Som sikkert de aller fleste har fått med seg har det vært litt i media om demonstrasjonen rundt Meymhane leir, hvor en nordmann og 12 sivile ble skadet.
Rasende demonstranter angriper norsk Afghanistan-leir
Her angriper demonstrantene den norske leiren
Når det først kom i media kjente jeg litt på kroppen at dette ble "nært". Vaktholdet av leiren vil være vårt ansvar når vi reiser ut, så det kan like gjerne være vi som havner i en lignende situasjon... Det er ikke noe tvil om at jeg blir ekstra oppmerksom på nyhetsbildet og da spesielt i Afghanistan, nå som jeg skal reise ut!
Nyhetsbildet er nok ikke bare mer interessat for meg, og min samboer og familie følger også ekstra godt med.. Torsdagskveld fikk jeg både melding og telefon med bekymret undertone. De vet det ikke er meg som er der nede, men tanken på at det kunne ha vært det er nok ganske så skremmende. Jeg kan forstå det! For deres fokus er jo meg og det å få meg hel og frisk hjem igjen, mens mitt fokus ligger på de arbeidsoppgavene vi skal ha når vi kommer ut. Hendelsen skaper spenning og en form for nysgjerrighet hos meg; hvordan vil vi klare å løse oppdraget? Ville vi ha handlet likt? Hva kan vi som en enhet og jeg som "kåre-enkeltmann" forberede oss på en lignende situasjon?
Når jeg har et mål og noe å rette "Blikket opp og frem imot", ja da kjenner jeg ikke på redselen. Jeg forventer å bli redd og stresset i en lignende situasjon, men at fokuset vil redusere stresset ned til et sunt nivå og at etterbriefen vil håndtere den reaksjonen som vil komme i etterkant.
Min redsel og stress kan og vil jeg, med god hjelp av mine medsoldater, håndtere, men mine kjære må håndtere det hele uten å ha et mål med situasjonen... Det er litt tøft å vite at jeg påfører dem dette, men ser frem mot familiedagen og håper den kan bidra til å lette noen hjerter.
Kjente det gikk kaldt nedover ryggen da jeg overhørte sersjantene mine snakke om det som hadde skjedd der nede og at noen var skadet. En god venn av meg er der nede, og det verste for meg var å ikke vite om han hadde det bra og var uskadet. Jeg fikk heldigvis oppringning senere på kvelden, og kunne puste lettet ut. Som "pårørende" er kanskje det aller verste usikkerheten.Samtidig er det ingenting som gjør meg mer glad enn når telefonen ringer og kan oppdatere hverandre. Du som yrkessoldat har mye mer forberedelse på det som skal skje enn de som sitter hjemme, så jeg vil tro du opplever det som skjer på en helt annen måte enn kjæresten og familien som sitter hjemme og får høre ting gjennom media. Synes det er utrolig tøft av deg å gjøre dette, og gleder meg virkelig til å lese om dine opplevelser der nede! Tror forresten jeg har sett deg i messa, om jeg ikke tar helt feil?
SvarSlettHei Monja!
SvarSlettTakk for at du har tatt deg tid til å lese og kommentere bloggen min :)
Skjønner godt din bekymring for vennen din, har selv hatt mange venner ute og har kjent litt på redselen en får når en er "uviten".
Ja, det har du nok helt rett i! Jeg tror absolutt det er verre å være den som sitter igjen hjemme! Vi er jo ute og har vårt fokus på det oppdraget vi skal løse, på samme tid som alt er nytt og spennende! :)
Takk for at du vil følge meg, det setter jeg pris på! :)
Hvis du tenker messa på Ørlandet så har du nok helt rett! :)