Ukeslutt

Da er helga snart over, og jeg må vende nesa tilbake til grønneklær og nye utfordringer :)

Uka som har gått har vært utrolig bra! Jeg har lært og opplevd mye, med sene kvelder, mye jobbing og enda mer morro! På tross av det kan jeg ikke nekte for at det har vært deilig å være hjemme, hos sofaen og TV'n ;)

Denne uka har vi drevet med taktisk forflytning med kjøretøy.
Jeg har tidligere nevnt noe om stridsdriller og hvordan vi simulerer krig og trener på scenario vi kan møte i Afghanistan. Dette var til fots og nå har vi tatt denne kunnskapen og prøvd å bruke den under treningen med kjøretøy.
På et kjøretøy har alle som sitter på vogna hver sin oppgave og vi er alle avhengig av hverandre. Noe som gjør at det fort blir enda mer å tenke på enn tidligere.
Som vognfører på kjøretøy virker alle mine handlinger direkte inn på de andre på vogna og vårt samarbeid vil igjen påvirke helheten i laget.
Min oppgave er å gjøre en best mulig jobb for laget!

Jeg synes det har vært utrolig gøy å begynne å virke (les: jobbe) på kjøretøy! Det er på en måte færre å forholde seg til og vi som er på samme vogn får begynne å bygge et bedre samarbeid.
Det blir lettere å få tilbakemelding når det er fra en liten gruppe, enn når vi jobber sammen hele laget! Det blir færre ting å fordøye og lettere å sette fokus på ett område av gangen, noe jeg mener er viktig for å kunne ha en raskere progresjon.
På samme tid er det utfordrende å skulle ta hensyn til alle de andre og deres oppgaver på vogna. For det å skulle kunne avfyre skudd fra vogna, krever nesten av du står stillestående. Den ene humpen du kjører over kan gjør at du setter lagkameraten din "ut av spill".
Jeg føler det som et stort ansvar å skulle kunne utføre en best  mulig jobb, og min største utfordring er å bli så trygg at jeg kan jobbe selvstendig i enhver situasjon!
Jeg skal være i stand til å ta vurderinger og avgjørelser som er til det beste for laget, uten å skulle belaste lagfører eller vognkommandør mer enn nødvendig!

Bildet er av det militære kjøretøyet Iveco (bildet er hentet fra aftenposten.no)

Lei!

Det finnes de dagene jeg blir lei! Lei av lange kvelder og lite fritid! Sliten av å være utenfor comfortsonen! Irritert på at ting ikke går i orden eller at kommunikasjonen mellom leddene ikke fungerer!
Ja, da blir jeg lei!!

I dag har det vært en ganske bra dag! Jeg har fungert som vognfører, og det vi trener på i praksis er givende! :)
Jeg synes også det er gøy å se progresjonen fra i går til i dag! I går når vi fikk utdelt kjøretøyene for første gang var det kaos! Noe vi helt klart har lært noe av til i dag. For selv om det fortsatt blir en del mistforståelser og ting som ikke går i orden, så begynner ting sakte men sikkert å gli litt bedre!
Jeg tviler ikke et sekund på at vi som et lag kommer til å bli dyktige på forflyttning med kjøretøy! :)

Snodig måte å skrive at jeg er lei på?

Mulig! Men det har vært en bra dag! Det er kvelden og de små irritasjonsmomentene som har vært tung!
Når du får melding om at "det tar max en time, så er vi ferdige!" og så tar det to timer i stedet.. da bli jeg lei!
Når du får melding om at det er fysiske tester og krav, men det ikke legges til rette for fysisk i løpet av dagen og vi jobber fra 07.30 - 20-22.00... Da blir jeg lei!
Eller når meldingen om selve 3000m. testen kommer mindre enn 12timer før selve testen..

Selv drømmejobben er mer enn bare idyll!
Det vil alltid være momenter som gjør at en ellers bra dag kan ende med litt lave skuldre og hengende underleppe.. Og jeg synes egentlig det er helt greit!
Jeg må jo kunne kjenne på følelsen at ikke alt er ok. Noe kan bli bedre gjennom kommunikasjon med aktuelle ledd, andre ting må jeg ta på egen kappe, "ta meg selv litt i øret".

Etter å ha sittet litt for meg selv på rommet, skrevet min frustrasjon og snakket skikkelig jenteprat med min bestevenninne, så er smilet på plass igjen!
Jeg er nå klar for loppekassa og en god natt søvn, før 3000m. skal "beseires" ;)

Sov godt!

Første dagen

I dag hadde jeg min aller første dag som vognfører!

Når vi kjørte ut i dag var det allerede begynt å bli mørkt og himmelen var en blanding av rosa, lilla og grå. Foran meg skimta jeg silhuetten av bilen til en av de andre, mens vi rulla fremover..
Det kan høres ut som jeg "rosemaler" det hele, men det var stemning, glede og spenning! Det var rett og slett litt idyll! *smiler*

Det er kanskje feil å bruke ordet idyll når det handler om soldater, våpen og oppgaver som innebærer at liv kan gå tapt?! Men det er noe med soldatstoltheten og den følelsen du får noen ganger... Hvordan skal jeg beskrive den?! I dag følte jeg en tilhørighet til laget jeg ikke tidligere har kjent. Det var som om jeg endelig fant plassen min "i rekka"!

Bilen jeg gjørte i dag, har jeg fått "som mitt eget" kjøretøy! Det er mitt ansvar! Det er jeg som må sørge for at alt er på plass, at bilen er i god stand og alt er godt sikret.
Det føles godt å ha ansvar for noe, å kjenne på "eierforholdet"!

Jeg har sett noen av de andre gutta har fått utdelt spesialistutsyr og sett hvordan de har puslet og stelt med det! Jeg har vel kanskje også til tider syntes det har vært litt overdrevent og ikke helt sett hvorfor de har behandlet det som den dyreste sportsbil...
Men NÅ gjør jeg det! Ja, virkelig!


Når vi avslutta for kvelden stelte jeg kjærlig med bilen "min". Fiksa og ordna ting slik at det skulle se bra ut og ikke være noe som kan være til hindring i morgen...
Og nå gleder jeg meg bare til en ny dag, og håper på å komme et skritt nærmere å bli en dyktig sjåfør for laget!

God Natt!

Bildet av de 3. multi MB - kjøreøyene er lånt fra dagbladet.no (trykk på bildet)

Birgit Lovise - en inspirasjon

Birgitte Lovise R. Skarstein

Birgit Lovise Skarstein kommer fra Levanger i Nord-Trøndelag og er en av deltakerne i årets sesong av Lars Monsen-programmet «Ingen grenser». Sammen med ti andre deltakerne skal Birgit Lovise som er lam i begge beina, kjempe seg opp til toppen av Snøhetta

Jeg leste om Birgit Lovise for første gang for et års tid siden i Trønderavisa, og også den gangen ble jeg utrolig imponert og inspirert av denne jenta!
Og det er rart ved det, men jeg føler meg også stolt! Stolt over at vi kommer fra samme by og at hun "tilhører" oss Levangsbygg.

Men historien hennes er nok til inspirasjon for flere enn oss fra samme hjemsted!

En sykehustabbe gjorde at Birgit Lovise våknet lam fra livet og ned.  Likevel fremstår hun som optimistisk og glad, og har et pågangsmot jeg misunner henne! Fra å være ei frisk og sunn jente, til å bli lenka til rullestol..
Det er for meg et skrekkscenario jeg ikke ønsker å oppleve!
Vi soldatene har mange ganger hatt samtaler om hva som er værst; komme hjem i kiste eller mangle noen lemmer..? Jeg har mange ganger tenkt at det hadde vært "enten eller" for meg... Døden eller  "det fullverdige liv"
Det kan virke voldsomt å skulle tenke på disse tingene og kanskje enda mer når vi "kanskje heller ville velge døden"?!
Det ukjente er skremmende! Og tanken på å gå fra å være frisk og oppegående til å bli avhengig av andre er nesten utenkelig! Likevel kan det bli en realitet...

Birgit Lovise forteller om hvordan hun har klart å komme seg "på beina" igjen. Hvordan hun har klart å finne løsninger for å være selvstendig.
Igjen lar jeg meg inspirere og tenker "jeg ville også valgt livet"!
Klart jeg ville! De aller fleste av oss ville valgt livet hvis vi hadde havnet i en slik situasjon! Det er som Birgit Lovise sier; Det er jo ikke noe annet alternativ

Likevel tenker jeg at det er lett å falle i de mørkeste daler når ting butter i mot! Både de store motbørene og de litt mer hverdagslige kan bli tunge å bære!
Birgitte Lovise skal få være min inspirasjon i hverdagen!
Det er ikke hvordan du ser ut eller hva du mangler som avgjør hvem du er. Det er hvordan du håndterer situasjonen :)




Sjekk ut linker:

* Birgitte Lovise - sykehustabben
* Ingen grenser - Birgitt

Familiedag...

Bak hver og en av oss står det en familie. Om de består av en samboer eller ei stor slekt er uvesentlig! For uansett størrelse så vil familien påvirke oss, også når vi er ute.
Det er viktig å ta vare på dem! For når min familie har det bra, ja da senkes skuldrene mine og jeg kan fokusere på den jobben jeg skal gjøre.

Jeg var hos familiekoordinatoren i dag og fikk forhørt meg litt om familiedagen.
Familiedagen er til for at familie skal få den informasjonen de trenger før vi reiser ut.
Selv har jeg en stor familie, hvor mange føler et behov for å være tilstede. Noen har også jeg et behov for at er tilstede, fordi jeg det er viktig for meg å få delt informasjon om min hverdag og hva vi skal gjøre når vi reiser ut. Familien min er uendelig viktig for meg, og gjennom oppveksten har jeg alltid sagt at "det er tre kvinner i mitt liv". Mamma, søstren min Sølvi og farmor! Dette er tre mennesker som har inspirert meg på så mange måter at jeg ikke kan forklare! Jeg føler meg heldig som har dem i livet mitt og jeg kan dele det aller meste med disse tre kvinnene!

Nå kan det være at mange av mine nærmeste, av de som ikke er "hukjønn", føler seg litt glemt, men jeg har mange flotte menn i min familie også! Ikke minst deler jeg hverdagen med en av de! ;)

Når temaet er familie og familiedagen er det utrolig lett å spore av! Og som kvinne kan jeg ikke nekte for at noe følelser vil det alltid være innvolvert...

Når det ble snakk om familiedagen delte jeg dette tidlig med familien, og mange ble svært engasjerte og ville komme.
Når jeg i dag fikk vite at grensa er satt til to, ja 2. familiemedlemmer, så fikk puslespillet mitt plutselig et voldsomt overskudd av brikker..
Hvordan skal en kunne velge blant familie?
Skal jeg velge bort min søster, som også er min bestevenninne? pappa? farmor? Ja hvem?  Med en "tredelt" familie så er det så absolutt ikke enkelt å skulle velge...

En liten del av min hærlige familie! (Søsken og søskenbarn)

Sykdom

Etter mer enn tre dager sengeliggende kjenner jeg "maura" krype i kroppen.
Det er en blanding av at kroppen sier "stopp" og samvittigheten som "ønsker å komme i gang".
Det er vanskelig å være syk når jeg vet at for hver dag jeg er borte, går jeg glipp av lærdom som jeg og vi, som et lag, er avhengig av.

"Helsa må alltid komme først" sa min mor da jeg var lita, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gikk på skolen med feber, i ren trass! For hvis jeg ikke gikk på skolen, ja da fikk jeg heller ikke dra i stallen!
Nesten hver gang endte det opp med at når skoledagen var over måtte jeg rett i seng, fordi kroppen ikke orka mer...

Jeg har begynt å lære litt, men fortsatt er det tungt å sitte hjemme og vite at jeg går glipp av viktig læring, både som enkeltmann og lagsmedlem.
Kanskje henger mye i det at jeg ikke føler det er aksept for å være syk i Forsvaret?!
Vi skal på en måte være så tøffe at vi skal gå med oppbrett når det høljeregner, beret i 30 minusgrader og feber er ingen hindring. Det er mulig jeg referer til førstegangstjenesten, men jeg føler likevel det er veldig tilstede også i Forsvarets "ansatt-kultur".

Jeg sier ikke at dette bare er negativt. I den sivile kulturen er det for eksempel mer akseptabelt å være hjemme pga influensa enn samlivsbrudd. På nettsiden ledernett blir det fortalt hvordan vi som lever i nordiske land er mest liberale i forhold til sykefravær, noe jeg også tror kan ha en negativ ending. Jeg har flere ganger overhørt folk "skryte" over at de bare sier de er syke til arbeidsstedet, fordi de heller vil sove lenge, eller er fyllesyk...
Når aksepten blir for stor, tror jeg også det blir større rom for å utnytte denne aksepten...

Videre sier nettstedet www.ledernett.no at det er en klar tendens til at folk som jobber mange timer i uken aksepterer mindre enn de som jobber få timer, og kvinner er generelt mer aksepterende enn menn.
Kanskje er det akkurat derfor at kulturen er slik den er i Forsvaret?

Det blir ofte lange timer, vi jobber i grupper der vi er avhengig av hverandre, mine prestasjoner er synlig i den større gruppen, Forsvaret er mannsdominert, samholdet er kanskje større og ergo spiller samvittigheten mer inn når det kommer til sykefravær?

Jeg sier ikke at det er slik, men at jeg oppfatter det på denne måten!
Det er viktig å finne en balanse, men hva skal til?
Samholdet og det mannsdominerte "holder oss i øra", så kanskje kan større aksept for sykdom komme med et økt antall kvinner i Forsvaret?

Refleksjon

Å skulle reise ut i "krig" innebærer at jeg reflekterer en del rundt det som skjer før, under og etter. Og en av de tingene jeg tenker mye på er hvordan jeg vil være når jeg kommer hjem! Jeg er forberedt på at jeg kommer hjem som en "annen Vivian" enn den jeg er i dag. Hva det innebærer vet jeg lite om.
Uansett hvor mye jeg forbereder meg vil jeg ikke kunne forutsi hvordan jeg faktisk vil reagere når jeg kommer ut, eller hjem igjen.
Jeg håper og tror jeg kommer hjem som en mer moden og reflektert Vivian, men at jeg fortsatt vil ha det samme gode humøret og ståpåviljen.

Det er en del fokus på psykisk helse for oss som reiser ut, og jeg kan ikke nekte for at jeg har vært innom tanken på at jeg kan ende opp med PTSD - posttraumatisk stress disorder (stress lidelse). En lidelse som kan oppstå etter en traumatisk hendelse, hvor den traumatiske hendelsen oppleves i flash-backs, ofte med påfølgende angst, store søvnproblemer og kroppslige vansker.


Det er ikke det at jeg forventer det, men jeg tenker at jeg vil være litt forberedt på at det kan være en viss sjanse. Selv om den er liten!
Jeg har også snakket litt med familie og samboer om tegn og signaler som kan tyde på PTSD.
Slik jeg har forstått det tar det ofte litt tid før personen med PTSD oppfatter selv at han eller hun er syk. Min mor som selv jobber i psykiatrien sier at jo tidligere behandlingen starter jo større sjanse er det for å bli raskere og 100% frisk igjen.
Dette tenker jeg er en viktig faktor for hvorfor det kan være greit å ha nevnt det for de nærmeste...




Jeg forventer jo å oppleve og kjenne frykten tett på kroppen, og det er greit! Fordi frykt er kroppens måte å signalisere at du er i livsfare og at du må gjøre noe. Jeg anser frykt å være livsnødvendig, selv om det lett medfører at en får tunnelsyn og at tankene raser avgårde og lager kaos! Det er vel kanskje akkurat derfor vi trener og driller (massiv overlæring) så mye i Forsvaret, for når det virkelig gjelder sitter lærdommen så godt i ryggraden at det går på refleks.
Det er som det ble sagt på sanitet nivå 3.kurset; " Drill redder liv, og minsker frykt"

Faktorer jeg føler er med på å sørge for at de fleste av oss kommer hjem uten psykiske skader er mange; å reise ut med realistiske forventninger og kunnskap, godt samhold/kameratskap og gode ledere, i tillegg til at vi soldater er godt drillet, i fysisk god form og godt forberedt
Noen av oss vil nok kunne oppleve å få en tyngre hverdag etterpå, men det er umulig å si på forhånd om noen vil ende opp med psykiske problemer...

Etterpå?

Jeg tenker mye på hvordan det vil være når jeg kommer hjem fra Afghanistan.
Vil jeg ha forandret meg mye? Vil jeg kunne få psykiske følger? Vil jeg klare å slå meg til ro i det sivile livet uten kameratskapet og spenningen med det å være soldat i "krig"?

Etter samtale med soldater som har vært ute har det kommet frem at flere synes det er vanskelig å komme hjem igjen. Mange har også fortalt at de blir urolige og rastløse. Noen har til og med måttet skifte jobber som etter norsk standard antas å være spennende, fordi jobben blir for kjedelig. Vil det for meg være mulig å gå tilbake i sivil jobb eller studier?

Jeg har siden jeg var ganske liten vært rastløs og hatt vondt for å sitte stille lenge av gangen. Jeg har alltid vært impulsiv, noe som har ført til jeg har flyttet mye rundt i Norges land og prøvd mange ulike jobber;
Barnehage, butikk, barrist, bartender, utkaster, stallmedarbeider, lastebilsjåfør m.fl.
Jeg har gjort meg mange gode erfaringer, men det er bare to ganger jeg har følt meg "hjemme".
I forsvaret og som lastebilsjåfør... Mannsdominerte yrker..
Å skulle bli lastebilsjåfør var hele tiden uaktuelt, fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet det ville blitt kjedelig med tiden. Jeg trenger utfordringer og forandringer. Jeg søker alltid etter "det nye" i en jobb! Som lastebilsjåfør fikk jeg en attest hvor det sto at jeg var et JA-menneske (med store bokstaver) og at jeg aldri sa nei til å ta i mot en utfordring..
På mange måter anser jeg dette som en positiv egenskap, men det har også gjort det vanskelig for meg å være lenge på et sted!
   Det er da jeg tenker at Forsvaret er perfekt! Det er mannsdominert, det er utfordrende, det byr på utviklingsmuligheter gjennom kurs, befalskole, krigsskole, opprykk, erfaringsbasert kunnskap m.m.
Og det er en bedrift som gjør det mulig å flytte på seg innad, uten å måtte si opp eller miste jobben.

Alle disse utfordringene jeg snakker om, har i de siste mnd gjort meg kjent med "å være utenfor komfortsonen" og lært meg å "bli venn med denne følelsen" Jeg har blitt bedre på å håndtere usikkerheten, selv om jeg fortsatt har en lang vei å gå. Jeg hater å måtte bruke tiden på "ingenting" for så å stresse! Å vente på å få vite hva som skal skje, er en av de tingene som jeg må lære meg å mestre.
  
Alt en selv er bevisst er mulig å gjøre noe med!

Intervju

"Hei kom bort hit, det er en her som vil intervjue deg"
"Hæ? Kødder du? Du kødder nå?"
"Nei, dra deg hit, asap!!"
Litt fortumla og litt irritert for at jeg ikke fikk spise, jeg trodde jo dette var tull...


Jeg ble intervjuet av radio P1 i går.
Det vil si, jeg trodde jeg ble lurt og hadde ikke helt forventa å faktisk møte en radiomann når jeg trappa opp på avtalt sted...
Litt fomling og enda mer nerver ble det nok, da jeg skulle gjennomføre mitt første "offentlige" intervju (ler litt).

Vi har akkurat hatt brief om hvordan vi skal opptre i media, nettvett og om hva en faktisk har lov å fortelle. Dette opptok mine tanker en hel del under intervjuet.

Siden dette var radio, men ikke direkte, ble det tatt opp med båndopptaker mens samtalen gikk. Jeg måtte svare på spørsmål om hvordan og hvorfor jeg ville reise til Afghanistan, om jeg følte at Forsvaret har omsorg for oss som soldater, hvordan der er for meg som jente osv.
Jeg følte at mange av spørsmålene var standard, men det er likevel utrolig vanskelig å svare på spørsmål om hvorfor en reiser ut.

Det er mange tanker rundt det å reise ut og det har jeg nok også nevnt tidligere. Den største årsaken til at temaet Afghanistan blir vanskelig er gjerne familie. Jeg synes rett og slett det er vanskelig å rettferdiggjøre dette ovenfor dem!
Det er ikke jeg som sitter igjen hjemme med tankene og bekymringene. Jeg vil jo være ute for å gjøre en jobb og er på en måte "i situasjonen". Da er det nok mye vanskeligere å sitte hjemme og være uviten om hva som faktisk skjer der nede...

Det er bare enkelte ting som er vanskelig å forklare! Jeg vet ikke om det gjelder andre, men noen ganger så er det bare noe som føles riktig, uten at en helt klarer å sette ord på det!
Så klart tror jeg på den jobben Forsvaret gjør i Afghanistan, og på tross av medias negative fremstilling har det faktisk skjedd store positive endringer!!
Sjekk bloggen til sjef Luftkrigsskolen Oberst Fauske og innlegget: Afghanistan
Jeg reiser også ut fordi samholdet og kameratskapet i Forsvaret gir meg utrolig mye! Jeg reiser ut for å teste meg selv, se om det vi lærer faktisk fungerer og søken etter spenning. Bak det hele ligger det mye stolthet! Stolthet av å delta i noe større en meg selv, og håp & drømmer om en videre karriere i Forsvaret.


Etter intervjuet ble jeg informert så snilt om at P1 "bare" har 700 000 lyttere..
Kan vel si det slik at jeg har gått gjennom intervjuet i hodet mitt mange ganger i etterkant av den hyggelige informasjonen (ler litt). Enn om jeg sa noe galt? Eller hva om jeg blir oppfattet feil?
*paranoid* Neida, det gikk vel greit! Men litt "sceneskrekk" har jeg jo, selv om jeg ser på det som en tillitserklæring at jeg blir spurt om å representere en del av Forsvaret!

Sanitetdag 2

Dagen i dag har vært lang og det føles ut som om det har skjedd mye, både i form av hendelser, læring og videreformidling av kunnskaper.
Vi startet dagen med sanitet (som jeg fortalte om i går), men med vekt på skader som krever at en vet hva en driver med, samt forflytning av syke og sårede fra kjøretøy.

Når du kommer til en pasient med store synlige blødninger er det lett å "falle helt ut". Blodet kan virke veldig voldsomt når det blir spredd utover en flate, slik at selv små mengder kan virke skremmende.
Det er da en trenger å ha trent så mye sanitet til dette sitter i fingrene. Du skal være så god på de tingene du skal gjøre at det nesten er like naturlig som å spise med kniv og gaffel!!
-->stans umiddelbar blødning! Enten ved hjelp av trykk eller tourniquet. Så sjekker du om pasienten puster!

Enkle ferdigheter som stans av store pågående blødninger og HLR (hjertelungeredning) er noe jeg mener bør være en ferdighet som alle burde kunne! Skolene burde ha med slike ting allerede på barne- og ungdomsskolen og alle arbeidsplasser skulle hatt slike kurs årlig!

I mange tilfeller er det helt avgjørende for utfallet  at "Kåre enkeltmann" kan førstehjelp, men aller viktigst er det at den som kommer til ulykkesstedet faktisk reagerer og handler!
Selv om du er usikker på om det du gjør er riktig, eller hvordan du utfører de ulike tiltakene er det bedre å gjøre noe, enn ingenting!!
De minuttene før ambulansen eller hjelpen kommer vil kunne være avgjørende!
Bare husk det viktigste:

"Den skadde trenger luft & hjertet trenger å slå"

- overlege Snorre Sollid

Sanitet

Sanitet- SAN

I dag har jeg vært med som hjelpeinstruktør på et sanitet nivå 2-kurs.

Det er utrolig lærerikt å delta som instruktør når en selv har et grunnlag (om enn rustent..)  med sanitet fra før av. Selv tok jeg sanitet nivå 3-kurset i september og har virkelig behov for å praktisere! Som mye annen lærdom er sanitet ferskvare og må til stadighet vedlikeholdes.

For mange er sanitet et litt mer ukjent begrep, og selv om dere kanskje er kjent med at det handler om førstehjelp, velger jeg å forklare kort hva sanitet i Forsvaret handler om:

Forsvaret deler førstehjelp inn i nivåer, Sanitet nivå 1, SAN nivå 2 og SAN nivå 3.

-          Nivå 1 får soldatene utdanning i under rekruttperioden i førstegangstjenesten

-          Nivå 2 skal komme under fagperioden (starter etter rekruttperioden)

-          Nivå 3 er det høyeste nivået av sanitetskompetanse i Forsvaret for personell uten tidligere helseutdanning.

Høyere utdanning i sanitet er sykepleier og ambulansepersonell med nivå 4 og lege med nivå 5.

Sanitet er slik jeg ser det, teori og praksis satt i system. For å kunne utføre livreddende førstehjelp må en være i stand til å takle tidspress og mye stress, noe som innebærer at kunnskapen må «sitte i fingertuppene».

For oss som reiser ut er det primært satt krav til nivå 2, men vi har også en sanitetsmann i laget med nivå 3.

Nivå 2-kurset går over en uke, noe som på langt nær er godt nok for å bli dyktig på førstehjelp. Etter kurset har du bare fått grunnleggende kunnskap, en ferskvare som fortsatt ville måtte drilles og øves mye på!

Den systematiske måten og undersøke/gi førstehjelp på

Blir kalt FvT – Førstevurdering ved Traumer. Og her brukes ABCDE som en huskeregel.

Airways    (luftveier)

Breathing    (pusting)

Circulation    (Sirkulasjon)

Disability       (bevissthetsnivå/funksjonsnivå)

Exspose/Exam/Environmental control   (avdekk, undersøk og omgivelsene)

Å forklare mer inngående må være et annet innlegg eller ved ønske fra leserne, for dette er et praktisk fag som fort blir "tungt" om en bare skal forklare det uten bilder og praktisk trening!

Sanitet i laget mitt...

Jeg føler meg utrolig heldig som har så høy kompetanse på sanitet i laget! Alle i laget vil få nivå 2., men vi er i tillegg nesten halvparten med sanitet nivå 3. Vi er også utrolig heldig å ha en ambulansearbeider på laget, noe som gir meg en ekstra trygghetsfølelse.

Hvis det skjer meg noe, føler jeg meg trygg på at laget vil ha nok kompetanse til å gjøre sitt ytterste for å få meg hel hjem igjen! 

Selv om vi kanskje aldri skulle få bruk for sanitetskompetansen er det utrolig hvor mye selvtillit og trygghet jeg får til lagkompiser og meg selv. "Kunnskap er makt!"

Trygghet er den viktigste følelsen for meg når vi nå skal reise ut!

Å være trygg på at lagkompisen er i stand til å dekke ryggen din og at du selv har nok kunnskap til å bidra på best mulig måte, uansett situasjon.

Tryggheten gir oss mulighet til å kunne fokusere på det som skjer i rundt oss, ikke redselen....

Sminke til sanitetscase (skadd arm etter eksplosjon)

Kombinere

Generelt skal en vel egentlig ikke blande "forretning og fornøyelser", men når en jobber i Forsvaret er en avhengig av å ta med seg "jobben hjem".
Jeg tenker på trening! Kombinasjonen av trening og helg, avslapning og familielivet.

Som soldat trener en ikke lenger for seg selv! En trener for laget, for å kunne ha overskudd til å håndtere selve situasjonen under tunge fysiske anstrengelser, uten å måtte bruke unødvendig energi for å takle det fysiske. Det handler om å alltid ha det "lille ekstra" av energi når det virkelig gjelder, for kunne være i stand til å berge liv om det skulle bli nødvendig!

I seg selv skulle dette være mer en nok for å motivere til å holde treningen i gang! Men vi mennesker er gjerne "vanedyr", vi trives godt i det vante og holder oss gjerne innenfor "komfortsonen"...
Selv synes jeg det kan være vanskelig å "finne tid", det er så mye annet en skulle ha gjort, eller har lyst til å gjøre. Og når alle disse tingene er gjennomført, ja hva frister vel ikke mer en sofaen? ;)

For å komme seg ut og inn i treningstøyet må en kanskje bruke fantasien og gjøre trening mer lystbetont!? Bruk lek som treningsform når det er helg! Å renne på akebrett og ha som mål å løpe opp bakken for hver gang, løp om kapp med kjæresten mellom lyktestolpene, gå på tur, men øk tempo eller ta på en tung sekk/vekt. Bruk fantasien! :)

I går fant jeg en fin måte å kombinere alt dette! Jeg trosset rare blikk og kommentarer og troppet opp i en av Trondheims mest brukte turløyper, med full militærutrustning til en vekt av 22kg.
Men siden jeg allerede ikke vekket nok oppmerksomhet, så dro jeg like så godt med meg mine to hunder, to akebrett og kjæresten i treningstøy...

Pendling & Parforhold

At jeg pendler innebærer at vi, Thomas og jeg, må kunne inngå kompromisser.
Jeg tror nok det er tøffere å være den som sitter igjen hjemme, enn det er for meg som har det så travelt at jeg knapt nok rekker å tenke på kjæresten, familie og venner.
Parforholdet, ja hva er det?
Det er lett å bli egoistisk når en er så sliten som etter en hard uke med 16.timers arbeidsdager, og det krever en ekstra innsats for å kunne lage rom for den andre.
Det er ofte slik at vi mennesker lar ting som plager oss gå utover de nærmeste. De vi er aller mest trygg på! Når en bare treffes i helgene, så krever det litt mer av begge parter.
  Å lage rom for at den andre er sliten eller bare i dårlig humør tror jeg er utrolig viktig! Jeg tror også mange går i fella på en krangel fordi det er alt for lett å eskalere i en diskusjon eller krangel. I stedet for å drive aktiv "brannslukning" lar vi oss selv rive med og fortsetter å hive "ved på bålet"..
Jeg skal ikke nekte for at jeg også gjør dette, ofte!
Mitt personlige tips er å alltid snakke i "jeg form"; ..når du gjør slik.. så føler jeg at... o.l.
Hehe... nå skal ikke jeg være noe ekteskapsrådgiver her! Dette var nok like mye et tips til meg selv (ler litt).

Jeg og Thomas har vært samboere i over tre år, og vi  kjenner hverandre utrolig godt! Vi er trygge på hverandre!
Jeg føler meg ekstra heldig, siden vi har stor forståelse for hverandres yrkesdrøm. Thomas er selv soldat og er på tur "opp og frem" og jan har brukt mye tid på å skape seg en god innsikt og forståelse om Norges bidrag i Afghanistan. På den måten har jeg muligheten til å snakke om min hverdag uten at jeg trenger å moderere min tanker og følelser rundt temaet, på samme tid som jeg møter en større forståelse.

I alle forhold, uansett om det gjelder "soldatbrødre", kjærester, familieforhold eller arbeidskollegaer så er tillit viktig! Det er viktig å vite at motparten "dekker ryggen din"...

Det er mange måter å dekke kompisens rygg på...

Fredag

Det er utrolig hvor fort en uke faktisk går.
Kjedsomhet er et ikke-tema når en er på oppsetning! :)

Fredager kan for meg fremstå som litt rotete, det er mye som skal gjøres og mye organisering.
Og organisering, det tar tid!! Og når ting tar tid blir det venting og ergo stress mot slutten!
For en ting er ihvertfall sikkert, og det er at hver og en av oss er klar for helg når  vi kommer til Fredag! ;)

I dag har det imidlertid vært litt annerledes! Ting begynner å falle på plass og det var ingen "dødtid" i dag. Ut å leke krig (les: stridsteknikk),kort lunsj, infomøte og GOD HELG! hærlig :))

det er rart hvor hjemmekjær en blir når en lever borte fem dager i uka. Ihvertfall kjenner jeg mye på at det å reise bort i helgene blir tyngre, og behovet for å "gjøre ingenting" større.
Kjæresten blir bare kjekkere og kjekkere og familien enda litt viktigere! ;)
   Det føles unaturlig at jeg som bare er 25år må tenke på død, testamente og arv.. Arv?! det er jo noe en får etter besteforeldre og foreldre når de en gang blir gammel og går bort..
Jeg kan ikke nekte for at det er en psykisk påkjenning å skrive "det siste brevet"..

Det hender jeg tar meg selv i å tenke "hvorfor i alle dager gjør jeg dette?", men tankene er flyktige og blir aldri værende lengre enn i korte stunder.
    Jeg ser ikke på det som en svakhet at disse tankene kommer, det er heller en del av den prosessen jeg og mange andre må igjennom for å bli klar for utreise! Det er viktig å reflektere, snakke litt med familie og venner om "enn hvis..."
For meg er det veldig viktig at jeg selv er åpen mot familien om jeg jeg tenker og føler, om den reelle situasjonen der nede og hva som kan skje.
Jeg ønsker å snakke om hva som kan skje om jeg blir skadet, eller om jeg i værste fall skulle dø. Det er en form for forberedelse, selv om jeg ikke tror det er mulig å bli helt forberedt på at noen nære skal gå bort.

I den samme prosessen tenker jeg også mye på hvordan det vil være å reise ut som norsk kvinnelig soldat, i et land som Afghanistan. Hvor kvinner er eiendeler og skal være helt tildekt. Hvor skjegg (aller helst grålig) er respekt og hvor religion settes så høyt...

På www.forsvaret.no blir dette skrevet om KVINNER I INTERNASJONALE OPERASJONER:
Forsvaret mener det er viktig å ha jenter i internasjonale operasjoner da oppdragene ofte er i strøk hvor kulturen er ulik vår. Eksempelvis kan norske soldater være i land hvor kulturen tilsier at kvinner og menn ikke snakker sammen med mindre de er i familie. I disse strøkene kan norske, mannlige soldater ha vanskeligheter med å komme i kontakt med kvinnene. Det er problematisk da kvinner kan sitte med mye viktig informasjon. Å ha kvinner på laget i internasjonale operasjoner gjør at flere oppdrag kan løses, og at de løses på en bedre måte.

Jeg tror det er utrolig viktig å vise mangfold! Å vise at kjønnene jobber godt sammen, at vi er en enhet og gjør oss synlige for en kultur hvor kvinner er eiendeler.
At jeg har muligheten til å bidra på dette området synes jeg er stort!
Vi lever tross alt i 2012 og det er trist å se at det  fortsatt er land som ikke har likestilling...

Xkromosom

"Menn har ett x-kromosom og jenter har to. Forsvaret
trenger flere x-kromosomer for å få det mangfoldet
som er ønskelig for at Forsvarets oppgaver skal løses
på en best mulig måte."

Dette er Forsvarets "salgstriks" for å få flere jenter inn i "grønt"...

Fullført førstegangstjeneste​ ​ ​ ​ ​
	​Kvinner fullført	Menn fullført​	Fullført totalt​	Prosent kvinner​
​2009	642​	6959​	7601​	8,4%​

I 2009 var det 8,4% jenter i førstegangstjenesten..
Et tall som forteller mye om hvor mannsdominert hverdagen i Forsvaret faktisk er. Ikke uforventa, men kanskje en tankevekker?
Har vi jenter og kvinner noe å bidra med? Og hva bidrar vi med?

Tallene som er hentet fra www.forsvaret.no sier ingenting om hvor stor prosent kvinner som jobber i Forsvaret, men at det var​15,2%  jenter som tok befalsutdanning i 2009. Et tall som er langt bedre enn hva som er tilfelle i førstegangstjenesten.
Hva det kan skyldes?
Jeg tror det handler om at jenter som velger å gå inn i Forsvaret er målrettet og ønsker å oppnå noe med sin tid i Forsvaret. Enten det er for å skaffe poeng til fremtidig utdannelse, en god attest for yrkeslivet eller en videre karriere i Forsvaret, er det en verdifull og lærerrik tid!


Lange dager og mye utendørs aktivitet, fysisk trening, tung opp-pakning , mat som smaker "papp" og lite privatliv er noe av det som tilbys i Forsvaret.
Det er når du "hater mest" du lærer, mestrer og utvikler deg selv best...
"Det er motgang som gir medgang" bruker farmor å si. Og det har hun virkelig rett i! For det er ingen steder jeg føler meg mer hjemme. Det er ingen andre mennesker jeg føler meg så vel med, som disse gutta jeg deler hverdagen med.
De har pågangsmot, ståpåvilje, godt humør, om enn noe tørr humor (ler). De "sparker meg bak" når jeg trenger en "dytt", de gir meg rom for å ikke alltid mestre og ros når jeg gjør gjør noe bra!
    Forsvaret har en fantastisk kultur for direkte tilbakemledinger! Enten det er konstruktiv kritikk eller ros!
Her har det sivile samfunn virkelig noe å lære!!

Hva med de negative sidene?

Forsvaret er ikke for alle, men det tror jeg gjelder uansett kjønn!
Som eneste jente blant så mange menn kjenner jeg innimellom savnet etter en kvinnelig kollega å dele frustrasjon og gleder med. Vi jenter tenker ofte ulikt fra gutta, som for det meste er positivt(!), men kan også være frustrerende! Det er klart mange mannsstemmer høres bedre, enn en enkelt kvinnestemme.. Tilretteleggingen for kvinner har likevel kommet langt!
Vi har større behov for tilrettelegging for intimvask og hygiene i felt, og vi trenger lengre tid når vi med fullt vinterutstyr må "lette på trykket"..
Vi hevder oss også på mange områder! Vi tar igjen for de områdene vi er svake på!
"bak en hver stor mann står en sterk kvinne"
Jeg tenker litt slik om oss damer i Forsvaret; vi gjør rett og slett gutta bedre i jobben sin!! ;)

Som jente i mitt lag føler jeg at jeg kan bidra positivt på flere måter.
Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg er god på organisering, jeg jobber godt i samarbeid med andre og er en omsorgsfull person.
Jeg er derimot dårlig på å presse meg selv fysisk, men evner å gjøre det når det er for laget! Når mine prestasjoner påvirker flere enn meg selv, yter jeg mer i frykt for å skuffe lagskamerater. Og på den måte gjør laget meg bedre.

Jeg tror også at vi jenter som går inn i et mannsdominert yrke har evnen til å få en gruppe til  å prate mer åpent. Vi ufarliggjør det å være "feminin",og det å snakke om følelser faller naturlig for oss. Kanskje er det også lettere for noen av gutta å snakke om problemer med en jente, enn en annen gutt?!
   Vi kan jo tenke oss hvordan det er for oss jenter/kvinner å få menn inn i helsevesenet.. Ingen tvil om at disse tøffe og myke mennene er et sunt tilskudd! Menn myker opp stemningen i et kvinnedominert yrke, på samme måten som vi jenter/kvinner gjør det i et mannsdominert.

Når jeg tenker på oss jenter i Forsvaret er det lett å tenke at det er prat og "organisering" vi er gode på.. men mange jenter  gjør det svært godt på skytebanen, vi hevder oss blant gutta på kjøring, som hundeførere, sanitetspersonell og er generelt i stand til å hevde oss blant de fleste gutta.
  Det er en kjent sak at vi jenter har mindre å stille opp med gutta rent fysisk, og det er derfor enkelte stillinger i Forsvaret som ikke er mulig å nå for "alle av oss", men det er det gjerne ikke for gutta heller! Jeg berømmer disse tøffe jentene som når målet om å bli jagerpilot, brannmann (les: brannkvinne) og andre yrker det er lett å se på som "uoppnåelige"

Det er ingen tvil om at VI JENTER DUGER!
....Og jeg anser oss som en ressurs for Forsvaret!!

2012

Da har jula takket for seg, og vi har sagt velkommen til det nye året. Det er 2012 som står for tur.
At det nye året kommer til å bli spennende, det hviler det ingen tvil om hos meg!
Hverdagen min består av en uendelig læringskurve hvor en aldri blir utlært!

Mye av tiden går med på å trene stridsteknikk. Et ganske vidt begrep, men som mange kjenner igjen fra førstegangstjenestens våpendrilling og "vernemaskedrill".
I korte trekk trener vi på enkeltmannsferdigheter og håndtering av våpen, etablering i felt, kamuflasje og samband. Lettere sagt og ofte hørt; "Grønntjænest".

Enkeltmannsferdigheter er de grunnleggende ferdigheter en soldat må ha for å kunne operere i lag. Det er alt fra kart og kompass, livreddende førstehjelp, opptreden i felt og mye mer.

Jeg kunne nok ha skrevet i lange baner og forklart inngående, men for de leste som ikke "lever og ånder" for Forsvaret så kunne det fort ha blitt litt i overkant ;)
Jeg er vel kjent for å ta helt av når det kommer til mine interessefelt..

Det ble bare noen få ord, for nå er det straks tid for middag, før det blir tørrdrilling av våpen (vi trener våpen uten ammo)!

hei så lenge!

Ny hverdag

I høst reiste jeg sammen med familien til Thailand for en 14. dager lang ferietur..
Lite viste jeg da om hva som ventet meg når jeg vendte nesa hjem til Norge...
Jeg landet på Værnes lørdag, søndag dro jeg (etter 1.ukes varsel) til opptak på Ørland for å få muligheten til å reise som en enhet ned til Afghanistan.
Forventningsfull og en liten tanke nervøs, trappa jeg opp i vakta for å få tildelt romnøkkel og forlegning..
Det ble en urolig natt, mye fordi jeg kom direkte fra 6t. forskjell og ca 25-30grader i forskjell.. men kanskje like mye fordi nervene lekte med meg..

Mandagsmorgen møtte jeg 3 andre i vakta, som også skulle prøve seg.
Vi rakk så vidt å presentere oss for hverandre før vi var i gang med styrkeprøver og 3000m.
Og slik fortsatte uka; fysiske tester, lege/helsesjekk, vaksinasjoner, uttak av utsyr og endelig: KONTRAKT!!
Selv om moralen er at ingenting er endelig og at hele prosessen består av seleksjon og prøvelser vi må bestå, så føltes det uendelig godt!! hærlig!!!

Det var utrolig deilig å være tilbake i grønt og levde de første ukene i en lykkeboble.
Men selv lykkebobler sprekker og dager som strekker seg fra 12-16timer har til tider vært hardt!
Det var litt annet å ha 4-8timers skoledag og 3dager fri i uka ;) hehe..

Laget mitt fikk jeg tildelt i slutten av uka, og bedre lagkompiser kunne jeg ikke ha fått!
Vi fikk tidlig en god tone innad i laget og etter 2mnd er vi ikke lenger redde for å gi klar melding når noen tråkker oss på tærne.
Jeg vil si vi har god takhøyde for å være enkeltindivider, på samme tid som vi har god forståelse og lagsfølelse!! :)

En helomvending

Tiden har flydd siden skolestart, og etter 1 og 1/2år har jeg nå tatt permisjon fra vernepleierstudiene.

Hverdagen har endret seg til mer grønne aktiviteter... Forsvaret er svaret :)