Sykdom

Etter mer enn tre dager sengeliggende kjenner jeg "maura" krype i kroppen.
Det er en blanding av at kroppen sier "stopp" og samvittigheten som "ønsker å komme i gang".
Det er vanskelig å være syk når jeg vet at for hver dag jeg er borte, går jeg glipp av lærdom som jeg og vi, som et lag, er avhengig av.

"Helsa må alltid komme først" sa min mor da jeg var lita, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gikk på skolen med feber, i ren trass! For hvis jeg ikke gikk på skolen, ja da fikk jeg heller ikke dra i stallen!
Nesten hver gang endte det opp med at når skoledagen var over måtte jeg rett i seng, fordi kroppen ikke orka mer...

Jeg har begynt å lære litt, men fortsatt er det tungt å sitte hjemme og vite at jeg går glipp av viktig læring, både som enkeltmann og lagsmedlem.
Kanskje henger mye i det at jeg ikke føler det er aksept for å være syk i Forsvaret?!
Vi skal på en måte være så tøffe at vi skal gå med oppbrett når det høljeregner, beret i 30 minusgrader og feber er ingen hindring. Det er mulig jeg referer til førstegangstjenesten, men jeg føler likevel det er veldig tilstede også i Forsvarets "ansatt-kultur".

Jeg sier ikke at dette bare er negativt. I den sivile kulturen er det for eksempel mer akseptabelt å være hjemme pga influensa enn samlivsbrudd. På nettsiden ledernett blir det fortalt hvordan vi som lever i nordiske land er mest liberale i forhold til sykefravær, noe jeg også tror kan ha en negativ ending. Jeg har flere ganger overhørt folk "skryte" over at de bare sier de er syke til arbeidsstedet, fordi de heller vil sove lenge, eller er fyllesyk...
Når aksepten blir for stor, tror jeg også det blir større rom for å utnytte denne aksepten...

Videre sier nettstedet www.ledernett.no at det er en klar tendens til at folk som jobber mange timer i uken aksepterer mindre enn de som jobber få timer, og kvinner er generelt mer aksepterende enn menn.
Kanskje er det akkurat derfor at kulturen er slik den er i Forsvaret?

Det blir ofte lange timer, vi jobber i grupper der vi er avhengig av hverandre, mine prestasjoner er synlig i den større gruppen, Forsvaret er mannsdominert, samholdet er kanskje større og ergo spiller samvittigheten mer inn når det kommer til sykefravær?

Jeg sier ikke at det er slik, men at jeg oppfatter det på denne måten!
Det er viktig å finne en balanse, men hva skal til?
Samholdet og det mannsdominerte "holder oss i øra", så kanskje kan større aksept for sykdom komme med et økt antall kvinner i Forsvaret?