Øvelsen

Du bruker masse tid på ting som du egentlig trodde skulle gå fort, andre passerer deg med en voldsom hast, spenningen er helt klart til stedet og klokka går uten at du merker det..

Det er øvelse!

Mandag startet øvelsen som skal gi oss mulighet til å finne ut hva vi må jobb med før utreise. Hele enheten skal delta og det er med evaluatorere i fleng. De sistnevnte for å evaluere oss, men også for å gjøre oss bedre!
Etter klargjøringen hadde vi en innbrief hvor det blir tatt for seg hva som forventes av oss og hva vi kan forvente av øvelsen. Det ble også lagt stor vekt på sikkerhet og "not to do", noe som er utrolig viktig når det kan bli litt vel "høy kroppstemp" under øvelsen.

Kroppen er trøtt og hodet litt tungt, men jeg har vel sjeldent vært mer på!
At kroppen er i ulage det bekreftet et toalettbesøk litt tidligere i dag, men et kan like gjerne være maten eller spenningen som noe annet...

Å være på øvelse innebærer at vi må ha innlevelse og evnen til å se at vi er i Afghanistan. Det er ikke bare noe vi bør gjøre, men det er også forventet fra øvelsesledelsen. Uten innlevelse vil hensikten bli borte og spillet ødelagt!
    Jeg har hørt at Afghansistan kan ha fire årstider på en dag(!) og da tror jeg jammen at vi ikke kunne valgt en bedre plass; for værhardt, det er det!
Vinden blåser så hardt i brakka at det knirker i veggene og regnet ligger mer sidelengs der det innimellom gir seg for å slippe frem litt haggel.
- God stæmning!

Det er sunt å hate litt! For når alle lagene på klærne er gjennomvåte og det ikke er en tørr flekk igjen  på kroppen, så er det akkurat det en gjør - hater!
Så skjer det plutselig noe, og du glemmer at du er våt, kald eller sulten, soldaten tar plass og du er klar for hva som måtte komme!

Bildet er hentet fra Forsvaret.no - Øvelse Faryab

Vi har fått kjent på regnet, men foreløpig har det ikke skjedd stort annet enn KTS (Klar Til Strid), søvn og mat...

Venting... :)

Redsel

Som sikkert de aller fleste har fått med seg har det vært litt i media om demonstrasjonen rundt Meymhane leir, hvor en nordmann og 12 sivile ble skadet.

Rasende demonstranter angriper norsk Afghanistan-leir

Her angriper demonstrantene den norske leiren

Når det først kom i media kjente jeg litt på kroppen at dette ble "nært". Vaktholdet av leiren vil være vårt ansvar når vi reiser ut, så det kan like gjerne være vi som havner i en lignende situasjon...  Det er ikke noe tvil om at jeg blir ekstra oppmerksom på nyhetsbildet og da spesielt i Afghanistan, nå som jeg skal reise ut!

Nyhetsbildet er nok ikke bare mer interessat for meg, og min samboer og familie følger også ekstra godt med.. Torsdagskveld fikk jeg både melding og telefon med bekymret undertone. De vet det ikke er meg som er der nede, men tanken på at det kunne ha vært det er  nok ganske så skremmende. Jeg kan forstå det! For deres fokus er jo meg og det å få meg hel og frisk hjem igjen, mens mitt fokus ligger på de arbeidsoppgavene vi skal ha når vi kommer ut. Hendelsen skaper spenning og en form for nysgjerrighet hos meg; hvordan vil vi klare å løse oppdraget? Ville vi ha handlet likt? Hva kan vi som en enhet og jeg som "kåre-enkeltmann" forberede oss på en lignende situasjon?

Når jeg har et mål og noe å rette "Blikket opp og frem imot", ja da kjenner jeg ikke på redselen. Jeg forventer å bli redd og stresset i en lignende situasjon, men  at fokuset vil redusere stresset ned til et sunt nivå og at etterbriefen vil håndtere den reaksjonen som vil komme i etterkant.

Min redsel og stress kan og vil jeg, med god hjelp av mine medsoldater, håndtere, men mine kjære må håndtere det hele uten å ha et mål med situasjonen... Det er litt tøft å vite at jeg påfører dem dette, men ser frem mot familiedagen og håper den kan bidra til å lette noen hjerter. 

Afghansk kultur...

bildet er hentet fra www.forskning.no

Jeg er utrolig spent på hvordan jeg opplever den afghanske kulturen når jeg først kommer ut.
Vi har snakket mye om hvordan vi skal opptre for å vise respekt for folket og kulturen deres.
Mye er selvfølgelig sunn fornuft og vanlig folkeskikk, men det er også mye vi som nordmenn ikke ser på som dagligdags.

Afghanere spiser med høyre hånd og bruker den venstre til mer "skittent arbeid". Det betyr for oss at vi gjerne må tenke over hvilken hånd vi spiser eller håndhilser med i samvær med afghanerene. Dette på tross av vår vane hvor vi gjerne hive i oss maten med begge hender, på kortest mulig tid..

Det er også viktig å tenke på fremtreden ovenfor folket vi "innvaderer" landet til. Ved anledning bør vi ta av oss briller og gjerne hjelm/caps (om mulig) for å vise øyne og ansikt. Å skjule øynene bak mørke glass eller under en skjerm kan for en afghaner virke respektløst, for Gud/Allah kan ikke se sjelen vår gjennom skjermen og brillene.

Religion er for afghaneren en selvfølge, det er deres levemåte. Å skulle si at du er ikke-troende kan virke helt uforstående! Er du derimot kristen har du en tro med samme utgangspunkt og Gud som Islam, noe som blir høyt verdsatt!

Når vi tar for oss religion så kommer gjerne ekteskap inn i bildet. For det afghanske folket så er det litt "å være eller ikke være", enten er du gift, eller så leter du etter den rette. Kjæreste, samboerskap og forlovelse er helt ukjent, så det har vi fått fortalt at ikke nytter å forklare. Ring på fingeren betyr gift(!), finger uten ring betyr at du fortsatt søker etter den rette.

Det med ekteskap bringer mine tanker inn på kvinnens rolle. Selv om vi har blitt fortalt at kvinnen har en sentral rolle i familien, er hun også mannens eiendel.
Kvinnen får ikke vise seg uten burka for andre enn mannen og familien, noe annet ville føre til skam over familien, som igjen ville ført til offentlig avstraffelse av kvinnen. Straffen kunne vært en omgang juling eller noe så drastisk som steining...

Jeg kjenner enda på følelsen jeg fikk da dette ble delt under prestens time ...
Er det noe jeg setter spørsmålstegn ved for hvordan jeg kommer til å håndtere er det en slik situasjon. Reel mishandling, gjennomført som den største selfølge i påsyn av andre som ikke gjør noe..
Jeg grøsser ved tanken!
Det vil selfølgelig komme føringer på hvordan vi skal håndtere en slik situasjon, men det handler også om samvittigheten.. Vi skal kunne leve med det i etterkant!
  Nå er det absolutt ikke en selfølge at vi vil oppleve en situasjon som dette, men klumpen i halsen tvinger meg til å se meg selv i speilet og reflektere over "hva hvis.."


For ikke å spore helt av, lar jeg denne refleksjonen ligge litt..

Bildet er hentet fra www.kulturnatta.no

Kvinner i Afghansitan får ingen utdanning etter fylte 8år. Det vil si, alt de lærer etter dette lærer de av sine mødre, bestemødre og andre familiemedlemmer. En mann/far vil bare snakke om antall barn etter hvor mange guttebarn han har, bare disse har en verdi.
Å være kvinne virker for meg som om det handler om å ikke skulle påføre familien skam...
Skulle kvinnen bli antastet er skammen hennes, ikke den som antastet. Blir kvinnen beglodd er det hun som må bære skammen og bli straffet for det..
Dette innebærer at spesielt mannlige soldater må unngå å se direkte på en kvinne, passe på hvordan han opptrer når det er kvinner i nærheten og alltid henvende seg til mannen først.

Det er mye å tenke på og mange føringer for oss som soldater og kanskje spesielt for de mannlige soldatene...
Når kvinnen er så satt tilbake i Afghanistan, hvordan vil det være for meg som kvinnelig soldat...

Bildet er hentet fra tidsskriftet.no

En tøff avgjørelse

Det finnes dager som byr på større utfordringer enn andre..
Det å skulle reise til Afghanistan krever en del tilpassninger og kompromisser i hverdagslivet og jeg har måttet ta et stort skritt for å møte mine kjæreste.

Oscar er min dvergpuddel gutt på litt over året 1år. Han kom til oss når han var 7mnd og var da en redd og stresset liten valp. Nå et halvt år senere har vi fått en ballansert og tøff hund som hanskes opp med storpuddelen vår.
Når vi har han med oss i ferier og helger er han en hærlig hund!
Så kommer ukedagene hvor min travle kjæreste blir alene med begge hundene, da kommer stresset! Oscar klarer ikke lange dager alene og får mer energi enn han kan håndtere, noe som innebærer stress og irritasjon hos min tolmodige samboer og det blir en ond sirkel.

Sirkelen må brytes for at alle parter skal kunne ha en god hverdag og Oscar skal flytte til et flott par som virkelig elsker lillegutt. De kjenner han godt fra før av, fordi de har passet han gjentatte ganger når det har vært behov og Oscar koser seg og slapper av som en stimulert "enehund" :)

Det har vært tøft å måtte gi opp en av hundene, men Oscar har det bedre, Thomas synes hverdagen er lettere og dette nyter Noah (storpuddelen) godt av! Og når gutta mine har det godt, ja da kan jeg konsentrere meg om jobben min! :)

Gutta mine koser seg

Et lite innblikk

Ved middagen i messa en dag den her uka, satt jeg sammen med en kollega som levende fortalte om sin opplevelse av det afghanske folket. Med gestikulerende hender og veltalende ansiktsuttryk fortalte han hvordan afghanere liker å snakke i bilder...

Det er utrolig inspirerende å snakke med mennesker som tydelig er fasinert og setter pris på det afghanske folket. Kanskje spesielt når det er så mye fokus på trussel, sikkerhet, fattigdom og kjønnsproblematikk er det spesielt godt å høre positivt om afghanistan og befolkningen!


Under prestens time ble det snakket om Afghanistan, etnisitet og religion.
Han hadde en slik sammenligning på Norge og Afghanistan:

I Norge snakker vi i "jeg-form" og er til og med personlig kristen, vi er utrolig opptatt av å være individualister. Spør du derimot en afghaner om hans trosberetning vil han mest trolig svare "at selfølgelig er vi troende muslimer".
 I Norge har vi lover og regler å følge. Får vi en bot for feilparkering betaler vi den med den største selvfølge. Skjer det derimot en lignende sak i Afghanistan vil de involverte parter forhandle seg frem til en løsning over en kopp te...

For meg blir det en vekker når jeg får sett Norge og Afghanistan opp mot hverandre på denne måten. Selv om jeg er klar over at det er store ulikheter blir jeg likevel enda mer bevisst hvor ulikt vi faktisk lever.
Vi må ha forståelse for at vi er de fremmede! At denne væpnede konflikten ikke er vår, men at vi er der for å støtte ANA og ANP (afghanske hæren og det afghanske politiet)!

Afghanere har en helt annen kultur enn oss. Deres kultur er, som vår, skapt av mennesker og inkluderer alle sider av livet. Likevel har vi ulik oppvekst, verdier og tanker om livet. Det er gjennom vår oppvekst, familie og arv at vår kultur formes.

I Afghanistan lever det mange etniske grupper;

Tajikere som er den nest største gruppen med sine 27%. De snakker Dari og er i hovedsak Sunni Muslimer. Opprinnelig er de fra den nordvestlige delen av landet, men har gjennom tiden bosatt seg mer urbant og er i dag den største etninske gruppen i Kabul.

Hazara som betyr "de tusen", er 9% av befolkningen. Denne gruppen er i hovedsak Shia Muslimer og har sterke bånd til Iran. De snakker Dari og Hazara og holder til i sentrale deler av Afghanistan. Hazaraer har Mongolsk opprinnelse (Gjengis Khan) og er nederst på den sosiale rangstigen - den tradisjonelle underklassen. Og er på grunn av sin Iranske opprinnelse sett ned på av Pasthunere.

Usbekere utgjør 9% av befolkningen og utgjør flertallet nordvest i Afghanistan. Gruppen snakker Dari og Uzbek og er hovedsaklig Sunni Muslimer.
Usbekere har en utbredt skepsis til det pasthunske styret/sentralmakten og har en sterk politisk identitet.

Turkmenere utgjør bare 1% av befolkningen. På tross av at de er en liten etnisk gruppe har de en større innvirkning på afghansk økonomi som teppevevere. Det er denne gruppen som i all hovedsak vever de afghanske teppene.
Turkmenerene er i hovedsak Sunni Muslimer og snakker turkmensk og dari og er ofte tilsluttet usbekerene.

Pasthunere er med sine 42% en etnisk majoritet og har regjert i Afghansitan siden 1747 (med unntak av 1992-96). De fleste pashtunerne er bønder, mens noen er handelsnomader. Pashto er språket deres.
 Ghilzaiene er den største pashtunske gruppen i Afghanistan og de holder til i sør og øst.
Viktig i pashtun-kulturen er begrepet pashtunwali, som betyr troskap mot en leveregel der heder er sentralt.

Sunnimuslimer og shiamuslimer - hva er forskjellen?
shia- og sunnimuslimer har det meste felles;  de deler gudstro, Koranen, og troen på profeten Muhammad. De har samme normer og leveregler. Begge er "brødre og søstre" i troen.
Men det er også noen forskjeller, akkurat som kristendommen har katolikker og protestanter er det i Islam sunni og shia.

Historiske hendelser - Shia og sunni er uenig i hvem som er den rettmessige "arvtaker" til å ta over da profeten Muhammad døde.

Synet på islamsk ledelse - Shia tror på spirituelle ledere, utpekt og innsatt av Gud (imamer), mens sunni lar samfunnet innsette lederne.

Synet på Gud - Sunni tillegger Gud materielle egenskaper, mens shia abstraherer Gud til en utenom-materiell kraft

Tolkningen av Islam - Sunni har begrenset behov for nye personlige fortolkninger, prinsipielle nyvurderinger og forklaringer (ijtihad).
I shia mener man Islam stadig må utvikles, forklares og fortolkes, så prinsippet med ijtihad er en stadig utfordring.

Rituelle forhold - Det er et par mindre forskjeller i selve bønnen og den rituelle vasken før obligatorisk bønn.
Den obligatoriske bønnen (salaat) skal fremsies fem ganger daglig. Shia slår sammen middagsbønn og ettermiddagsbønn, samt kveldsbønn og nattbønn. De fremsier fem bønner, men lar det skje ved tre anledninger (med belegg bl.a. i Koranen 11,114). Sunni gjør det samme noen ganger.

Det finnes flere andre ulikheter, men dette er de punktene jeg velger å legge frem fordi jeg mener det gir et godt syn på hva forskjellene faktisk er mellom sunni og shia muslimer.

Stressmestringstjenesten

Vi har i dag hatt ulike briefer som vi må være igjennom før vi reiser til Afghanistan.
En av disse ble holdt av KPS - Kontor for Psykiatri og Stressmestring.

Briefen vi hadde i dag handlet i stor grad om kjenneskap til hvem de er, hva de driver med og hvor vi kan nå dem.
Selv om dette i i hovedsak er for oss som skal ut, vil jeg tro at det er greit for familie og venner å kjenne til støtteapparatene rundt oss soldatene.



KPS består av psykologer, psykologspesialister, psykiatere, hvor alle har bred klinisk erfaring. De aller  fleste har militær erfaring og flere har også militærfagligbakgrunn.

KPS driver med: utbrief og annen undervisning som skal forberede oss soldatene på internasjonaltjeneste. De har også midtveisevaluering på avdelingsnivå. Det vil si at de sjekker stressnivå i avdelingen på samme tid som de er der for å gi kjenneskap til tjenesten og overføre erfaringer mellom avdelingene.

KPS har også en utsjekk ved hjemkomst, hvor de sjekker ut ønsker og behov for oppfølging. Det at de møter oss med det samme vi kommer hjem vil også gjøre "veien kortere for å ta kontakt" hvis det skulle bli behov ved en senere anledning.
Fokuset er oppfølging, utrednin og behandling av psykiske skader etter internasjonaltjeneste

KPS er også tilgjengelig for pårørende, dette vil det bli sagt noe om på familiedagen

Kameratstøtte

Som soldat i internasjonaltjeneste vil vi komme over en del utfordringer gjennom et stort spekter av situasjoner. Både under oppsetning, deployering og re-deployering vil det være utfordinger som kan gjøre hverdagen tyngre.
Det er jo ikke å legge skjul på at det stilles høye krav til oss soldater som skal reise ut. Noe som innebærer at kravene for stresshåndtering også vil øke..

Som det ble fortalt om under briefen i dag, så handler det om at gode mentale ferdigheter er en forutsetning for å kunne reise ut i internasjonal tjeneste.

Jeg har skrevet litt om dette tidligere; " Drill redder liv, og minsker frykt"

Personlig setter jeg utrolig pris på slik informasjon og brief om tilbudene vi har. Det skaper en ekstra trygghetsfølelse at det faktisk er et apparat som står klart for å ta i mot oss når vi kommer hjem. I tillegg vil de jo ikke være ukjent for oss fordi de følger oss på en måte gjennom hele prosessen, selv om det er med bare noe få og korte møter.

Jeg synes også det er godt å kunne dele med familien at Forsvaret har kommet langt i forhold til ivaretaking av soldatene som kommer hjem, enn hva som var tidligere.

Min mor deler livet sitt med en tidligere FN soldat og vet hva det vil si å sitte hjemme og vente, bekymret og redd. Hun vet også mye om at det ikke fantes noe støtteapparat den gang og opptreningen var en helt annen. Min stefar er ern sterk mann og et godt forbildet! Likevell er jeg glad og takknemlig for at Forsvaret har større fokus på psykisk helse i dag, for ikke alle kommer hjem i like godt hold... 

Klatring

For en god tid tilbake skrev jeg om trening og det å skulle kombinere hverdagen med alt som skjer.
I den siste tiden har det vært tungt å få til en god rutine på trening, egentid og sosialisering!
Med sene kvelder, sykdom og skyteuke går på en måte de litt skrantende rutinene opp i røyk og det har blitt lite trening.

Det er greit å være syk, for all del! Da må en jo hvile for å bli fort frisk igjen :)
Og skyteuka, ja det innebærer fra morgen til sengetid.
Men nå, på IVECO-kurs, da burde jo ting begynne å komme i orden igjen?!
Men neida, er masse gode unnskyldninger her også¨; må lese, er trøtt, er på en ukjent plass, har ikke brodder for å jogge ute, mangler svømmetøy.. jadda, de kommer som på en lang snor! ;)

Klatring folkens, det er svaret!
Det er sosialt, for en må gjerne være to (ihvertfall i starten), det er utrolig god trening og ikke minst; det er gøy!
Jeg begynte å klatre litt på kveldstid på Ørland for noen uker siden, og har virkelig kost meg. Så da jeg fant ut at det var klatrevegg her på Rena også, ja det ble ting satt i sving for å få gjennomført en time i veggen.

En kompis fra "gamledager" jobber her og var så snill å bli med meg for å klatre i dag.
Da vi kom til veggen fant vi ut at tauene som skulle henge i veggen var revet ned, noe som innebar mye knot!!
*ler litt*. Selv om jeg elsker å klatre har jeg litt høydeskrekk og liker å vite at sikringen er i orden...
Uten tau er det derimot ingen sikring, noe som gjorde de 6-8m. (usikker på høyde) uten tau litt heftig!
Men jeg klarte det! Opp på toppen, over med tauet og ned gikk det.
Der på bakken sto det plutselig ei litt stolt (om enn dumdristig) Vivian på bakken igjen.

Jeg har storkost meg i dag, og kjenner med et lite smil om munnen at armer og bein er litt ømme!

Klatreveggen på Rena

God Natt! :)

Heimevernet - min inngangsport

Ett år etter førstegangstjenesten ble jeg kalt inn til Heimevernet på oppkledningsøvelse.
Selv om innkallelsen kom flere mnd i forveien fikk jeg ikke til å møte og "hele greia" ble på en måte litt glemt.
I 2010 fikk jeg imidlertid ny innkallelse, og jeg kjente på at om jeg først skulle inn i HV, ja da måtte jeg gjøre noe mer ut av det!
Jeg begynte å undersøke innstats for å se hva som var mulighetene mine. Hund(!) blinka mot meg som en stor rød blink! Hvor topp hadde ikke det vært?! Å kunne kombinere Forsvaret med min aller største hobby; hund.
Jeg begynte å ringe rundt for å prøve å se hva mulighetene var og ble møtt med litt skepsis når jeg fortalte jeg hadde puddel. Skulle det stoppe meg? neida! Jeg fortsatte å "mase" og fikk til slutt være med hundelaget i HV-12 på en trening. Til å begynne med fikk jeg se dem trene, før jeg til slutt fikk muligheten til å vise frem "krøllerten min". Han som "testa" Noah var utrolig dyktig og ikke minst en trivelig mann og Noah viste seg fra en god side.
Iveren var stor og jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg!

Ting tok tid, og jeg begynte å se at det kanskje ikke så ut som jeg fikk en åpning hos hundelaget og traff tilfeldigvis ei venninne som var i sanitetstroppen i HV-12.
Hun fortalte meg litt om hva de drev med og hvem jeg kunne kontakte ved interesse. Som sagt så gjort! Jeg hev meg rundt på telefonen igjen, men sanitetstroppen trengte ingen nye.
Igjen ble innsatsplanene lagt litt på hylla...

Det varte heldigvis ikke lenge!! For jeg fikk en melding om at det var en åpning likevel og vips var ballen igang igjen..

Opptaket ble gjennomført og bestått og kort tid etter ble det øvelse og hvor vi fikk grunnleggende innføring i våpentjeneste, stridsteknikk og genrell grønn tjeneste.
Jeg begynte å kjenne på hvor mye jeg faktisk hadde savnet Forsvaret og ble mer åpen for hva HV-12 ellers hadde å by på.
For meg begynte det å handle mer om å lage en åpning, få en fot innafor igjen... For at jeg skulle tilbake til grønt, det var det ingen tvil om!!


At HV-12 skulle stille et bidrag til Afghanistan viste seg å skulle bli min inngangsport...

        

Prinsessa

I (nesten) hver eneste jente tror jeg det finnes ei "prinsesse"..
Jenta som drømmer om en "ridder på hvit hest i rustning", om askepott bryllup og om å være ballets dronning...

Jeg er en av disse jentene! :)

Til hverdags liker jeg å fylle dagene med grønntjænest (jobben min), turer i skog og mark, kampen om å nå den høyeste fjelltoppen, trening og lek.
Men når f.eks. julebordsesongen begynner, da er det tid for å hente frem det aller mest feminine i meg, og ønsket om å bli "ballets dronning" følger tett på..

Hvorfor i alle dager kom dette opp i denne "grønnkledde-bloggen"?!
Jeg synes det er viktig å vise at jeg og mange av de andre jentene i Forsvaret faktisk er jenter!
Når helga kommer er det gøy å ta på litt ekstra sminke, bruke parfyme og kle seg etter moten. Det er hærlig å få vise mine feminine sider og tillate meg selv å se dårlige chick-movies på TV'n :)

Kanskje spesielt gøy er det med kjoler og sminke i disse dager, fordi min søster er vordende brud og jeg er så heldig å få ta del i hennes glede! :)
Og så klart, jeg får jo også prøvd en del kjoler..
Det er gøy det!! :D

Hadde lyst å legge ut flotte bilder av den vordende brud.. men det må vente pga brudgommen :)

Tankeflyt...

Vi har skyteuke denne uka og har til nå hatt fokus på SIBO.
 SIBO - Strid i bebygd område
  - SIBO er dekkende for all form for strid i bebygd område, både angrep og forsvar.
Selv om vi trener mot  vakt og sikringsoppdrag, har vi likevel behov for å kunne håndtere både angrep og forsvar i begygd område.

Det å trene SIBO er kanskje noe av det mest spennende og utfordrendejeg har vært igjennom til nå! På samme tid som det gir en stor glede å kjenne at jeg mestrer mer for hver gjennomføring.
Det føles på mange måter feil å si at det er gøy(!), men det er det! Det handler i all hovedsak om mestring, men også mye om å skape seg økt trygghet.
Jo bedre jeg er på enkeltmannsferdigheter, jo større trygghet kan jeg tilføre laget mitt.. og slik fortsetter det; laget skaper trygghet for troppen osv.
Det er ingen tvil om at kunnskap gir trygghet!

Dagene i en skyteuke blir lange...
Og kroppen min har i løpet av uka gitt meg noen utfordringer. Mageknip og oppkast er ikke det du ønsker deg når du ser laget entre et hus under trening av SIBO.
      Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å være dødssliten når jeg kommer hjem. Også denne uken, og tenker på hvordan dette påvirker livet på hjemmefronten.
I fare for å tråkke noen på tærne, så tror jeg at det er mange i dagens samfunn som aldri har opplevd å være virkelig sliten! Og for mange kan det være vanskelig å forstå at en kan forandre atferd når skuldrene henger neppå knærne og kroppen kjennes ut som om den har fått juling...

Jeg for min del får kortere lunte når jeg er sliten! Noe jeg og min samboer har måttet prate en del om å finne løsninger på når jeg kommer hjem.
Det er ikke slik at den hjemme alltid skal måtte inngå kompromisser, men det krever mange ganger like mye av den hjemme som soldaten selv; som er meg i vårt tilfelle.

    For mange tror jeg at dette kan virke utrolig urettferdig, kanskje spesielt utenifra; at den hjemme må offre så mye for at den andre "halvdelen" skal få reise ut.
For vår del handler det om å "gi og ta".
Thomas har satset på sin militære karriere siden vi møttes, og jeg har fulgt han rundtom pga jobben hans. Til gjenngjeld fikk jeg full støtte tilbake når det endelig ble en åpning for meg.

Det er ingen "dans på røde roser", men vi finner lykken i å la hverandre følge drømmene våre!
Så får vi heller håndtere avstand, kort lunte med litt mer omsorg for motparten :)

Thomas & meg (bildet er tatt på temafest)