Etterpå?

Jeg tenker mye på hvordan det vil være når jeg kommer hjem fra Afghanistan.
Vil jeg ha forandret meg mye? Vil jeg kunne få psykiske følger? Vil jeg klare å slå meg til ro i det sivile livet uten kameratskapet og spenningen med det å være soldat i "krig"?

Etter samtale med soldater som har vært ute har det kommet frem at flere synes det er vanskelig å komme hjem igjen. Mange har også fortalt at de blir urolige og rastløse. Noen har til og med måttet skifte jobber som etter norsk standard antas å være spennende, fordi jobben blir for kjedelig. Vil det for meg være mulig å gå tilbake i sivil jobb eller studier?

Jeg har siden jeg var ganske liten vært rastløs og hatt vondt for å sitte stille lenge av gangen. Jeg har alltid vært impulsiv, noe som har ført til jeg har flyttet mye rundt i Norges land og prøvd mange ulike jobber;
Barnehage, butikk, barrist, bartender, utkaster, stallmedarbeider, lastebilsjåfør m.fl.
Jeg har gjort meg mange gode erfaringer, men det er bare to ganger jeg har følt meg "hjemme".
I forsvaret og som lastebilsjåfør... Mannsdominerte yrker..
Å skulle bli lastebilsjåfør var hele tiden uaktuelt, fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet det ville blitt kjedelig med tiden. Jeg trenger utfordringer og forandringer. Jeg søker alltid etter "det nye" i en jobb! Som lastebilsjåfør fikk jeg en attest hvor det sto at jeg var et JA-menneske (med store bokstaver) og at jeg aldri sa nei til å ta i mot en utfordring..
På mange måter anser jeg dette som en positiv egenskap, men det har også gjort det vanskelig for meg å være lenge på et sted!
   Det er da jeg tenker at Forsvaret er perfekt! Det er mannsdominert, det er utfordrende, det byr på utviklingsmuligheter gjennom kurs, befalskole, krigsskole, opprykk, erfaringsbasert kunnskap m.m.
Og det er en bedrift som gjør det mulig å flytte på seg innad, uten å måtte si opp eller miste jobben.

Alle disse utfordringene jeg snakker om, har i de siste mnd gjort meg kjent med "å være utenfor komfortsonen" og lært meg å "bli venn med denne følelsen" Jeg har blitt bedre på å håndtere usikkerheten, selv om jeg fortsatt har en lang vei å gå. Jeg hater å måtte bruke tiden på "ingenting" for så å stresse! Å vente på å få vite hva som skal skje, er en av de tingene som jeg må lære meg å mestre.
  
Alt en selv er bevisst er mulig å gjøre noe med!