Klokken 07.00 var nattevakten over. Jeg var overlykkelig over å igjen skulle komme meg ut i marka og hoppet rett tilbake i turbuksa. Jeg var så heldig i dag at jeg fikk låne bil, slik at jeg skulle bruke mindre tid for å komme meg inn i teltet for å få noen timer på øyet. Mens jeg ventet tok jeg beina fatt, for å være tilstrekkelig våken før jeg satte meg bak rattet. Å gå ut døra klokken syv å bli møtt med sol og t-shorte-vær, det er fantastisk! Min hjelpende hånd og jeg bestemte oss for å spise frokost sammen før jeg kjørte avgårde. Så der satt vi, i solveggen med hver vår kaffe, påsmurte rudtstykke og søte scones. For en start på dagen! Jeg storkoste meg der jeg satt, og jeg som ikke en gang er noe kafeé-menneske.
På tur til Lutvann kjente jeg at magen gjorde sterkt opprør. Jeg måtte raskt kjøre innom Lutvann Leir og låne toalettet der før jeg var klar for avmarsj. Jeg gikk ikke spesielt langt før jeg fant et litt avsideliggende sted med mye skygge for teltet mitt. På kort tid var teltet oppe og jeg sovna omtrent momentant. Jeg våknet noen timer senere og pakket sammen "huset mitt", før jeg gikk ned for å ta lunsj ved vannkanten. På en benk satt jeg og nøt utsikten og så på disse små vennene mine som gjerne ville dele en matbit med meg,.Om jeg var villig til å dele. Etter lunsj gjorde magen opprør på ny. jeg måtte kjøre tilbake bilen jeg hadde lånt, men innen jeg var kommet frem hadde magen virkelig slått seg vrang. Nå ser den ut som magen til selveste julenissen, og jeg er rett og slett usikker på om en natt i telt er så lurt, når jeg skal på jobb til syv i morgen tidlig.
Litt ambivalent! Marka trekker meg ut, men jeg kan ikke la det gå på bekostning av jobben. Jeg skal være her litt til, så får jeg se hva som skjer. Men akkurat nå er jeg innmari skuffa. Og nå da, som været viser seg fra sitt beste!
Noen ganger spiller ikke kroppen helt på lag.
