Våre pårørende

I dag fant jeg frem artikkel skrevet av Siri Wahl-Olsen som ble nevnt under familiedagen. Et velskrevent og åpent innlegg av en mor, en pårørende til en av mine kollegaer.

Bildet er hentet fra Adresseavisa; "slik en mor ser det"

Hun skriver hvordan politikerne foretrekker å bruke begrepet «operasjonene» om "vårt opphold" i Afghanistan, men sier; for våre sønner og døtre, og for alle oss som er glade i dem og redde for dem, er det krig.

Og det er akkurat slik det er! Vi bruker riktige ord og uttalelser, vokter oss for hvordan vi fremstår og  opptrer korrekt. Vi er trente soldater som skal ut i en væpnet konflikt! 
For våre nærmeste er det en stor påkjenning og mange kjenner til det faktum at selv om vi norske soldater opptrer korrekt og følger de internasjonale reglene for opptreden under væpnede konflikter, så gjør ikke motstanderen det.
Det er en ting å kjempe tropp mot tropp, lag mot lag og "mann mot mann", men i Afghansistan kjemper vi mot IED'er også. Veibomber er en av våre største trusler og de er både vanskelig å forutse og vanskelig å kjempe mot.

Jeg er konstant bekymret. For hva han kan komme ut for, for veibombene, for sterke opplevelser han kan få med seg hjem og som kan prege ham for resten av livet.

Å lese om en mors bekymringer er på mange måter tøft! For selv om hun skriver om sine egne følelser og tanker rundt hennes sønns utreise så snakker hun for mange.
Flere av mine nærmeste var blank på og rødkantet rundt øynene når de forlot Ørland i helgen...
De vet at det ikke er et farvel, men de er som Siri skriver, redd for å plage meg med sine bekymringer. Bekymringer vi soldatene påfører dem, men som presten sa en gang; kan vi ta ansvar for andres følelser?
Det er et vanskelig spørsmål som på en måte bare ble hengende...
Selv synes jeg det er et sunnhetstegn at jeg føler ansvar for familien min og gjør meg mer oppmerksom på å informere og prate om hva jeg faktisk skal gjøre når jeg kommer ut.

Forsvaret har kommet på bane når det kommer til å gi ut informasjon og ta vare på oss som soldater og familien. Men noe gjenstår og det kommer godt frem i "slik en mor ser det"; en talsperson og en pårørendegruppe!

Våre familier fortjener bare det aller beste! De har skapt oss og hjulpet oss på veien til å bli gode soldater. De har stilt opp og støttet oss i våre valg og vært til stedet for å lære om hva vi gjør. De gjør oss gode gjennom sin anerkjennelse og omsorg!
Så da er det opp til Forsvaret og oss som soldater og gi de hva de trenger; omsorg og anerkjennelse!

De er ryggraden vår...

Vivian J. Skoglund