Hjertet dunker og det prikker i huden.. Jeg hører hyl og skrik og det løpes i trappene. En gjeng med NVG (nattbriller) løper forbi meg og tryner nesten ned trappa. Jeg følger etter. De er på tur inn i et mørkt rom og i det jeg skal til å titte inn lukkes døra...
Det er sanitetscase på gang, og jeg er ikke deltakende!
Hjertet synker noen hakk; jeg skulle så gjerne ha vært med!!
Behandling av pasienter, både fysisk og mentalt er noe av det beste som finnes! Det er en påstand en lege en gang sa og jeg tviler ikke et sekund.
Selv har jeg bare prøvd det gjennom case og små hendelser som bare innebar en trøstende hånd og en bandasje.. Men følelsen det gir av å hjelpe noen er ubeskrivelig. Bare det å være til nytte, vite at din kunnskap bidrar til noe positivt gir en unik følelse!
Jeg elsker vognførerjobben min. Det å ratte rundt sammen med laget og kjenne at jeg mestrer oppgaven jeg er satt til bedre og bedre er herlig! Jeg deler vogn med de beste gutta og jeg ville ikke ha bytta vogn med noen. Jeg stoler på deres avgjørelser og vår evne til å ta og gi anbefalinger til hverandre.
Likevel kjenner jeg stadig dragning mot sanitet og følelsen av hvordan blodpumpa jobber på et hurtig tempo uten at jeg helt mister hodet. Det er mestringsfølelse(!), men det kan jeg jo finne alle andre steder også...
Sanitet er for meg en blanding av mestringsfølelse, medmenneskelighet og ekte lideskap
Jeg tror jeg vet hva jeg vil gjøre når jeg kommer hjem...
Vivian
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hyggelig om du legger igjen en hilsen eller kommentar :)