan vi løser det, det må vi bare finne ut av! Men jeg skal huske det presten sa; Når en begynner å lure på følelsene sine og om det kommer til å vare, når avstanden kjennes så uendelig stor... Ja da er det kroppen vår som prøver å beskytte oss selv mot følelsene våre med å skyve det gode fra oss...

Meg og min kjære

Årlig fysisk

 Jeg får mange spørsmål og kommentarer om jeg er godt trent og om hvordan jeg spiser. For mange er soldatene utelukkende godt trente mennesker.

For meg er det mer en sannhet med modifikasjoner! 

Forsvaret har opptakskrav for å komme inn på de ulike skole -og kurstilbudene, og det er noe som heter årlig fysisk hvor alle i utgangspunktet må løpe 3000m innen en hvis tid – avhengig av avdeling. Andre har spesielle tilpasninger for å klare kravet og noen ser for meg ut som de rett og slett aldri burde ha båret en uniform. 

Jeg opplever å møte noen av de «store gutta» med både store mager og spreng i skorta og tar meg selv i å lure på hvordan de havnet der…

Årlig fysisk er der for en grunn, hvis alle kommer seg gjennom, hva er da hensikten?

Jeg synes det er både riktig og viktig at Forsvaret i dag har en profil som viser at vi soldater er "mannen i gata"; det handler ikke om hvordan du ser ut, men om hva du har mellom øra!
Likevel mener jeg at vi grønnkledde er et ansikt utad, og da spesielt høyere offiserer. Vi har en plikt og et ansvar å vise at vi er tilliten verdig.

For meg er det mye stolthet i å bære den grønne (eller kakifargede) uniformen med flagget på skuldra, og det innebærer visse krav til min egen form og fasong! Jeg har ingen store muskler eller sixpack og jeg er også langt i fra så godt trent som jeg burde være, på tross av at jeg er innefor Forsvarets minstekrav!

Tid og motivasjon, kombinasjon av avslapning og trening er en vanskelig balansegang. I tillegg er det mye reising og kort tid hjemme, som gjør at tiden føles knapp og dyrebar!

For meg blir det lite trening fra mandag til torsdag når jeg er på jobb. Dårlig vær, lange dager og lang vei til treningsrommet virker hemmende på motivasjonen…

Løsningen har for meg i stedet blitt å komme meg mer ut hjemme! Lange gåturer, løpeturer som går fra A til B i stedet for rundturer som er lett å korte ned. Ski(!), både korte og lange turer, som trening og med full opp-pakning. Snart er det også tid for å blåse støv av sykkelen og la hjulene spinne mot tørr asfalt. Jeg kan nesten ikke vente!
Naturen er for meg svaret på å kunne kombinere avslapning og fysisk fostring!

Naturen som treningsarena - uansett årstid

Selv den vanlige "mannen i gata" må stille krav til seg selv...

Vivian J. S.

Det er ingen skam å snu...

Fjellvettreglene

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for været og værmeldingen. 
4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever.
5. Lytt til erfarne fjellfolk. 
6. Bruk kart og kompass.
7. Gå ikke alene.
8. Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

 
Pulken stappa og klar, sekken på ryggen og Noah var ikledd kløv. Endelig var vi klare for skitur, jeg, Thomas og min firbeinte bestevenn Noah :)

Full lasta pulk

Da vi startet var det strålende sol og ikke spesielt mye vind, pulken kjentes lett og humøret kunne ikke ha vært stort bedre! Noah bykset avgårde og var ivrig etter å hilse på både to- og firbeinte i løypa og pistret fortvilt når vi dro han med oss videre. Selv om det bare tok to sekunder før oppmerksomheten var rettet fremover igjen.

Så begynte bakkene å komme. Det skal sies at løypeski ikke er noe særlig egna, når du har 25kg + hengende bak deg i bakker som mer eller mindre går rett opp. På de bratteste stedene måtte jeg ta av meg skiene og gå bakken opp med hjelp av staver. En utfordring jeg ikke hadde forventet, men som er grei å ta med seg!

Mye vind i mot når vi kom opp...

Vi kom oss opp og terrenget begynte å flate ut litt mer. Med lettere terreng økte også vindstyrken og vi måtte ta på oss mer klær for å holde varmen. Noah fikk på seg sokker og så ut til å klare seg fint.
Vi tok en kjapp rast med litt mat, drikke og selvfølgelig kvikklunsj, men da vi startet igjen hadde Noah en merkelig oppførsel!
Han hoppa og bjeffa uten stans, prøvde å sette seg men spratt rundt igjen og slik fortsatte det.. Det tok lang tid før jeg innså hva som var i ferd med å skje, men det har seg slik at puddelen ikke har underpels.. og et understell som henger lett tilgjengelig for en bitende vind!

Tillitsfulle Noah i pulken

Noah skalv og ballene hans var langt kaldere enn hva de burde være...
Vi prøvde mange ting, ekstra ullsokker, hud mot hud og ble til slutt enige om å stoppe og sette Noah i vindposen (nonstopp multipose for hund). Noah ble roligere og la seg ned, men hvordan skulle vi nå forflytte oss?
Vi ønsket å komme halvveis før vi skulle kvelde, for det var meldt snø og dårlig sikt...
Vi tok Noah opp på pulken og prøvde å stroppe han fast, men løsningen var langt fra holdbar i mer enn noen få km. Det var både slitsomt å vanskelig å balansere pulken med en 22kg bevegelig hund oppå.

 Det var problematisk å holde pulken stødig, da Noah til stadighet prøvde å sette seg opp, så vi bestemte oss for å sette oss i vindposen (nød bivuakk). Vi stekte pølser på primusbrenneren til middag og koste oss virkelig! I mellomtiden økte snømengden og vinden og sikten forsvant sakte men sikkert. Avgjørelsen ble tatt, vi skulle bli værende der for natta.

Noah og Thomas steker pølsemiddag

 Selve natta gikk greit! Noah var utslitt og lå i soveposen uten å røre noe særlig på seg. Jeg var bekymra for han og sjekka han jevnlig, men fikk samme resultatet; en tørr og varm Noah som sov!
Selv delte vi, Thomas og jeg, et liggeunderlag og en jervenduk. Vi hadde med oss soveposer, men det var bare jeg som valgte å bruke den, da jeg slet med å få varme i bena. Temperaturen var rundt -10 og sterk vind, men vindposen gjorde at vi klarte å holde varmen natta gjennom og våknet ganske utvilt i femtiden på morgenen.

Jeg og Noah koser ved leggetid

 Det hadde snødd tett gjennom natta og det ble bare en kjapp frokost før vi var klar for ny start.
Jeg kjente godt på kroppen at jeg hadde våknet jevnt gjennom natta, mye pga bekymringene for Noah som tydelig bar preg av at han hadde vært sliten og kald. Også nå på morgenen...
Han fikk sokker, dekken og regndress og fikk gå løs, men det var tungt å gå i 20cm nysnø og umulig å finne løypa.
Vi prøvde oss med kart og kompass, men vi så ikke lenger enn en meter foran nesa på oss selv og fikk lide for at vi ikke hadde gjort et bedre forarbeid kvelden før(!).
Jeg kjente på usikkerheten over å ikke vite hvor vi skulle og ubehaget over å ha ansvaret for en hund som tydelig ikke hadde det på sitt beste.
Etter gjentatte forsøk på å finne veien over fjellet måtte vi ta det tunge valget --> Vi måtte snu!

Her sov vi (duken ligger bak pulken)

Noah godt påkledd!

Av hensyn til Noah var det helt klart et riktig og klokt valgt, han var min uendelige bekymring! Likevel kjentes det ut som et nederlag å "gi opp"! Vi hadde gledet oss stort til å komme opp og kunne se ned på den andre siden. Vi kunne ha ventet til det klarnet for så å finne veien over fjellet, men det kunne ta tid. Noe jeg følte vi ikke hadde...

Litt molefonken og matt snudde vi. Humøret steg raskt når vi begynte å komme tilbake på kjente veier og oppoverbakkene fra dagen før hadde blitt til nedoverbakker;)
Været var variabelt og skiftet stadig, men det føltes trygt å vite at om få timer var vi nede og jeg kunne gi hunden min det han trengte!

Vi gikk jevnt uten stopp, men det gikk ikke fort! Snøen klabbet under skia og jeg med pulken måtte virkelig stake for å få noe som helst gli i nedoverbakkene. Bare i de bratteste bakkene fikk jeg slappe litt av. Likevel var det herlig å kjenne at det bar nedover med oss og det ble lunere jo lenger ned vi kom.
Den hustrige vinden forsvant litt og ble byttet ut med omringende skog som gav ly der vi gikk.

Thomas på tur ned. Begynner å bli bedre sikt her! :)

En kvikklunsj ble delt mens vi gikk og plutselig var bilen der, varm og ventende.
Herlig! Jeg pakket Noah inn i et tykt ullpledd bak i bilen, mens vi lasta inn utstyret.
Vel hjemme fikk han en varm dusj og masse god mat og så ble noen timer på øyet for hele gjengen; Thomas og jeg på sofaen og Noah utstrakt på matta på gulvet.

Slitne, glade og klar for resten av påska

Turen PÅSKA 2012

Norge på langs

Plutselig var påskeferien her!

Det er utrolig deilig med litt fri og avkobling fra en travel hverdag hvor tiden er helt min egen :)
Å jobbe i Forsvaret er utrolig givende, men det er ikke å legge under en stol at det til tider er krevende, og da er det ekstra godt med litt ferie! :)

På lørdag kjørte jeg og Thomas fra Trondheim på tur til Tromsø. Etter en kald natt i jervenduken og en tur opp i Narvik fjellet kom vi til slutt frem til Tromsø søndagskveld

Meg og min superhund like ved fjellheisen i Narkvik :)

I skrivende stund skal jeg begynne med siste del av planleggingen av morgensdagens skitur, med pulk og overnatting i Tromsø sin vakre natur.
Vi skal ta utgangspunkt i Snarbyeide og vil ende opp ved Tromsdalen. Turen i seg selv er 35 km men vi tenker å gjøre litt mer ut av den for å få til et ekstra døgn ute :)
Jeg gleder meg stort til å være "alene" på fjellet sammen med min kjære, Noah (hunden) og kjenne følelsen av frihet.

Gleden Noah viser på fjellet - gir meg mye!

Jeg har alltid hatt en uro i kroppen og har flyttet mye rundt på meg, men på fjellet finner jeg en ro jeg ikke har andre steder.
I sommer fikk jeg virkelig kjenne på denne følelsen da jeg og hunden min gikk på Galdhøpiggen og Besseggen sammen med min farmor. Jeg prøvde meg også på min første tur alene med telt og hund i Trollheimen. Dette var tre turer som alle vekket noe "ekstra" i meg og jeg forsto hvor viktig naturen faktisk er! Tre turer som alltid vil ligge spesielt nært hjerterota..

Friheten og gleden som jeg kjenner når jeg når en topp, har forsert et helt fjell eller bare klart meg alene (Noah er alltid med...) i villmarka er ubeskrivelig.
Til nå har det vært sommeren som har vært min "eneste mulighet", men etter at jeg begynte i Forsvaret har behovet for å flytte grenser økt betraktelig i trå med draget jeg har mot naturen.
Det er vanskelig å beskrive, for jeg har aldri kjent det behovet for å komme meg ut i naturen og teste nye grenser så sterkt før.

Jeg leker med tanken på å gå Norge på langs...
Det er en lang vei dit og mange grenser må brytes for å kunne nå målet, men utstyr er kjøpt inn og treningen begynner NÅ!

En kommer ingen steder uten et mål...

Vivian J. Skoglund

--> tips og triks tas i mot med stor takk!

Pulken min - fjellpulken

Anbefaler alle turglade å bli medlem, virkelig verd det :)